Du vet når du har snakket har hatt en ganske seriøs samtale, selvom du er helt klinkende edru så husker du egentlig ikke hva som ble sagt etterpå.

Du datt ut. Du husker bare små glimt.

Der er jeg. Små glimt fra en samtale som strakte seg fra onsdag til fredag. Uten at så mye ble sagt.

Pyse meg? Joda, kan godt si at jeg er pyse. En pyse som er skrekkelig redd for å miste det jeg ikke har, men jeg har det likevel. En pyse som er redd for å miste håpet.

Det er der alt ligger.. Håpet.

Så da satt jeg her. Det er søndag. Jeg dro på fredag. Da var samtalen ferdig.

Det blir vel feil og si at samtalen er ferdig.. Den ligger på vent. Og jeg må ta den opp igjen. Neste gang vi snakker sammen.. Jeg må fortelle hva jeg tenker og forventer. Slik at han skjønner det. Slik at jeg er helt sikker på at han vet det! Ingen tvil.

Så, Onsdagen ja.. Onsdag kveld så møtte jeg han. Kjempe koslig. Bra sex! Men gruet meg litt til hvordan jeg skulle få sagt det. Hvordan jeg skulle begynne praten. Det er ganske skummelt egentlig..

Når man ikke er helt sikker på nøyaktig hva som er i vente.

Jeg kunne jo risikere å bli kuttet ut. Selvom jeg ikke trodde det. Selvom alt tilsa at det IKKE kom til å skje. Men, du vet jo aldri.

Du tenker kanskje nå, "Men sa ikke du at nå er det Briste eller Bære".

Jo, jeg gjorde det. Og jeg mente det. Men jeg får det ikke helt til.. Jeg bryr meg for mye om han. Så enkelt er det.

Så onsdag igjen.. Vi lå i sengen. Det var ikke så lenge før han skulle begynne på jobb igjen. Og slik begynte det " Men du, hva kan egentlig jeg forvente meg av dette her?

Du trenger ikke svare akkurat nå. Du kan tenke litt på det og si ifra når det passer".

Han snur seg mot meg og sier " Når vil du ha svar på det?"

"Ta det når det passer" Sier jeg.

Så, jeg venter. Torsdagen hører jeg ingenting om det. Selvom vi snakker sammen. Vi sover sammen.

Vi har det fint sammen.

Så da. På fredagen spør jeg. Jeg orker ikke vente lenger nå, jeg drar jo snart.

"Har du tenkt noe på det jeg spurte deg om?"

"Veldig mye" sier han.

Det er her glimtene er. Det er her jeg ikke husker alt. Bare deler. Akkurat som jeg ble lamslått og datt ut. Det var ingen grunn til og bli lamslått.

Det ble bare sånn.

Så skal prøve å gjenfortelle det jeg husker.. Det jeg har fått med meg..

Eller, tror jeg rett å slett må konkludere. Jeg husker ikke nok til at jeg kan ta det på noen annen måte.

Konklusjonen. Sammendraget.

Han mente det var dårlig for vårt forhold om han gikk flyttet rett fra konen og inn til meg. Han kom ikke til å være seg selv på noen uker etter et slikk brudd og tror at det ikke er bra for vår del.

Okei, tenker jeg. Men min plan har da aldri vært at han skal rett inn i mitt hjem. Han tenker nok mye større på ting enn det jeg gjør. Lurer på om han tror jeg forventer store steg av han?

Han ser ikke alle de små hindringene.

Det han ser er det store fjellet rett forann han. Konen. Skilsmissen.

Og det skjønner jeg. Det er det som er det første som må ryddes opp i.

Før det er ute av verden kan ikke noe nytt påbegynnes, og dermed eksisterer ingen av de andre problemene. De er ikke kommet enda.

Han snudde spørsmålet til meg. Jeg husker ikke hva jeg svarte..

Men jeg husker at jeg sa at vi vet jo ikke om vi kommer til å funke, i hverdagen.. Og det vet jeg ikke. Det vet ikke han.

Det er litt der jeg er. Jeg bryr meg veldig om han. Men jeg vet ikke om det kommer til å funke i hverdagen. Og det er tross alt hverdager det er flest av..

Så det jeg vil. Det jeg må fortelle han, idag kanskje. Eller i morgen kanskje..

Det blir denne talen:

" Jeg vil gjerne si deg hva jeg tenker rundt situasjonen. Hva jeg kan ønske meg av fremtiden. Hvor jeg står.

Jeg vet ikke om dette kommer til å funke. Jeg vet ikke om dette er noe som kan bli til noe mer.. Men jeg tror det er noe bra. Noe veldig bra. Med altfor mye hindringer, men det er noe som kan gjøre det enda bedre når vi er kommet oss gjennom alt!

Det jeg ønsker meg er og kunne gjøre sånne vanlige ting med deg. Gå i byen en formiddag å kikke på folk. Gå ut og spise, gå på kino, ta en kaffe sammen. Sitte hjemme å bare snakke å se på tv. Bare være.

Det er det jeg vil. Se om vi funker. I et tilnærmet normalt liv.

Jeg tror det kan kalles en form for dating på amerikansk;)

Jeg krever ingenting annet enn at du er ærlig med meg. Selvom det kan være mye å be om til tider.

At du fortelle meg hvor vi står, når jeg kan forvente noe og om det blir uinteressant, så slipper du meg.

Ikke hold på meg for din egen trygghet. Da skader du meg.

Uansett så skal du vite at jeg vil være der. Jeg vil være der som en venn. Uansett når du trenger det. Uansett hva du trenger. Om du bare vil snakke, om du vil ha en klem. Eller bare være sammen med noen, slippe å være ensom.

Fordi jeg bryr meg om deg. Fordi jeg har kapasitet til det. Fordi det er viktig for meg at du har det bra.

Og er det ikke meningen at det er oss så blir det ikke det heller, men du har uansett en venn. For så lenge du ønsker det. For resten av ditt liv.

Alt skjer for en grunn. Som jeg alltid sier: Er det meningen så blir det!

Det er skjebnen.