Det er så mye jeg vil skrive om når jeg setter meg ned nå. Men hver gang jeg setter meg ned for å skrive noe, så stryker jeg det ut igjen, fordi det passer liksom ikke inn i bildet mitt om hvordan bloggen skal väre. Jeg vil liksom ha en kul blogg, som andre vil lese. Og derfor pröver jeg å anpasse det jeg skriver. men jeg tar meg selv på fersken hvertfall. Nei, nå får jeg bare pröve å väre meg selv. Skrive det jeg vil, samme om det er språklig dårlig eller kjedelig å lese. Jeg vet ikke engang om noen kommer til å lese dette. Så hva er da vitsen?

Visten er at jeg skal hjelpe meg selv ut av min depresjon og mine spiseforstyrrelser. Med eller uten tilskuere. Vet ikke hvorfor jeg valgte blogg. Kanskje fordi om jeg bare skulle skrive en dagbok, så vet jeg hvor lett det er for meg å legge ned hele prosjektet om det föles komfortabelt en dag. Da er det jo ingen andre en meg det påvirker. Så kanskje dette er et vedvarende tiltak.

Jeg skönner ikke hvorfor jeg setter meg selv i siste rekke. Eller jeg er ikke en gang med i rekka. jeg er en tilskuer. Det föles litt trygt. Om jeg skal delta i livets karusell på samme linje som hvem som helst, da er risikoen at jeg skulle leve i konstant angst for at jeg ikke lever opp til mine forventninger. Hvordan vet jeg det? Fordi jeg antar at jeg har gjordt det engang, da jeg trodde at livet skulle bli bra om jeg bare ble tynn.

Og jeg har jo ikke verdens beste utgangspunkt for å stille höye krav til meg selv heller. Jeg er overvektig, skammer meg over meg selv. Jeg har valgt verdens mest bedritne bransje å gjöre karriere i. Jeg har mistet motivasjonen til .. ja egentlig alt, slik det föles ut nå. Jeg föler meg så sliten, rent fysisk. Jeg vil egentlig bare sette meg ned og grine. Hvordan skal jeg klare å komme meg ut av dette.

Jeg er nok ganske lei meg når jeg kjenner etter. tror jeg må bestille time hos legen. Er redd for å bli avvist. Redd for at problemet mitt ikke skal väre alvorlig nok. Men jeg har jo ingenting å tape egentlig. Skal pröve å ringe i morra.

Jeg tror den eneste regelen for denne bloggen skal väre at jeg kan skrive hva som helst, uten å legge bånd på meg selv. Den eneste måten å komme meg videre på er å väre ärlig mot meg selv.