Går det bra denne gangen?

Positiv graviditetstest, spenningen er til å ta og kjenne på! Endelig! 

Men bak all ekstasen lurer en frykt, går det bra denne gangen?

 

 

Jeg var ganske blank når jeg hørte ordet spontanabort, annet enn at det ikke var uvanlig.

Faktisk er det om lag ett av åtte svangerskap som ender i spontanabort. 

 

Det blir jo ikke snakket så mye om abort, kanskje fordi det er ett vondt og sårt tema, men mest kanskje siden man som regel ikke har fortalt det til noen ennå når det skjer.

Jeg skulle ønske jeg visste det jeg vet nå før jeg gikk gjennom dette selv. 

Det er mange ulike grunner til hvorfor det skjer, og ingen fasit.

Men mer fokus rundt temaet tror jeg kan hjelpe flere som opplever det samme!

 

Jeg har to velskapte gutter og uproblematiske svangerskap, men også to spontanaborter. Jeg har mistet annenhvert svangerskap.

 

Min mor gjorde det samme, mistet annenhver gang på 5 barn. Hun er overbevist om at det er gutter hun har mistet, og at jeg mister jenter.

Tilfeldig? Helt sikkert! Men man kan begynne å lure.

 

Jeg fikk min første sønn for ni år siden. 

I august 2021 ble jeg gravid! Etter mange måneder ble det endelig positiv test! Vi var helt i ekstase. Men gleden ble ikke langvarig. I uke åtte kom mens lignende smerter, jeg sa til samboeren: nå hår det galt! Han rister på hodet og sa at det går bra, det er ikke noe! 

For å roe meg, selvfølgelig! 

Ikke lenge etter begynte jeg å blø. 

Vi gråt, det var vondt, endelig gikk det jo. 

 

Blødningene økte, og smertene var som kraftigere menssmerter. Jeg blødde i en uke før det ga seg, og tok ny test etter 2 uker for sikkerhetsskyld, negativ! 

Trøsten ble at det skjedde tidlig av seg selv, en fattig trøst der og da, men likevel en stor trøst alt i alt.

 

Jeg tenkte at ja ja, da venter vi til over jul! Vanskelig å holde det skjult i juletider uansett.. 

I November ble brystknoppene følsomme, og kvalmen kom snikende. Positiv test! 

Helt uventet. Men til stor glede.

Men denne gangen var skepsisen mye større. Jeg turte ikke glede meg. Hva om det går galt denne gangen å!

 

Jeg prøvde å tenke minst mulig på det, kanskje det ikke ble så sårt om det gikk galt da!? 

Tiden gikk, og det gikk bra.

Men vi ventet lenge med å fortelle det til folk.

I august 2022 kom en liten perfekt gutt!

 

Vi var enige om å få barn tett! Så vi prøvde på neste ganske raskt etter.

Og ni måneder senere var det ny positiv test.

Så glade vi ble, men jeg kjente på en frykt også, ville det gå bra nå da? 

Denne gangen kom plagene ganske tidlig, tungpust, kvalme, trøtthet og vond korsrygg kom fort.

 

Så kom uke 8, uka det gikk galt sist. Jeg tenkte at nei, det kan umulig skje at jeg mister to så tette. Det må da gå bra denne gangen?

Uka gikk, og det gikk bra. Nå var jeg sikker på at det ville gå bra.

Jeg fortalte de store nyhetene til eldste bror når jeg var litt over 9 uker på vei, det var umulig å skjule magen, tretthet og hormoner.

Han var kjempe glad, kanskje kom det en søster denne gangen?

 

Onsdag, tre morgener senere kom det smerter, smerter jeg ikke likte. Smerter jeg kjente igjen. Jeg ble helt skjelven og rastløs.. 

Virkelig? Skal det gå galt nå også...?

Jeg stresset mye de neste timene, bad og håpet det skulle gå over.

Noen timer senere kom det brunt utflod.

Jeg knakk sammen, fikk bekreftet det jeg fryktet. Selv om det var en fare jeg var klar over, kom det som ett sjokk.

Jeg trodde det skulle gå bra denne gangen.

 

Det gikk noen timer, og det fortsatte bare med brunt utflod, jeg følte på ett lite håp om at det bare var en ufarlig gammel blødning. Og fikk time til UL på ettermiddagen. Jeg krysset alle fingre, kanskje, bare kanskje kunne det være noe ufarlig. 

 

Jeg kom inn på ultralyd, pulsen var skyhøy!

Bildet kom på skjermen, og det var som jeg ble sparket ned fra loftet og rett ned i kjelleren. Jeg så det med engang, her er ingen hjerteslag.

Det som skulle bli embryo og videre en baby hadde stoppet opp i uke 6. Mens alt rundt var tilsvarende uke 10. 

