Jeg har hatt spiseforstyrrelser så lenge jeg kan huske, spiseforstyrrelser da i form av overspising. På gymnasiet ble jeg overvektig, og siden da har det holdt i seg, med et par unntak når jeg har på en eller annen måte gått ned i vekt. Jeg har aldri klart å slanke meg de tusen gangene jeg har prövd, men de gangene jeg har gått ned i vekt har det värt nye hendelser i livet mitt som har tatt fokus bort fra mat.

I kveld har jeg overspist igjen. Nå som jeg er arbeidsledig er det nesten umulig å tenke på noe annet en mat. Likevel, de gangene jeg har hatt saker å gjöre har jeg alltid tenkt, gleder meg til jeg får fri sånn at jeg kan fokusere på å slanke meg eller få orden på problemene en gang for alle.

Nå i en alder av 27 år går det opp for meg at jeg kanskje aldri kommer til å lykkes. Jeg har samme tanker om at jeg må gå ned i vekt. Jeg har ingen kontroll, men jeg vil ikke inrömme det, jeg vil ikke gi opp håpet om at jeg en dag skal klare å gå ned i vekt. men jeg tror jeg må. Jeg var på et möte for overspisere, Overeaters Anonymus, og der snakker de om 12 steg. At jeg må först bare akseptere at jeg ikke har kontroll over matmisbruket mitt, at det er en sykdom, og at jeg må be om hjelp fra en höyere makt.

Jeg tenker sånn at hittils har jeg ikke klart det. Jeg har aldri klart å slanke meg, eller ha et normalt forhold til mat. Hva får meg til å tro at jeg plutselig skal klare det. Jeg tör ikke veie meg engang, fordi jeg vet jeg har gått opp, og at jeg nå veier mer enn jeg noengang har gjordt. Jeg vil gjerne veie 60 kg. Da er jeg normalvektig med litt kött på beina og det er helt greit. 65 hadde jeg også värt glad for. Nå veier jeg minst 80 kg, kanskje mer.

Jeg gikk til terapi for 2 år siden, kanskje mer, som hjalp meg veldig mye. Jeg gikk dit fordi jeg ville löse spiseforstyrrelsene mine, men jeg löste mye annet.

Det handlet om skam over meg selv, og at jeg aldri ble sett slik jeg behövde av foreldrene mine, og at jeg derför sökte den bekreftelsen over alt ellers i hverdagen. Bekreftelse på at jeg enten var fantastisk eller helt verdilös. jeg hadde ingen aning selv. Det var slitsomt. Glad det er borte. at jeg liksom ga slipp på foreldrene mine, og slutta å bry meg om hva de syns. Jeg hadde mange "issues" med meg selv VS verden. Og altor höye krav til meg selv. jeg måtte liksom väre perfekt, vilket jeg ikke var. Jeg senkte kravene mine, og fölte meg mye bedre. Det hadde begynt å gå utover forholdet mitt med kjäresten, i form av at jeg hele tiden indirekte ba om hans bekreftelse, og jo mer jeg ba jo mindre gav han. jeg lärte meg på en mirakulös måte som jeg ikke kan forklare å komme over dette. Akseptere at jeg duger, at det jeg ikke fikk i barndommen har jeg mista og må klare meg uten. Jeg har ikke så liten selvtillit som för. og jeg er ikke nervervrak hele tiden.

Men den jävla maten henger igjen. Jeg spiser når jeg kjeder meg, er lei meg, föler meg ensom, er umotivert, sikkert når jeg er glad også! Det er som at jeg blir et annet menneske. Jeg kan tenke at nei nå skal jeg ikke mer, dette er farlig, jeg skal spise sundt fra og med nå, men formiddagen etter går jeg å planlegger hvilke ingredienser jeg skal kjöpe til å bake kake samme kveld. Kaken spiser jeg 2 stykker av og så kaster jeg den i söpla selvfölgelig.

Jeg har selvforakt for kroppen min, jeg vil ikke vise meg for folk jeg kjenner fordi jeg skammer meg, at jeg ikke vil stå for den jeg er slik jeg ser ut nå. Jeg kommer ikke til å bli lykkelig med denne vekta. Jeg har verdens laveste energi og ser på TV mesteparten av dagen. Jeg vil så gjerne väre energisk og tiltaktsfull. jeg vil väre ute blant folk, men istedet så isolerer jeg meg.

Jeg hadde sosial angst helt fram til jeg var kanskje 25. Henger igjen fortsatt, ikke det at jeg skammer meg så mye lenger over meg selv, eller at jeg er redd for hva folk syns om meg eller at jeg skal bli avvist. Men at jeg ikke har noe å si, kommer ikke på noe, jeg syns det er kjedelig å väre ute i verden. Jeg har ikke lyst til å snakke med folk. Jeg föler meg i bunn og grunn veldig ensom og alene om alt. Kjäresten min er liksom milevis unna meg rent psykisk.

Jeg drömmer om et actionfylt liv med masse venner, at jeg er sprudlende og glad og ler masse. Jeg har energi!

Men jeg har ingen motivasjon. Ser ikke mening men noe av det jeg syns var givende för. Jeg ser absolut ingen mening med det forbanna yrket som jeg har valgt, som jeg ikke får jobb i. Tenke seg å velge et yrke som krever at man har masse selvtillit, er supersosial og ser bra ut. Det er liksom alt det jeg IKKE er det! Faen.

Ser ikke fram mot noe spesielt egentlig. Jeg tror det er spiseforstyrrelsene som gjör det. Om jeg bare kunne spist vanlig, ikke gått opp mer i vekt. Om jeg bare kunne fått en normalvekt så skulle jeg hvertfall fölt meg nogenlunde bra nok til å begynne å väre sosial igjen.