Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var en sånn kul og moderne mamma som skjønte det med en gang, som ikke hadde noe problem med det og som gjorde alt riktig. Men jeg var ikke sånn. Jeg har gjort så mye galt.

For oss, meg og min mann var det lenge selvsagt at vi hadde en datter og en sønn. Og alle tegn på noe annet tok vi som oppførsel vi måtte korrigere på et hvis. Da hun var ung var det enkelt å bortforklare kjoler og fascinasjon for jenteting med at "han" bare utforsket, slik gjør jo enkelte barn. Men det ble vanskeligere jo eldre "han" ble. 

Dette er en lang historie, en vanskelig historie å fortelle også. Og jeg vil prøve å gjøre det med så mye respekt jeg bare klarer for alle som er i lignende situasjoner. Så la meg begynne med en slags introduksjon. 

Sofie. (Selvsagt ikke hennes egentlige navn) er i dag blitt 13 år og har vært "ute" for oss i en drøy måned nå. Selv om hun egentlig har forsøkt i flere år allerede. Men jeg har fornektet det. Ikke turt å innse det. Kanskje redd for hva det ville si for hennes liv, for den verden hun kommer til å møte. 

Men nå er vi der hvor hun trenger all den støtten hun kan få hjemmefra. Om verden skal være kjip og vanskelig, skal i alle fall jeg være det motsatte. 

Fredag skal vi ha første møte med skolen hvor vi skal snakke om hvordan hennes "sosiale kjønnsskifte" kan gjennomføres best mulig. Og foreløpig har alle virket veldig imøtekommende og genuint interessert i å prøve å gjøre det så bra det går an for henne. Men det er klart at jeg er nervøs. 

Skriver mer senere.