Ja, ja. http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=229329&hl= Der ser man det. Det er ikke uten grunn jeg kvier meg for spørsmåelt om hva jeg jobber med. Jeg ser jo frisk ut så om jeg forteller at jeg er uføretrygdet så føler jeg at jeg må forklare meg. Skal jeg fortelle hele sykehistorien min så vil det ta mange timer, så det passer seg ikke helt det heller. Det er vel også sånne folk som blant annet trådstarteren i den tråden som gjorde at jeg fikk sosial angst da saksbehandlingen min pågikk.Ja, hva skal jeg si? De månedene saksbehandlingen pågikk var noen av de verste i mitt liv. Jeg hadde innsett at jeg ikke klarte å jobbe, ikke litt engang. Det er det søtrste nederlaget jeg noensinne har opplevd. Jeg har jo vært syk hele livet, likevel er jeg sta som et uvær og tenkte helt fra jeg var barn at jeg skulle klare det som alle andre klarer. Jeg skjønte at jeg ikke ville det. Klare det som alle andre klarer. Da jeg søkte fikk jeg beskjed på trygdekontoret å skrive opp alt jeg ikke klarer, og også spesiellle situasjoner som har gjort meg syk. Det ble 4 pc-skrevne A4-sider, det. Likevel var angsten der; tenk om jeg ikke får uføretrygd? Hva skal jeg gjøre da, jeg klarer jo ikke å jobbe? Tenk om jeg blir sendt tilbake til aetat og blir presset ut i jobb igjen? Tenk om jeg blir så dårlig at jeg ødelegger meg helt? Det tok mange måneder før saksbehandleren i det hele tatt så på søknaden min, i mellomtiden hadde jeg 0 kroner i inntekt, jeg visste ikke om jeg kom til å få trygd, når jeg eventuelt kom til å få det og hvor mye den trygda ville være på. Da jeg endelig fikk svar, at jeg fikk midlertidig uføretrygd for 4 år ble jeg så glad at jeg ble syk.