Ja, tenke seg til. Tiden har kommet. Jeg har altså, etter mange år i ilden, blitt utbrent og deprimert. Det var en hard pille å svelge, at JEG av alle skulle ende opp sånn her.

Eller egentlig har det ikke vært så hardt å innrømme at jeg er utslitt og deprimert. Det verste har vært veien hit. Nå er jeg sykemeldt og kan tillate meg å ligge på sofaen dagen lang og bare løse kryssord og slappe av en stund. For noen uker siden var det verre. Da sto jeg midt i kryssilden, dvs. hverdagen haha, og kunne ikke tillate meg selv å slappe av eller kjenne etter. Nå som jeg gjennom samtaler med psykolog har innsett at jeg har brent lyset i begge ender (eller brent hele lyset opp på én gang), er det ikke så ille. Faktisk mye mer behagelig enn før jeg tok valget om å sykemelde meg og slappe av.

Og for det andre så har jeg jo ikke "endt opp" her. Veien er jo ikke slutt. Jeg har bare stoppet opp litt for å få et pust i bakken. Det er veldig typisk meg å tenke at "sånn som det er nå, har det alltid vært og kommer det alltid til å være". Jeg er utrolig utålmodig og vil helst at alt skulle skjedd i går. Så det er jo ikke sånn at jeg aldri kommer meg tilbake til hverdagen. Ting tar tid, og jeg har jo masser av tid. Herregud, det har jeg virkelig. Ting jeg skulle ha gjort og får oppleve senere. 

Jeg er en person som lever veldig i fremtiden. Når jeg får meg hus, når jeg får drømmejobben, når jeg blir tynn, når jeg blir en person som har indre fred, ja da, DA, skal jeg virkelig ha det bra. Så glemmer jeg at tiden går og at det er nå jeg lever. Jeg kommer jo faktisk aldri til å få drømmejobben eller bli tynn dersom jeg ikke tar tak i demonene mine som gjør at jeg i dag ikke får til noe. Eller jeg får jo til mye, men ikke det jeg vil. Og om jeg skulle klare det, kommer jeg jo ikke til å være mer lykkelig dersom jeg ikke har tatt tak i problemene mine. Man er jo ikke automatisk tilfreds bare fordi man er tynn 😂😂  Haha, det er sånn jeg tenker og må påminne meg selv. Tenke seg til.

Det jeg vil med denne bloggen er å skrive. Skrive, skrive, skrive og få følelsene og tankene ut. Jeg har utrolig mye på hjertet og psykologen min sier at jeg må tillate meg å kjenne på følelsene mine. Det er jeg skikkelig dårlig til.

Da jeg var liten, syns jeg at jeg følte så utrolig mye. Jeg var kjemperedd for alt. Redd for å spise enkelte matvarer i tilfelle jeg var allergisk mot dem uten å vite det. Redd for å gå alene på butikken. Redd for å dø. For at familien min skulle bli drept. Redd for spøkelser, folk, ulykker og naturkatastrofer. Jeg trodde alle jeg ikke kjente var slemme og kunne kidnappe meg. Hallo i hodet, det høres utrolig merkelig ut. Poenget er uansett at jeg følte så mye. Ble supergira, supersint, supernervøs og supertrist. Bunnløse sorger og høye topper av lykkerus. Tror jeg. Jeg vet i hvert fall om sorgene. Lykkerusen husker jeg ikke. 

Og så ble det vel for mye følelser. Jeg begynte heller å tenke. Og jeg tenkte og tenkte hele tiden. Tenkte mye på fremtiden. Det ble en slags rømningsvei for meg. Da tenkte jeg på alt det bra som kom til å skje når jeg begynte på Vgs. Eller når jeg ble tynn. Eller når jeg ble voksen. Når den gutten endelig ble forelsket i meg. Og så videre.. Alle disse dagdrømmene gjorde at jeg flyktet fra følelsene mine. Jeg stengte dem av. Nå er jeg voksen og jeg syns jeg er flinkt til å gjenkjenne følelsene mine. Problemet er at jeg tenker alt for mye. ALT FOR MYE. haha, det er et virrvarr av tanker i hodet mitt. Lag på lag. Det har både psykiateren min og psykologen min sagt. Og det er jeg glad for at blir anerkjent, sånn at jeg ikke tror alt er i hodet mitt.

Jeg tenker mye fordi jeg ble litt neglisjert som barn. Følelsesmessig. Som liten følte jeg på mange vonde følelser og tanker. Disse har jeg ikke bearbeid tilstrekkelig. Derfor kompenserer jeg med å tenke mye. Det er slitsomt fordi jeg er kommet til et punkt hvor jeg ikke klarer å fokusere i hverdagen. Ikke fordi jeg tenker på barndommen min nødvendigvis, men fordi jeg tenker på alt mulig annet. F.eks. hva som kommer til å skje i fremtiden. Eller hva jeg ønsker skal skje nå. Eller hvordan ting burde vært da jeg var liten. Hva andre tenker om meg. Hva jeg tenker om meg selv. og så videre og så videre..

SÅ jeg skal altså skrive blogg. For å få ut tankene mine og for å bearbeide disse følelsene og tankene mine. Jeg ønsker å komme meg tilbake til hverdagen. Men det er en lang vei, fordi nå sliter jeg med å bare komme meg i dusjen. Eller ut døra. Eller fra det ene sofahjørnet til det andre. Sånn er det blitt. Da var vi her.

Jeg skriver for meg selv. Fordi jeg er forjener å ha det bra. Fordi jeg verdsetter meg selv og mine egne tanker og følelser. Jeg trenger ikke skrive for andre fordi jeg trenger ikke et publikum for å være verdt ord og tanker. Egenverdi er noe jeg skal finne.