Det får bære eller briste.
Nei, nå er jeg sikker. Det kjennes rett.
En gang mellom onsdag og fredag så er svaret klart.
Da må jeg få vite hva som skjer. Skillsmisse fra konen. Eller at vi ikke ses mer. Da er det slutt.
Nå må du ikke tro at jeg sier :"Nå reiser du hjem og sier at du vil skilles."
Det gjør jeg ikke. Det er ikke rettferdig. Men det jeg kommer til å gjøre, det jeg kommer til å si er at jeg må vite hvor vi står. Hva han tenker rundt hele situasjonen. Ikke bare at han bryr seg, ikke at han sier han er forelsket, ikke at han sier at han vil prøve.
Men hva han GJØR. Nå er jeg på det stedet hvor jeg trenger og vite at handlingen kommer.
Ord er Ord.
Handling er Handling.
Vet ikke helt hvordan jeg skal si det enda. Tror det kommer litt av seg selv.. Det er jo en dialog. Ingen monolog.
Så jeg kan ikke planlegge hele på forhånd. Jeg vet jo ikke hva han svarer.
Men dette vet jeg, jeg vet at jeg må fortelle helt hvordan jeg føler. Ærlig.
Til nå har jeg holdt så utrolig hardt igjen på følelsene mine at jeg nesten har gnagsår i hendene.. Men, jeg kjenner at jeg må. Hvis ikke så er den muligheten for og falle, og falle langt langt ned, så ufattelig stor.
Det orker jeg ikke.
Det er så mange hindringer her. Det er så mye som gjør det komplisert.
Konen er problem nummer en.
Jobb situasjonen som kommer nå, når vi skal jobbe helt motsatt er nummer to.
Alders forskjellen. Ikke i forhold til oss, men kanskje mest i forhold til noen av mine venner, er nummer tre.
Utroskapen. Vil det skje igjen? Når vi har vært sammen i 3 år og han kjeder seg, når muligheten byr seg.. Vil han si nei da? Det er nummer 4, eller 2.
Bosted etter en eventuel skillsmisse er nummer fem.
Det er mange.. Men disse tar absolutt opp mye av min tid..
Og så har du jo det som er avgjørende. Blir det bra? I hverdagen. Jeg kjenner ikke han på den måten. Ikke i hverdagen.
Jeg har da aldri gått på butikken for å handle middag med han.
Jeg har aldri drukket kaffe på en kafe med han.
Jeg har aldri vært ute og spist middag med han.
Jeg har aldri hatt en helt vanlig dag hjemme med han.
Det har aldri vært oss i en helt vanlig hverdag.
Så hvem vet hvordan følelsene mine vil utvikle seg da.
Hvem vet hvordan hans følelser vil utvikle seg.
Så, nå har jeg bestemt meg. Det kjennes veldig bra. På onsdag, da må jeg vite. Jeg trenger ikke vite at han skiller seg nå. Men hva han mener om oss.
At han skiller seg før oktober er gått. Det må han. Jeg kan ikke holde på sånn lenger.
Jeg blir helt utslitt i hodet. Jeg blir usikker. Jeg kjenner et utrolig savn.
Så til fredag skriver jeg igjen her på bloggen. Da er det bestemt.
På onsdag.
Det får bære eller briste.
2 kommentarer
Anbefalte kommentarer