 

Jeg var så lei meg, men fant en utrolig stor trøst i å vite at det aldri var ett hjerte som slo! Det hadde ikke dødd i magen, jeg hadde ikke spist noe som gjorde at det døde, det var ikke noe galt som hadde skjedd, det kunne ikke blitt liv om noe ble gjort annerledes, man tenker jo mange tanker når sånt skjer! 

Og få vite at her var det nok en genfeil og det ville aldri blitt liv var godt.

Men likevel vondt.

 

Jeg var ganske frustrert over at det hadde gått så lenge fra det stoppet opp før kroppen kvittet seg med det, det føltes som jeg hadde kastet bort 3 uker på å glede meg over noe som ikke var der, det var jo egentlig det som var tilfellet også. Ikke uvanlig lærte jeg. Jeg har alltid trodd at man mistet bare dager etter det går galt. 

Jordmor sa at det var ganske vanlig med "missed abortion" som jeg hadde, at det går galt i uke 6 eller uke 9. I uke seks stopper det ofte opp om det er noe galt med embryoet, og i uke ni er det alle blodårer skal på plass, og da kan det også bli feil og ikke levedyktig. 

 

Dette var jeg ikke klar over, og innså her hvor lite jeg faktisk kan og vet om temaet; abort.

Jeg vet det er mange som opplever det.

Men nå fant jeg en helt ny trøst i første gang jeg mistet, det var mest trolig det samme som skjedde da, og jeg mistet ett embryo som var stoppet opp lenge før uke 8. 

 

Lørdag var jeg inne på ny ul for å se om alt var ute eller på tur ut. Blødningene var svake, og vi så på ul at det var flyttet seg nedover, så det var på tur ut.

På tur hjem fikk jeg kraftige smerter, som rier under fødsel.

Jeg slet med å kjøre bilen hjem når riene stod på, og det føltes som noe var på tur ut. 

Vel hjemme løp jeg inn på do, og det rant blod nedover bena mine, til tross for tampongen, og når jeg dro ut den kom det en ca 5 cm lang tubeformet "kjøttklump". Jeg ble helt forskrekket og sendte melding til jordmoren for å høre om dette var normalt.

Jeg trodde jeg ikke skulle klare se det som kom ut, det gjorde jeg jo ikke sist gang.

 

Men alt virket normalt fikk jeg beskjed om, med tilbud om ny ul noen dager senere for å se om alt var ute.

Blødningene og smertene avtok rett etter restene var ute, så jeg valgte å ikke dra på ny ul. Alt virket normalt, så det ville jo gå seg til selv.

 

Tre uker senere var det fortsatt ubehag og smerter som minner om svake menssmerter, skulle tro livmoren var ferdig med å trekke seg sammen nå?

 

Jeg tok en graviditetstest som viste svak positiv.

Jordmor ba meg ta ny test om en uke, og ta kontakt om det forværret seg.

Like etterpå kom det brunlig utflod/slintrer. 

Ah, mensen som er på tur, det forklarer smertene tenkte jeg.

Men det ble ikke noe mer blødning, og tre dager senere var det ikke mer.

 

Uken etter tok jeg ny test, forstatt svak positiv. Nå var det snart fire uker siden jeg mistet. Var det fortsatt rester inni der, eller en ny graviditet?

 

Jeg var mye kvalm og hadde ømme brytknopper.

Smertene var der også ennå, så jeg ringte til jordmor igjen og fikk time til ny ul.

Der viste den en liten sort flekk, var det en ny graviditet eller rester? 

Jordmor trodde mest sistnevnte, og jeg ble henvist til gyn på elverum.

 

Er det igjen så lite som en liten flis av det som har vært ett svangerskap, ligger det og sender ut HCG, og kroppen "tror" fortsatt at den er gravid.

Nok engang, noe jeg ikke visste. Og jeg som gikk å tenkte at jeg muligens er gravid igjen. 

Lærekurven ble bratt og brutal denne gangen.

 

Hjemme igjen satt jeg og irriterte meg nok engang, hvorfor dro jeg ikke tilbake å sjekket med engang!? 

Jeg håpte virkelig det kunne være ett nytt svangerskap, det var mye hyggeligere tanke enn utskrapning. Jeg tok ny test dagen etter, er det graviditet skal den være sterkere positiv nå siden HCG skal dobble seg annenhver dag ved normal graviditet.

Men den var like svak nå, som testene for en og to uker siden. Så jeg skjønte fort at det var ingen vits å håpe på positive nyheter. 

 

Jeg fikk time på elverum ganske fort, og det ble fort bekreftet at det var rester som var igjen. Det ble utskrapning, en ubehagelig opplevelse. 

 

Men det var godt å bli ferdig med det! 

Nå håper jeg på mer positive opplevelser fremover!

 

I ettertid skulle jeg ønske jeg fikk mer informasjon rundt abort, sånn at jeg visste litt mer hvordan det fungerer og hva man skal tenke over.

 

Jeg sitter igjen med mer kunnskap om jeg skulle oppleve en ny spontanabort, noe jeg håper jeg slipper. Men det vet man jo aldri.