En mors gode intensjoner
I dag!I dag er dagen da de siste ukenes stress og mas skal legges på hylla. I dag er dagen da jeg skal være den Gode Varme Mor, med tid og interesse, med lune smil og åpne armer. Borte er dagene med det evige kappløpet mot klokka, et virrvarr av jobb, skole, barnehage og ungenes fritidsaktiviteter. I dag skal vi være sammen. Og jeg skal være en God Mor.Snøen er nesten smeltet, men himmelen er knallblå og temperaturen noen behagelige plussgrader. Det er opplagt, vi må gå på skøyter! Ungene jubler, og Den Gode Mor fryder seg ved synet. Fryder seg så mye at det å finne fram minstens skøyter på loftet og hjelmene i kjelleren, kle på tre stykker og stappe bilen full av utstyr og bruskasser går som en lek. Valle Hovin, her kommer vi!Nå er vi riktignok ikke de eneste som har tenkt på skøyter denne dagen, men Den Gode Mor flyter på en bølge av gode intensjoner og godt mot, og smiler fraværende gjennom bilkø, parkeringskø, betalingskø og oblatkø, og strammer tre par skøyter som en lek. Ungene hyler av fryd, og vi inntar den speilblanke isen som selve bildet på familiær harmoni. Se på oss!Idyllen varer en halvtime. Da begynner Minsten, som er tre år og ikke riktig får grepet på hockeyskøytene, å bli lei. Samtidig er Størstejenta full av glede over alt hun får til på skøytene, og vil så gjerne vise mamma alt sammen- men mamma har ikke tid til å se på, hun er opptatt med Minsten. Mellomsten har gnagsår og vil ha pølse, for han har ikke spist frokost- sier han nå. Det går fra ille til verre, og mens jeg fortvilet prøver å vise interesse for Størstejentas forsøk samtidig som jeg hysjer på Mellomsten, begynner Minsten å bælje og tiltrekker seg oppmerksomhet fra de andre rundt. Næmmen staaakar, hvor er mammaen din? Den Gode Mor, som ikke er spesielt God lenger, men bare en vanlig, stakkarslig mamma med skøyter, skinnjakke, veska over skulderen og siggen i munnviken, møter misbilligende blikk fra Berganskledde friskuser med smilende barn. Mellomsten begynner også å bælje nå, og Størstejenta godtar motstrebende at det er slutt på moroa for denne gang. Det hele ender i katastrofe. Skøytene vil ikke av, hylekoret blir høyere, Størstejenta er lei seg fordi vi skal gå, Mellomsten VIL ha pølse, Minsten vil IKKE ha på seg skoene, og til slutt ryker strikken i mors hjerne, jeg kjefter Mellomsten huden full og drar Minsten brutalt ut av garderoben, med en kraft og skjødesløshet som antagelig hadde vakt reaksjoner hos en barnevernsansatt, og tvinger på ham skoene. Bergansfolket sender medfølende blikk og rister litt oppgitt på hodet, næmmen se på henne da, hun har jo overhodet ikke kontroll, kunne hun ikke være litt hyggeligere mot barna sine?I bilen hjem, en tom tristhet. Hvordan kunne det slå så feil? Hva gjorde jeg galt?Etterhvert som hylungene sovner, den ene etter den andre, lurer det seg også frem en erkjennelse av at slike dager vil alltid komme. Etterhvert sitter jeg med et smil om munnen og tenker på den gangen jeg skulle være God Mor for mange år siden, da de to største var små. Full av pågangsmot hadde jeg laget minipizzaer og planla piknik i Politiparken- og det ble totalt mislykket. Støstejenta, som var to, nektet plent å sitte stille, og Mellomsten (som på den tiden var minsten), bare hylte. Jeg ble sint og sur, kastet de uspiste pizzaene i søpla på vei hjem, mens tårene piplet. Elendige unger, og ikke minst elendige meg, som ikke klarer å reagere bedre.Men nå, i dag, så humrer jeg som sagt litt ved tanken. Slike dager vil alltid komme, intensjonene vil slå feil- og det behøver ikke være katastrofe. Vi får det ikke alltid like godt til som foreldre, men er det ikke slik det skal være da?Og tross alt, etter noen års mammaerfaring så har jeg skjønt hva som virkelig hjelper på slike dager. Gi opp de gode intensjonene, drit i idealene, dra hjem, lag en enkel middag og gi deretter hver unge 10 kroner om de holder seg på rommet en time. Ta fram lørdagsavisen. og les den i fred og ro. Gjerne med en kopp kaffe. Når ungene så kommer ut igjen, er stormen stilnet og balansen gjenopprettet. Du ser på dem, de håpløse drittungene fra tidligere i dag, og du ser deg selv, som en fullt feilbarlig og til tider håpløs mamma, og så åpner dere lørdagsgodtet sammen, og ser barne-TV. Vi fortjener hverandre, og om det alltid vil komme kjipe dager, så tilhører det unntakene. Tross alt.
3 kommentarer
Anbefalte kommentarer