Samliv - fra dag til dag. Krise, sex og tanker
Det startet med et innlegg på forumet - og det var slik:Hei,Trenger noen betraktninger fra dere - vet at det ikke fins en fasit, men noen råd kan dere gi meg. Situasjonen: vi har vært sammen i 12 år - gift de siste 7. Vi har 3 barn (1, 4 og 6 år). Jeg har gjort den store feilen at jeg ikke har vært ærlig med mine egne følelser gjennom ekteskapet - har ikke satt klare nok grenser og heller ikke vært flink nok til å stoppe temaer som bare har blitt veldig destruktive (feks konas forhold til svigermor osv, sex, eller andre tema som etterhvert bare unngås). Nå er det liksom nok - er helt "tom" for følelser for kona og vi har ikke et godt samliv. Alt på det praktiske fungerer greit, men sex, kjæresteri, felles interesser er fraværende (jeg sover til og med på eget rom). Slik har det vært de siste 4-5 årene og vi har hatt en del runder uten at det har blitt noe særlig greie på det. Den siste måneden har jeg tatt opp dette og sagt at jeg er helt "nede" og ikke vet om vi finner ut av dette - altså at en samlivsbrudd er aktuelt. For meg har dette vært en helt utenkelig tanke frem til nå - fordi jeg er oppdratt og har tenkt at slik må det bare være - jeg må holde ut. Men når jeg nå først har klart å tenke at dette er feil så er det nesten som om jeg er fast bestemt på å avslutte forholdet. Vi kan sikkert jobbe og forsøke å være kjærester mm, men det er som sagt helt tomt og det er ikke noe som har skjedd i løpet av kort tid. Vi har avtalt timer hos terapeut, men jeg kjenner at det er veldig vanskelig å motivere meg for det. KOna er på mange måter fantastisk, men når det gjelder relasjonen oss i mellom så er den veldig dårlig - mye er negativt (hun er negativ), og vi har faktisk hatt krangler hvor hun har avsluttet med å "klikke" helt og sparke og slå..ikke mange ganger, men nok til at jeg har mistet noe av den grunnleggende respekten. Vi er enige om at hadde det ikke vært for barna så hadde vi ikke vært sammen - men er det riktig? Skal jeg virkelig forsake livet mitt til fordel for barna. Har barna godt av å leve opp i en familie hvor nærhet og kjærlighet ikke er veldig til stede? Så tenker jeg også at når barna er store så kommer dette helt sikkert ikke til å fungere - og er det da bedre å vente til da med å ta samlivsbruddet? Jeg vil egentlig bare videre - oppleve glede. Jeg er ingen god far når jeg er så deppa og lite i balanse som nå. Jeg har en god jobb og god økonomi så de praktiske tingene ved et samlivsbrudd tenker jeg ikke på, men det er barna...og så er det spml hvor lenge jeg skal seigpine dette. Er det bedre å bare be om seperasjon og heller ha litt tid fra hverandre for å se om vi kan finne ut noe da? Kona er selvfølgelig redd - og lover bot og bedring, men hun kan jo heller ikke forstille seg eller prøve å være en annen enn den hun er? Det villa kanskje hjelpe i noen mndr, men så er vi tilbake (vil jeg tro)....Hvilke betraktninger gjør du deg?
1 kommentar
Anbefalte kommentarer