Alltid meddele sin kjærlighet?

[Gjest Anonymous]

Bør man alltid fortelle den man er forelsket i at man er det?Eller at man har vært det? Uansett livssituasjon, posisjon etc, og uansett hvor lang tid som har gått? Vil det da bli lettere å komme seg videre, om det ikke er gjensidig?

Vanligvis pleier jeg å komme over mine småe forelskelser(for jeg forelsker meg veldig lett, men som regel er de ikke særlig dype), men dette gjelder en person jeg har tenkt konstant på omtrent hele døgnet i flere år. Riktignok går det litt opp og ned da men...Jeg tenker liksom automatisk på hva h*n ville sagt, gjort når jeg er sammen med andre. Det er så slitsomt. Vi har ikke kontakt lenger, noe jeg ordnet selv for å komme meg unna, så jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke klarer å glemme. Dette gjorde jeg fordi jeg ikke så noen mulighet da, og det gjør jeg egentlig heller ikke nå. Jeg har møtt h*n av og til etterpå, og da har jeg sett at h*n liksom "stivner" litt, og at h*n alltid plasserer seg slik at vi ikke har øyekontakt.

Jeg har lest Abelone sine innlegg, og jeg vil ikke bli en som sitter og håper og håper...for det er kanskje det jeg også gjør... :-?

[Gjest Moonshadow]

Jeg har alltid vært interisert i at de jeg er glad i skal vite, i tilfelle det skjer noe en dag, så kanskje du eller den personen du elsker dør, da er det for sent å si noe.

[Gjest salma]

Bare et lite spørsmål:

Hvorfor tror du han stivner og unngår blikkontakt? Det kan jo bety et av to; at han er forelsket tilbake og litt sjenert, eller at han vet om følelsene dine, ikke gjengjelder dem og er utilpass pga det. Vet du årsaken?

[Gjest Hulderjenta]

Bør man alltid fortelle den man er forelsket i at man er det?Eller at man har vært det? Uansett livssituasjon, posisjon etc, og uansett hvor lang tid som har gått? Vil det da bli lettere å komme seg videre, om det ikke er gjensidig?

Man bør ikke alltid fortelle det, nei. Hvis man er oppi situasjoner som for eksempel disse, kan være lurest å holde kjeft (rett og slett):

* Du er singel, men den du er forelsket i (og det er altså ikke noen dyp forelskelse...) er det ikke. Da vil du kanskje komme til å sette den andres forhold på spill...

* Du er i et forhold som er godt og bra og som du vil fortsette i. Da må du ikke sette ting på spill gjennom å proklamere din kjærlighet (som egentlig bare er en ikke-dyp forelskelse) til en annen enn din partner. Du vil kunne såre din partner, og kanskje miste ham.

* Trenger heller ikke fortelle alt og alle at du har vært forelsket i dem, det kan i verste fall ødelegge vennskap eller få gamle følelser til å blusse opp i den andre...

MEN: Som TinaK sier, de man er glad i må alltid få vite at du er glad i dem, men det er noe helt annet enn å fortelle folk at du er (bittelitt) forelsket i dem.

Og så, helt til slutt kommer mitt råd i forhold til det du kanskje egentlig spør om i innlegget ditt, Gjest: :D

[Harvey]

En idè er å lære seg forskjellen på "forelsket" og "elske".

[Gjest Anonymous]

En idè er å lære seg forskjellen på "forelsket" og "elske".

:oops: Å...hva mener du? At jeg egentlig elsker han?

Ja, jeg tror også at jeg gjør det, men det er et litt skremmende ord å bruke....

[Harvey]

:oops: Å...hva mener du? At jeg egentlig elsker han?

Ja, jeg tror også at jeg gjør det, men det er et litt skremmende ord å bruke....

Nei, det er ikke det jeg mener.

Jeg mener at jeg ikke synes det er nødvendig å si ifra om en forelskelse - selv om den gjør deg smågal.

Og en person du kun er avstandsbetatt av - selv om du er veldig, veldig betatt - elsker du ikke.

Vil jeg tippe.

