Hvordan skal jeg bli sterk nok? laaangt

[Lovvi]

Nå har jeg vurdert frem og tilbake om jeg skal dele min historie med dere på KG. Jeg har kommet frem til at jeg trenger noen gode råd, og gjerne noen spark der bak!

Hmmm...lurer på hvor jeg skal begynne.......Vel det hele begynte for et par år siden da jeg gjorde det slutt med min samboer gjennom fire år. JEg hadde ingen følelser for denne mannen og det var som å få lettet en tung bør fra mine skuldre å gjøre det slutt. Jeg slet selvfølgelig med savn og ensomhet...ikke nødvendigvis eksen, men bare det å ha en arm å krype inntil....

Et halvår senere møter jeg en mann som var nyinnflyttet til byen. Han virket hyggelig og ordentlig og jeg ble nok forelsket i denne mannen. Varsellampene burde nok ha ringt ofte og høyt allerede tidlig i "forholdet" vårt som utviklet seg til å bli enveiskjørt..dvs at vi møttes når hadde tid, når han hadde lyst og avsluttet møtet når han hadde lyst uten å tenke på meg og mine følelser.

Nå skal jeg være ærlig og innrømme at han etter en tid sa at han ikke var interessert i et fast forhold enda, og at han trengte tid.......Men han sa èn ting, og handlet stikk motsatt. Bombarderte meg med sms`er, var med på søndagstur med meg og datteren min,sendte meg masse koselige mailer. Jeg tenkte at jeg jo kunne "spille" med en stund...at han ville noe mer ettehvert han også...(naiv, ja jeg vet det!)

Sånn pågikk det en stund. Vi møttes for sexen sin skyld( for meg var det mye mer enn bare sex). Han begynte å bli ekkel med meg. stakk av midt på natten uten forklaring, nektet å svare når jeg prøvde å få kontakt med han, skjelte meg ut på en uteplass(fordi jeg tok en festrøyk, og at alle mine venner røykte). Han begynte å kritisere alt jeg gjorde og sa. INGENTING var bra nok.

Han kom alltid tilbake til meg og angret sine handlinger. Vi kranglet utrolig mye denne tiden. Helt til jeg sa stopp! Da var jeg så langt nede at jeg måtte gjøre noe for min egen del og ikke minst for min datters del...hun fortjener en mor som ikke er et nervevrak.

Jeg klarte å holde avstand fra denne mannen hele sommeren(han er nærmste nabo, og utrolig flink til å snakke for seg). Helt til han en dag på sensommeren ringte meg og gråt. Sa at han savnet meg, at han hadde gått i seg og at han skjemtes når han tenkte på alt det slemme han hadde gjort med meg. At alt han ville, var å være sammen med meg. At han ikke kom til å gi opp å få meg. Jeg åpnet vel døra litt på gløtt igjen...tillot han å komme med fagre ord og løfter om fremtiden....Nå må dere huske på at han sa alle de tingene jeg hadde lengtet så sårt etter å høre fra nettopp han.

Jeg kjeftet, gråt,beskyldte han i lang tid etter den samtalen. Jeg hadde så utrolig mye bitterhet og smerte i meg etter vår historie sammen. Han var som en klippe. Rokket seg ikke, sa at han fortjente alt det jeg slengte mot han, at jeg fortjente å få ut all sinne og bitterhet. Han stod fast ved at han ikke kom til å gi opp, og at han skulle bevise at han hadde forandret seg.

Jeg satte han på mange prøvelser i den tiden, for å se om han virkelig hadde forandret seg. Jeg var full av tvil, men mine sterke følelser for denne mannen var sterkere.

Vi fikke en fin periode etter alt hadde roet seg. Da jeg begynte å senke skuldrene og slappe av, forandret alt seg gradvis igjen. Han var aldri slem med meg, men han begynte å bli veldig egoistisk i tankegangen,småkritisere meg for ting ved meg, tenkte kun på seg selv og sin egen velvære. Han oppførte seg som om han ville ha både pose og sekk. Singl i sin egen ungkarshule-og familie når det passet HAN. Jeg gjorde det da klart at dette på langt nær var godt nok for meg. Minte han på at det faktisk var han som hadde noe å bevise for meg, at det faktisk var han som ba på sine knær om å få komme tilbake til meg.

