roffen2006's blog om sex og samliv

er lenge siden jeg har vert inne på desse sidene,,, men da jeg logget inn og las bloggen din, så var det som om du skrev om meg... rart... Jeg går de samme rundene med meg selv og veier for og imot... det er ikke lett å bryte ut av ett langt forhold...valgene er vanskelige, men samtidig så tror jeg ikke at man skal gjøre de verre en det dem er. Selvfølgelig så skal man tenke på barna, og dem har det best når vi voksne har det bra,,, og da er ikke det suntå gå to stykker å skule på hverandre,,,,

Tviler på om dette var noen trøst, men det hjalp ( som du sa) å skrive om det,,,

Hei, ny her jeg... Har lest bloggen din, og det er nesten som å lese en blanding av mine og min (ex)manns ord gitt. Vi har riktignok ikke hatt sex på over tre år (!), og det er jeg som har bedt ham sove på sofaen siden han snorker og vekker både meg og ungen i senga vedsidenav. Nå er vi separert - godt for oss begge tror nå jeg. Ungene (i alle fall 5-åringen) ble først lettet over å slippe kranglingen, men etter en måned er det klart de savner å ha pappaen sin der bestandig.

Jeg kjenner meg spesielt igjen i det med at følelsene er borte. For meg døde de vel desverre allerede mens jeg var gravid med 5-åringen. Da hadde vi våre første heftige krangler, og når vi krangler kan det faktisk gå så langt som at jeg blir direkte redd for ham. Han er stor og høyrøstet, dog aldri fysisk voldelig. Disse opplevelsene bidro nok til at følelsene kjølnet, og dermed ble kranglene bare heftigere. Fikk allikevel et barn til for to og et halvt år siden - derav sexen for tre år siden ;-) Huff, når jeg ser min egen beskrivelse så er det jo helt tragikomisk at ingen av oss har brutt ut før. Han har truet med å dra flere ganger, men jeg har holdt på ham etter beste evne helt til i påsken. Vi har vel begge hatt sex med oss selv, ellers hadde vi nok aldri hold ut ;-) Det er mye jobbing som skal til for at ungene skal komme gjennom dette i god behold, men jeg har tro på at vi klarer det. Jeg ble vel bare til slutt nødt til å prioritere meg selv hvis jeg skulle overleve som menneske - jeg var jo bare en skygge av meg selv sammen med ham, og han var heller ikke den samme som jeg forelsket meg i en gang i fortiden. Fordeling av skyld er uinteressant for meg, jeg ser feil hos oss begge. Livet videre med ungene og den personen jeg virkelig er betyr alt nå!

Lykke til med din avgjørelse!

Det virker så absolutt ikke som om du har det noe lett i din hverdag! Du sier du tenker på barna, men, barna vil ikke ha det noe bra, så lenge de føler, ser, opplever, at foreldrene ikke har det bra. Sammtidig som svært mange skildsmisse barn, har det svært vondt og vanskelig. Et skremmende vanskelig valg du står ovenfor, men, jeg må ærlig innrømme, at du må ta et valg! Om du vil satse på ekteskapet, må du gå skikkelig inn for det, og ikke tenke alle mulige negative tanker rundt terapi mm. Du og din kone, må virkelig gå inn for forandringer, på alle plan!

Tror du at om dere hadde klart å få start på romantikken, kjærligheten og sexlivet, hadde dere da klart å leve bedre sammen? Ville du hatt det bedre med din kone om dere hadde hattt et mer verdifult samliv?

Disse tingene har mye og si for et forhold! Så om dere hadde klart å rette på dette, ville kanskje mye vært gjort!!

lykke til