[Gjest Anonymous]

Bare et lite spørsmål:

Hvorfor tror du han stivner og unngår blikkontakt? Det kan jo bety et av to; at han er forelsket tilbake og litt sjenert, eller at han vet om følelsene dine, ikke gjengjelder dem og er utilpass pga det. Vet du årsaken?

nei, jeg vet ikke...Jeg kan egentlig ikke forstå at han skulle føle seg så utilpass da jeg alltid prøver å unngå han. Og om han ikke følte noe så burde han vel være mere avslappet...

[Gjest Anonymous]

"Problemet" er jo at det har pågått i så mange år...Jeg tror egentlig ikke det vil skje "noe" om jeg forteller om det heller, ialle fall ikke fra hans side. Jeg tror aldri han ville innrømmet noe som helst....

For meg ville det kanskje blitt en lettelse å få fortalt..Men jeg er usikker på om bare det holder for meg.........

Hvordan skulle jeg så "meddelt" det, pr. mail eller ansikt til ansikt???

[Gjest Moonshadow]

Alltid lettest med sms da men om du skal fortelle noe sånt så bør du vel kanske si det face to face... Ikke lett sånne ting, håper du finner ut av det.

[Gjest Vega]

Hvorfor ikke heller i stedet foreslå at dere finner på noe? Enten at du setter deg ned og snakker litt med han, eller at du ringer og spør om han blir med på cafe, pub eller restuarant...

Sier han nei, er han definitivt ikke interessert, eller han er opptatt. Og da er det nesten ikke verd å utbrodere om dine følelser? Eller?

(Du får jo i alle fall et slags svar, dersom han ikke er villig til et møte... og blir ferdig med han på den måten, vil jeg tro...)

[Gjest Anonymous]

Jeg prøvde dette en gang. Jeg tok kontakt for å se hvordan han reagerte, og om han var villig til å ta en prat...Det var han først, men jeg tror han misforstod "samtalen", da jeg rotet noe alldeles forferdelig med budskapet. Han kunne ha tolket det helt annerledes, helt motsatt av hva jeg egentlig mente. Dette er heller ikke noe han egentlig kan ta opp på egen hånd med meg, da det kan gå utover han - om jeg vil.....

[Gjest Anonymous]

[* Du er singel, men den du er forelsket i (og det er altså ikke noen dyp forelskelse...) er det ikke. Da vil du kanskje komme til å sette den andres forhold på spill...

Men vil det være galt av meg å fortelle om mine (dype)følelser til en bundet mann da....Det er vel hans valg hva han vil gjøre med det?

[Gjest Abelone]

Hei, gjest.... ja, du kjenner jo min situasjon, ser jeg. :blunke: Ut fra min egen erfaring med dette, vil jeg vel egentlig råde deg til ikke å si noe, dersom denne personen er bundet til en annen. Og iallefall om du har mistanke om at han føler noe for deg. Det blir bare veldig vanskelig da.... for dere begge tror jeg. Men jeg kan selvsagt ta feil i forhold til dere. Enhver situasjon er unik. Kanskje vil det være en lettelse å få renset luften...

Han som fortalte til meg, har syntes det har vært en deilig, stressende, spennende og herlig tid, å få lov til å ha en slags nærhet til meg.. det har han sagt, men jeg hører og ser at hans følelser for meg har fått ny næring, og jeg tror det er vanskeligere for ham å komme seg videre nå, enn det var for et halvt år siden.

Jeg har hatt det vanskelig, fordi jeg har trodd at jeg hadde kontroll på meg selv, men ble veldig påvirket av det han sa. Og SMS er et VELDIG FARLIG KOMMUNIKASJONSMIDDEL om du ønsker å ha kontroll på de meldinger du sender og mottar. For det har man ikke! Det er altfor stort rom for tolkning, så blir det misforståelser og jeg vet ikke hva.....

Om du fant noen HELT UTENFORSTÅENDE å snakke med, tror jeg det ville være mye bedre for dere begge. Så brutalt kan det sies...! Men jeg kan ta feil for deres del....

Ønsker deg lykke til videre i livet

[Gjest Hulderjenta]

Men vil det være galt av meg å fortelle om mine (dype)følelser til en bundet mann da....Det er vel hans valg hva han vil gjøre med det?

