Det er virkelig frustrerende nå. Den usikre følelsen. Ringer han idag? Tenker han på meg?

Tror nesten jeg blir gal av det!

Men så, ringer han. Vi snakker lenge om alt og ingenting.

Han sender melding til meg på kvelden. Han lurer bare på hvordan dagen har vært. Han vil vite hvordan jeg har hatt det. Bare på grunn av at han bryr seg. Han er glad i meg. Eller, han har ikke sagt det enda.. Men det må han da være..

Kan man være forelsket uten at man er glad i personen?

I går var det en fæl kveld.

Var ute med jentene og spiste middag og tok noen glass vin. Det var kjempe hyggelig!

Men satt med en merkelig følelse. En ubehagelig følelse.

Han pleier å ringe meg hverdag. Enten rundt 19 eller rundt 22.

Da han ikke ringte meg i syv tiden prøvde jeg og overbevise meg selv om at han sikkert ringte senere. Men han ringte aldri. Klokken var blitt så mye at han var begynnt å jobbe!

Panikken tok tak. Tankene mine jobbet på høygir.

Nå har han fått med seg ei på lugaren. Nå er han utro mot meg!! Og konen.

Den ene tanken ble verre en den neste. Jeg måtte bare ut litt!

Så vi gikk litt rundt og kikket på menneskene og snakket.

Du overreagerer. Ærligtalt, han ville ikke vært utro mot deg. Han er jo forelsket.

Det er sikkert ingenting. Han vet vel at vi skulle ut? Kanskje han ikke ville forstyrre.. Det er sikkert bare det. Det er ingenting og gå å tenke på.

Lettere sagt enn gjort!!

Det endte opp med at jeg sendte en melding.

Det jeg hadde lyst å skrive var "HVA har DU gjort idag??"

Slik at han skulle skjønne at jeg viste det!!

Ser jo selv nå at det er helt idiotisk for å si det mildt!!

Men man er ikke realistisk når man er forelsket. Å hvertfall ikke når man godt vet at han har vært utro før. Å det er det han er når han er med meg.

Men, jeg sendte en hyggelig melding. Å håpte at siden jeg var så snill så skulle samvittigheten stikke dypt!!

Nesten rett etterpå fikk jeg svar. Dagen hadde vært bra. Og om det passet seg slik at han kunne slå på tråden en gang i løpet av kvelden så måtte jeg si ifra.

Han ringte. Det var ikke noe som hadde skjedd. "Jeg har snakket med mor på telefonen idag. Hun kjenner meg. Hun skjønte at det var noe som ikke var som det skulle. Så vi snakket om skillsmissen. Men hun vet ikke at det er noen tredje person innblandet".

Det med den tredje personen. Det at han sa bare den lille setningen, det reddet meg! Det gjorde alt akkurat da.

Han ser muligheten for en fremtid. En fremtid for oss.

Men det som sjokkerte meg litt igår, å nesten gjorde meg litt redd. Min reaksjon på at han ikke ringte. At han gikk fra en fantastisk mann i mine øyne til en utro drittsekk. Vet jo at han er utro nå og, men det er jo ikke mot meg.

Når dette forholdet har begynt med utroskap, hvordan kan jeg noen gang vite at han ikke kommer til å være utro mot meg og??

I starten så sa jeg till de som spurte "Hvordan kan du være sikker på at han ikke gjør det igjen??"

Mitt svar har vært at jeg bare ha troen. Jeg må jo bare stole på at det vi har er så bra at han ikke har behov eller lyst. At han er så glad i meg at han ikke vil gjøre det mot meg.

Jeg har vært skrå sikker på at det kommer til å bli bra.Det blir ikke noe problem..

Helt frem til igår. Den usikkerheten min ble jo utløst av noe så tåpelig som at han ikke ringte. Det er jo ingen grunn til panikk. Han visste jo at jeg skulle ut med jentene. Klart han ikke vil forstyrre da.

Men det fikk meg til å tenke. Hvordan kan jeg vite at det blir bra? At jeg ikke skal gå med den følelsen hele tiden når han er på jobb å jeg er hjemme. Eller at han ikke drar med seg noen hjem når jeg er på jobb.

Det var en tankevekker..

Når skillsmissen og alt det er ferdig. Når det er oss for sikkert. Da må vi snakke om det og finne ut av det...

men usikkerheten vil vel alltid være der.. Eller??

Det håper jeg virkelig ikke. Det kan den vel ikke være??

Jeg må bare tro på det. Tro på at det er annerledes. At det ikke skjer for oss.. Men, holder nok litt ekstra vakt.. Kanskje..

Eller så bare tror jeg. Fordi jeg stoler på han!!