Vår vei til familieforøkelse

Da jeg var liten og ble spurt om hva jeg ville bli når jeg blir stor svarte jeg at jeg ville ha mann, hus, barn og bil. Og dette har jeg alltid drømt om. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være ufrivillig barnløs i en alder av 32 år, at jeg skulle få oppleve gleden av å se positiv graviditetstest for så å få drømmene knust noen få uker senere - ikke bare en gang, men to ganger. 
 

Det er i overkant av ett år siden vi begynte å prøve, jeg var overbevist om at dette ville ta lang tid men det klaffet på første pp etter at jeg sluttet på p-piller. Jeg hadde ømme pupper og var mye trøtt, ellers kjente jeg ikke så mye til graviditeten. Litt murringer og noe som lignet menssmerter. Vi hadde tidlig ul i uke 5+6 og fikk se et lite vesen med bankende hjerte. Like etterpå fikk jeg småblødninger i form av dus rosa farge på papiret etter toalettbesøk. Vi dro på ny ul i uke 7+5 - alt så fint ut. Det gikk en uke før jeg fikk store blødninger med koagler, jeg skjønte hvor dette bar… Det endte med medisinsk abort, og det var aldri noen tvil - alt kom ut og gikk relativt «problemfritt», bortsett fra den mentale biten. 
 

Det gikk ikke mange ukene før jeg igjen kunne overraske samboer med «GRAVID 1-2» og en haug med strimler, gleden var stor og vi hadde et mye mer avslappet forhold til graviditeten og var sikre på at dette kom til å gå bra. Det er jo ikke vanlig å gjennomgå flere sa/ma etter hverandre, eller? Ukene gikk og denne gangen bestilte vi ultralyd til uke 10+3. Vi forventet å se en bamsemums, samboer fikk sjokk fordi han trodde han så to fostre, jeg ble målløs fordi jeg skjønte at utviklingen hadde stoppet for flere uker siden. I uke 5+6 faktisk. Og jeg som hadde fått litt mage, hadde aversjoner mot Pepsi Max og ikke kunne spise nok taco. Ellers var symptomene like få og uskyldige som første gangen. Jeg tror jeg ønsket så mye å bli kvalm at jeg til tider innbilte meg det. Det ble nok en medisinsk abort, denne tok lengre tid og var helt annerledes fra den første. Jeg trodde ikke alt var ute før jeg testet negativt 6-7 uker etterpå. 
 

Vi la prøvingen litt på hylla, psyken min var så ute å kjøre at jeg ble langtidssykemeldt. Nå, ca ett halvt år senere, sitter jeg her i uke 8+0. Jeg er et emosjonelt og hormonelt nervevrak, fikk umiddelbart gradert sykemelding ut første trimester og går på Crinone og Albyl e som jeg begynte på ved positiv graviditetstest. Vi har vært på to stk tidlig UL - en i uke 6+0 og 7+1, neste blir i uke 9+1. Formen er ganske lik som de to første rundene, jeg er nok trøttere denne gangen, er en del uggen (vet ikke om jeg kan kalle det for kvalme). Brystene ble litt senere ømme denne gangen men begynner å avta, kjenner det godt om natta og når jeg ligger, ellers må jeg liksom kjenne etter. Dette med kvalme - jeg har angst mot å kaste opp og jeg vet at kroppen min ikke gir etter før den faktisk må. Det kan derfor være at jeg egentlig er kvalm, men det er ikke godt å si. Uggenheten er i hvert fall ikke noe jeg har til vanlig så jeg merker at det er noe som skjer i kroppen. 

Jeg synes det er så utrolig tungt å være gravid, klarer ikke å glede meg eller se fremover. Jeg er så redd for å miste igjen og det tar helt overhånd. Jeg tror de rundt meg ser på meg som negativ og sur, men det er virkelig vanskelig for meg å delta i drømmene til - forhåpentligvis - kommende besteforeldre/tanter/onkler. For meg føles det ut som at sjansen for at det går galt er større enn at sjansen for at det skal gå bra, jeg går konstant rundt og kjenner etter symptomer, om de er svakere enn de har vært eller om jeg begynner å få nye. Jeg er livredd for å begynne planleggingen og se for meg fremtiden med den lille, jeg vet hvor fort det kan snu og hvor brutal, vond og uutholdelig tiden i og etter en ufrivillig abort er. Jeg krysser virkelig alt jeg kan for at vi neste uke kommer på ultralyd og ser et bankende hjerte, kanskje litt bevegelser, i uke 9+1. Tanken på at det kan være en ny ma er der, selv om den eneste forskjellen fra forrige ultralyd er at brystene er mindre ømme. Jeg er fremdeles så trøtt at jeg sliter med å gjennomføre daglige gjøremål, jeg er mer uggen denne uken enn forrige uke, og de siste nettene har blæren hatt behov for tømming fra 3-6 ganger per natt. 
 

La dette gå veien❤️