Hvis du har dype følelser for en bundet mann, så dype at du virkelig elsker ham, at han er din store kjærlighet, og kanskje han gjengjelder den kjærligheten - da ville jeg sagt det til ham. Poenget mitt med det jeg skrev er at man ikke skal sette andres, eller eget, forhold på spill for noe som går over. Det er en for stor risiko å la en forbigående forelskelse velte et etablert forhold.. Og joda: Det er klart at det er hans valg hva han gjør med en eventuell kjærlighetserklæring, men det er bare det at en slik erklæring faktisk kan ødelegge utrolig mye selv uten at han innleder noe forhold til deg..

Men dette var uansett tenkte tilfeller som ikke passer helt inn i din situasjon, og jeg har jo også skjønt at det du føler ikke bare er noe forbigående :blunke: Håper du finner ut av hva du vil gjøre! Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Hvis han i flere år har vært sammen med kona/samboeren sin, selv etter at han traff deg - så er han sannsynligvis tilfreds med livet sitt. Dersom han ikke var det, ville han vært ute av forholdet nå kanskje?

Kjenner jo ikke han, men det skal trolig mer til enn en kjærlighetserklæring for å få han på kroken. Når han er sammen med en, er han helt sikkert glad i henne.

Han virker jo ikke som en flørt akkurat, når han holder avstand til deg, da vet han kanskje om dine følelser (iallfall de som var engang?), og synes det er best å holde gamle flammer litt unna? Jeg vet ikke, men kanskje er det slik.

Jeg ville nok skygget banen om en gammel flamme (selv om jeg likte han og likte oppmerksomheten) fortalte at han elsket meg. Det hadde vært utelukket med nærmere kontakt. Synes livet er komplisert nok fra før, om ikke det skal renne beilere rundt huset, siden jeg er i et forhold.

Hvorfor prøver du ikke å komme over han? Kanskje han bare fyller et tomrom /behov, i og med at du ikke har forelsket deg i noen andre? (Han er bedre enn ingenting, når du tenker på han, har du i alle fall funnet den rette, det er bare et tidspørsmål osv.). På den måten gir dine følelser for han livet ditt et innhold. Samtidig ser du kanskje ikke på andre menn... og går glipp av de mulighetene livet byr på.

Jeg hadde selv slike følelser for en "eks" (var ikke sammen, men hadde noe på gang, helt til jeg ble nødt til å flytte pga jobb)

Det er mange år siden, og følelsene mine varte i flere år. Han hadde dame da vi møttes igjen, cirka to år senere, selvsagt, han var både pen og alt det der. Selv hadde jeg også vært i et forhold, men var single da vi møttes. Men selvfølgelig forsvant ikke mine følelser pga at han var i et forhold, og jeg fortalte han om mine følelser for han, etter et halvt år eller ca deromkring. Enden på visa var at all kontakt opphørte. Med andre ord, jeg burde vært tålmodig i alle fall, så kanskje vi hadde møttes igjen noen år senere (siden vi pleide ringes og prate, skrive kort), hvis han hadde blitt single igjen. Jeg vet ikke den dag i dag om han er single eller om han lever engang, men jeg er kommet over han, men lover - det tok sin tid, selv etter at jeg hadde fortalt det, og selv om jeg ble sammen med en annen.

Etter at jeg hadde fortalt det, og han ikke ringte meg eller skrev mer, så følte jeg at jeg hadde tråkket på hans følelser for sin dame, på noe som var viktig for han. Faktisk følte jeg at jeg hadde oppført meg uetisk, og var redd han hadde mistet respekten for meg. Men det vet jeg ikke. Jeg har ikke noe svar. Jeg bare antar.

Hvordan jeg kom over han? Til slutt ble jeg irritert på meg selv, fordi jeg følte jeg kastet bort livet mens årene gikk, og begynte å leve her og nå, i stedet for å satse på en tåpelig fantasi/drøm... (som var god å ty til, hver gang jeg kranglet med han jeg var sammen med på den tiden, og hver gang jeg følte meg litt utenfor...)

Når jeg tenker etter, så savner jeg selve drømmen om han, men ikke noe annet. Det var en fin drøm. En innmari fin drøm.

(Sukk)

Du må finne ut av dette selv.

(Men jeg er glad jeg ikke går rundt og drømmer om han mer, og i stedet grep tak i livet.)

[Gjest Abelone]

Det er ikke sikkert at det er så lett som så... Altså: at han er glad i kjæresten sin, har det fint med henne, og er likegyldig til det du forteller.

