trygghet med min kjære, eller leve livet?
Hmmm… nå har jeg akkurat skrevet et langt innlegg på PC’en med rotete tanker om forholdet. Men det blir så utrolig generelle spørsmål av typen ”hvordan vet jeg at jeg elsker ham?” ”Hvorfor blir jeg ikke tent?” og nesten alle andre spørsmål man ser på trykk i et hvert dameblad. Og de svarer jo hver gang også – så det bør ikke være så vanskelig å finne ut av.
…
Men det er det visst.
For om man er sammen med noen man ikke vet om man elsker – hvordan kan man vite svaret? Skal man tro at gresset alltid er grønnere på den andre siden? Skal man tro på at ”hvis du elsker ham, så vet du det! Kjærligheten er enestående!” som i hollywood-filmer? Eller skal man innse at kjærligheten er som det meste ellers her i verden – det ser litt bedre ut med riktig lyssetting og innøvd manus?
- Altså . Det jeg selv prøver å finne ut av er om forholdet mitt tross alt er godt nok, selv om jeg ikke har en daglig kjærlighetsrus. Han er jo snill som et lam, tålmodig, har mye samme moral og tankesett som meg, og gir meg trygghet. Det er tusen ganger mer enn det 90% av befolkningen kan be om.
… men har gir meg ikke pågangsmot, og på et vis gir han meg ikke livsglede.
Når jeg koser meg og er så tilfreds som jeg kjenner meg hver kveld med ham, får jeg ikke behov for å utrette noe mer. Men jeg tror jeg kommer til å angre. Det er som å se en god film, eller sove lenge en morgen. Det kan virke helt riktig i øyeblikket, veldig behagelig. Men når man står opp innser man at været har vært nydelig og alle vennene har vært på stranda og kost seg – du har ikke oppnådd en dritt! (unnskyld ordbruken – føltes så riktig)
Så hva skal jeg tenke – hva skal konklusjonen være?
Et trygt og godt liv? Med stor fare for å angre, og stor fare for å ikke utrette det jeg ønsker å få utrettet i løpet av livet?
Eller
Miste tryggheten? kanskje det er nettopp tryggheten jeg trenger for å være sterk nok til å kjempe for det livet jeg ønsker meg! Jeg finner sikkert en annen etter hvert – det er jeg ikke redd for. Men finner jeg en som gir den tryggheten jeg vil ha når jeg blir gammel?
(når jeg sier ”kjempe for det livet jeg ønsker meg” og når jeg snakker om å ”utrette ting” så tenker jeg ikke på noe konkret, og heller ikke på å lage verdensfred … men å kanskje bidra litt i den retningen.)
Det er ikke lett.
Er det dårlig gjort å ”holde ham på pinnen”, å bare fortsette å være sammen med ham når jeg tenker slike tanker? Tankene har vært der en stund. Men det er helt umulig å bestemme seg. Skulle ønske det var en fasit.
Nå får jeg starte på et nytt innlegg - om sex’en vår. Kan jo ikke skrive så lange! Da gidder ingen å lese! Også ender jeg opp med ingen svar. (som når jeg nyttesløst spør meg selv)
1 kommentar
Anbefalte kommentarer