Jeg sa at om det var dette han hadde å tilby meg, ville jeg ikke kaste bort tiden på han. Jeg er ferdig med fjortisforhold for mange siden. Det var den tiden da vi var 15 år og fornøyde med å bare være sammen, uten at forholdet trengte å utvikle seg naturlig videre til litt mer forpliktelse ovenfor hverandre. Jeg sa at han fikk tenke litt på hvordan vårt forhold hadde utviklet seg, og at vi fikk snakke sammen når han hadde tenkt over saken.

Han kom etter et par dager, med ringer under øynene. Det var tydelig at han hadde tatt meg på alvor og tenkt nøye igjennom situasjonen. Han sa jo det jeg selvfølgelig villehøre- at han var glad i meg, og at han nok en gang hadde tabbet seg ut.

Nå sitter jeg her igjen,da....fullt klar over at jeg burde ha gått for lenge siden. Han kommer aldri til å forandre seg. Han kommer aldri til å kunne gi meg en klem uten at jeg ber om det, han kommer alltid til å ha sterke meninger om hvordan han mener jeg og min datter burde være, han kommer alltid til å ha et stort behov for å leke singel, han kommer aldri til å gi meg et hyggelig kompliment, han kommre alltid til å bestemme og ha kontroll over hvordan han mener livet burde være.........

Jeg trenger bare styrke til nok en gang å bryte ut av dette destruktive forholdet. Datteren har rukket å bli veldig glad i denne mannen, det har jeg også. Jeg har fortsatt følelser for han JEg er heller ikke i tvil om at ha nhar følelser for meg også,men han evner ikke å vise meg den respekt og oppførsell man kan vente av en kjæreste. JEg må innse at slaget er tapt når det omtrent ikke går en dag uten at han klarer å kommemed en kritisk kommentar, eller knuser min glede over små ting i livet. ( han mener feks at det er tåpelig at jeg blir i godt humør over å få en koselig mld fra en venninne som det er lenge siden jeg har hørt fra,eller at datteren min kommer helt umotivert å gir meg en klem og sier hun er glad i meg....vet ikke med dere, men JEG blir iallefall glad for sånne ting...)

Jeg må ta ansvar når venner som setter pris på mitt livlige vesen sier de savner den gamle, glade jenta de kjente meg som før. Men hvordan skal jeg klare dette helt alene? Jeg blir redselslagen ved tanken på å nok en gang gå igjennom et brudd, og alle vonde føleser og savn dette medfører...

[Gjest Anonymous]

Du har allerede vist at du er sterk nok og det er tydelig at du ikke er alene, du har familie og venner. Støtt deg til dem. Hold deg i aktivitet, finn deg en hobby og bruk alle midler du har for å huske hvorfor du valgte å gå (ha gjerne et bilde av han/ liste over negative egenskaper klar når du opplever svake øyeblikk).

[Gjest Anonymous]

Tanken slår meg: Stakkars mann :-(

Hvilken oppvekst har han selv hatt?

Tydelivis vet han innerst inne hvordan han skal oppføre seg.

Han rakker ned på deg, som han er glad i for å føle seg selv bedre.

Tror du han har det bra når du kjefter på han, kansje det er det han er vant med.

Har han søsken?

Har han blitt overkjørt og skal ta igjen på en måte?

Prøv å finne ut hvor problemet ligger.

Ike gi etter. Stå på egne meninger og gjør som du vil.Samtidig som du viser kjærlighet til han. Fortell rett ut og vis hvordan du vil ha det.

For innerst inne vet han.....

Det negative han kommer med, rist det av deg.

Er han et godt fars evne?

Mange spørsmål, men ble litt nyskjerrig.

[Gjest Anonymous]

hvordan går det?