Jeg er kjempeglad i mannen min, forelsket, han i meg, god sex, stabilt, alt det der. Men når kjærlighetserklæringen kom, veltet følelseslivet mitt på seg, og jeg oppdaget at jeg ikke kjente meg selv så godt som jeg trodde at jeg gjorde. Det var en lite hyggelig opplevelse... Jeg er ikke forelsket i vennen min, men likevel gjorde jeg mye dumt, og klarte ikke å avvise ham kontant. Det ble ikke bra for ham eller meg.

Selv nå (ja, det er ikke gått så lang tid siden jeg kuttet sms med ham...) kjemper jeg en liten kamp hele tiden mot fristelsen til å sende en liten hilsen eller vits til ham. Jeg vet det er bare dumt..... og derfor gjør jeg det ikke.

Men å bli smigret, overveldet med kjærlighetserklæringer, og får en veldig god følelse sammen med et annet menneske, det går du ikke uberørt videre av. Uansett om du bare vil være sammen med din kjære. Du blir påvirket... det er min erfaring.

[Gjest Anonymous]

Egentlig fatter jeg ikke at jeg sånn plutselig kan falle helt i staver, og bli minnet så om han bare ved å plutselig komme over noe som minner om han...Plutselig er jeg bare helt inne i den drømmeverden jeg var i da jeg var så forelsket..Det er jo noen år siden. Jeg trodde det var over, det var jeg faktisk overbevist om!

Selv om jeg har har vært involvert i andre i ettertid så føler jeg at han alltid har vært bakerst i mine tanker. Jeg ser etter han hvor jeg enn går! Dette har nå gått opp for meg..Jeg har vært redd for å røpe mine følelser for han overfor andre, sånn under ruspåvirkning...

Jeg ønsker ikke å ødelegge noe for han. Vi har jo ikke kontakt lenger så jeg har jo ingenting å tape...Jeg angrer så innmari på at jeg ikke sa noe da vi hadde mye kontakt. Da hadde jeg kanskje vært over han nå....men jeg er kanskje fremdeles redd for svaret......

[Gjest Vega]

Jeg vet ikke om jeg har noe råd, men hvorfor ikke tenke at dersom det blir dere en gang i framtiden, så blir det sånn - hvis det er meningen at det skal skje, så skjer det. I mellomtiden må du leve som om det ikke skulle skje...

Har jeg misforstått eller har han dame/er gift/samboer?

Skal nesten vedde på at om du forteller ham om dine følelser, så vil du bruke par år på å vente/håpe at han skal ta steget og gå fra dama si og komme til deg, bare han får tenkt over saken. Og de to årene vil bli tøffe og du vil bruke masse energi på å virkelig vente...

Men er du mye plaget av å tenke på han/bruke energi på å tenke på han - så er du jo i saksa uansett. Eller skjer det bare av og til?

Er du helt opphengt, og ikke får fred, ville jeg kanskje spurt han om hans følelser, og sagt at grunnen til at jeg gjorde det, var for å komme videre i livet mitt. Jeg vet ikke, er usikker. Liker ikke tanken på å blande meg inn i livet til en mann som er etablert i et forhold. Hvis han er typen som kun er i et forhold, uten store følelser, så er han ikke noe for meg uansett... hvis han ikke er seriøs, mener jeg.

Det var min mening. Lykke til uansett - og husk at det er mange "den rette" der ute (iallfall mer enn en...)

[Gjest Anonymous]

Jeg har tenkt som så at det ikke vil bli oss i mange år. Jeg har følt det som en stor lettelse at enkelte har fortalt meg at det ikke vil bli oss. Det samme har jeg følt når vi har hatt kontakt, og han ikke gir til kjenne at han ønsker mere kontakt...jeg går ikke og drømmer om et liv med han. Da er jeg ferdig med han, der og da. Men da har jeg jo også skjerpet meg så mye før jeg tar kontakt at jeg følesesmessig er helt "avstumpet", eller prøver ihvertfall å tenke veldig rasjonelt. Men ubevisst(??) så ser jeg i ettertid likevel ALLTID etter han, ser jeg noen som likner er han den første jeg tenker på, ser jeg bilen hans tenker jeg på han...og så er jeg også egentlig "livredd" for å møte han..Av og til er jeg redd for at jeg aldri vil klare å gi meg fullt og helt til en annen mann.