Dette har jeg utrettet i dag:

Jeg har värt hos legen, gruet meg, var litt utolig for at han ikke skulle ta meg på alvor. Men det gjorde han, han var faktisk veldig tilmöteskommende. Jeg fikk både terapisesjoner og antidepresiva. Jeg forklarte som det var egentlig, at jeg merker at jeg er deprimert igjen og isolerer meg. Jeg sa at det viktigste er for meg nå å bli kvitt spiseforstyrrelsene. At min overvekt förer til at jeg mister selvtilliten totalt og at jeg ikke ser noen mening med noen ting. Men jeg forklarte at jeg ikke hadde samme problem som tidligere, da syns jeg selv at det var mye mer alvorlig, da tenkte jeg jo på döden. Nå vil jeg bare leve livet mitt så best som mulig. Det er vanskelig når man ikke har noen energi eller ikke har lyst til noe som. Jeg klarer ikke å glede meg over ting lenger, og da var det ikke så mange ting jeg gleder meg over för heller.

Men jeg hadde hvertfall initiativkraft. Jeg kunne a mange jern i ilden. Nå klarer jeg ikke vanlige hverdagsaktiviteter.

Jeg kjöpte en olabukse til 600 kr i dag. Bare fordi jeg behöver den fordi det kommer visse situasjoner framover hvor jeg er i sosiale lag og ikke kan gå med jobbebukse. Det var störrelse 44. Det ser jo ut som mamma bukse liksom, men det er bedre en joggebukse hvertfall. Nå må jeg bare ha en topp som passer til. argh! hate it!

Tenker på folk som har värt en del av livet mitt för i tiden. Husker en fyr jeg jobba med på en bensinstasjon når jeg var 20. Jeg var så forelska i han. Han var så morsom. Men samtidig var han helt extrem. Fanns ingen mellomting liksom. Men jeg fölte at han så meg for den jeg var. eller at han var interessert i å se meg. Jeg hadde så jävlig sosial angst på den tida. Men jeg turte faktisk å spörre han på date. Men det var liksom 1/2 år etter at jeg hadde slutta på den jobben. Han blei med på date, men jeg husker han lurte på hvorfor jeg hadde spurt han 1/2 år etter at vi så hverandre sist (i jobbsammenheng). Jeg fant på en utrolig dum ting å si, så jeg ikke skulle forklare til min store skam at jeg hadde värt for sjenert til å spörre för, jeg sa at det var et veddemål med en venn, at jeg skulle törre å be ut noen på date. At den eneste jeg kom på som jeg hadde lyst til å date var han. Stakkars, han må ha syns jeg var helt bak mål.

Jeg var liksom obsessed för. Husker en fyr når jeg gikk på höyskolen som jeg var avstandsforelska i. bare fordi jeg innbilte meg at han så 2 ganger på meg på en konsert, og dermed var interessert i meg, og fordi han gikk å dassa rundt i gangene og så deppa og uflidd ut. Så jeg trodde seff at han var mannen i mitt liv, uten at jeg kjente mennesket.

Like etter at jeg hadde funnet ut at han hadde dame og var practically married ble jeg like obsessed i en annen langhåra gitarist, som viste interesse på en annen fest. Det var på den tida jeg veide 62 kg og gikk med korsett og naglearmbånd. Klart han var interessert, haha. Men når jeg begynte å dalte etter han som en ku på en annen fest, for det må ha värt det han tenkte om meg, så virket han mindre interessert. Etter jeg hadde opphold han en stund så sa han til meg; unnskyld jeg må gå å bäsje. Og gjett hva, jeg tok fortsatt ikke hintet. jeg letet han opp igjen på samme fest og spurte rett ut, er du interessert i meg. Da sa han rett ut nei. Jeg som hadde gått å innbildt meg at han var mannen i mitt liv. NOPE...

Jeg lurer på om det var fordi jeg var i desperat söken etter noen som kunne se meg. Jeg tror at når man er så ensom som jeg var da, så innbiller man seg ting om folk, om hvordan et annet menneske kan frelse en med ens närvär. Men det går jo ikke. Desutten var jeg jo ikke meg selv en gang, jeg var pupper i korsett med nagler rundt. Og se på meg nå, nå er jeg fett i joggebukse. Ikke helt det man hadde forventet seg om förste intrykket var rock-babe.

Men jeg har värt med om öyeblikk som har föltes ut som jeg ikke har värt alene, som feks men en venninne jeg fikk for 1 års tid siden. Som var i samme situasjon som jeg var i for 3 år siden. Vi hadde så utrolig mye felles, vi var liksom like, som to sjakkbrikker. Jeg kunne hjelpe henne da, og det föltes bra. Men når jeg behövde hjelp selv seinere så trakk jeg meg unna, og så mistet vi det vennskapsbåndet vi hadde. Men nå har jeg tatt meg sammen og tatt opp kontakten igjen. Hun er der for meg.

Når man blir kjent med et menneske gjennom felles depresjon eller lignende, så kan kontrasten bli så innmari stor når man skal feste eller lignende. Da plutselig er man milevis fra hverandre. Psycho. Lurer på om man egentlig kjenner folk på ordentlig. Iblant föler jeg at kjäresten min ikke kjenner meg. han kjenner bare kroppen min, og de rutinelöse handlingene mine. Det er akkurat som at mennesker gjör sin egen oppfattning av andre, også tror de at de kjenner mennesket, men egentlig kjenner de bare tolkningen av mennesket.

Kanskje derfor at dyr kan bety så mye for mennesker. fordi de ser oss på en annen måte enn mennekser gjör. eller fordi vi innbiller oss at de behöver oss. Når det egentlig er vi som behöver dem. Jeg blir sjeleglad når katten min söker min oppmerksomhet. da betyr det at den ser meg. egentlig vil den bare ha noe, mat, kos. hehe. jeg elsker katten min, den egoistiske katten min..