Din helt greie, fine, flotte eller fantastiske fødsel

[lillevill]

I kontrast til den andre tråden som vonde fødsler..del din fine opplevelse.

Om noen vil?

Edit: Her er tråden om kompliserte fødseler

Endret 11. mars 2012 av lillevill

[Sushi]

Fint initiativ

Fødselen min var rask og grei. Noen dager før termin begynte jeg å kjenne rare kynnere som kom med jevne mellomrom. Plutselig ble det mer enn kynnere, og jeg forsto at de uten tvil var gått over til rier! Noe var likevel feil i forhold til det jeg har blitt fortalt om førstegangsfødsler, for riene var veldig vonde og kom tett helt fra starten. Jeg ringte føden, fikk beskjed om å vente det til det var ca. 2-3 min mellom riene før jeg kom inn. Tok en dusj, som liksom skulle hjelpe meg å roe ned, men riene ble bare sterkere. Tre timer etter første rie gikk vi til sykehuset (bor veldig nærme). Det gikk ikke så fort, men vi kom da fram noen rier senere...

Etter det som kjentes som en evighet på venterommet, fikk jeg komme inn for å sjekke åpning. Mener det var ca. 3 cm på det tidspunktet, og jeg fikk valget om jeg ville bli eller dra hjem en tur. Jordmor var veldig opptatt av at det kom til å ta laaang tid, men jeg trodde ikke på henne Tanken på å gå hjem igjen var uansett ikke så fristende, så vi fikk bli. Riene tok seg opp, og jeg var ikke smertefri mellom riene heller, så tanken på at dette liksom skulle ta mange timer til var uutholdende.

Jeg ble beordret ned i badekaret for å slappe bedre av, men riene ble fortsatt tettere og varte lenger. Jeg følte for å rope ut i smerte, men klarte ikke å si et pip under riene. Jeg lå som en dupp i vannet, og så i følge mannen og jordmor ut som jeg taklet smertene veldig bra - men det følte jeg ikke selv! Klarte likevel å puste og slappe av, så smertene var overkommelige. På et eller annet tidspunkt klynket jeg vel noe om epidural, men ble rådet til å la være, siden det ikke var sikkert at det ble tid (nå hadde jordmor også skjønt at dette ikke ble en lang fødsel).

Plutselig var det full åpning, og jeg fikk presse. Himmel! Så var det slutt på moroa, for jenta kom for fort ut. Jeg måtte puste meg gjennom resten av pressriene, og det føltes helt naturstridig, men var også veldig fascinerende. Kroppen min bare dyttet henne ut helt selv! Før jeg visste ordet av det "svømte" hun ut, og ble lagt på brystet mitt. Hun var sååå fin, og jeg var vanvittig lettet over at jeg var ferdig.

Underveis følte jeg kanskje ikke at fødselen var så fin (det var jo vondt!), men i ettertid synes jeg det. Den varte bare ni timer fra første ri, og i følge jordmor var jeg veldig heldig. Er ikke redd for å føde igjen!

[Nemesis75]

Hei

Min historie er veldig lik Sushi sin. Fra første utvilsomme rie (svært sterke kynnere) tok det syv timer før jenta mi var ute. Jeg hadde merket sterke menssmerter og jevnlige kynnere fra morgenen av, men det var i åtte tiden på kvelden de begynte å bli sterke. Kom på sykehuset halv ni med 1 cm åpning. Riene ble sterkere og sterkere. Kl ett hadde jeg 6 cm åpning og 0215 var jeg i full fødsel. vannet gikk da og tre kvarter senere var jenta ute.

Vondt var det, men det var en "positiv" smerte i mangel av et bedre ord. Det er ikke en angstfylt smerte, men en ren naturlig fysisk smerte. Jeg rakk ikke bedøvelse.

Jeg hadde altså en kjempefin fødsel

[^^Belle^^]

Jeg har svart i tråden om kompliserte fødsel, men jeg kunne like godt ha svart her. For min del var den helt fantastisk, selv om den på papiret blir kategorisert som tøff og komplisert.

[Silfen]

Jeg har en del av disse. :D

Kan jo ta en som eksempel.

Jeg var lykkelig over termin og skulle på overtidskontroll. Morgenen jeg skulle på kontroll hadde jeg murringer og rier hvert 10. minutt i en time, deretter stoppet det hele. Tredejmann skulle visst være en luring.

På kontrollen viste det seg at jeg hadde 2 cm åpning som kunne strekkes til 4, noe avflatet mormunn og jeg ble sendt hjem igjen med beskjed om at det ble fødsel i løpet av noen dager.

Ringte en venninne og vi stakk til byen og jeg fikk klippet meg, vi lunsjet og alt var vel. Riktignok var det gå-sakte aksjon fra min side, siden fort gange satte murringene i gang. Og vel, siden jeg ikke har det travelt med å føde, så er noe løpe i trappene for å starte ting ikke heeelt min greie.

Etter hvert ble middag laget og unger lagt. Jeg fikk besøk av en venninne på kvelden,men jeg kastet henne ut halv ti, sånn omtrentlig, for jeg tenkte at jeg måtte få meg litt søvn. I halv elleve tiden lå jeg i sengen og fikk ikke sove. Kjipe murringer her og der som gjorde at jeg ikke klarte lukke øynene. Men fødsel? Neeeeida, den skulle jo komme om noen dager, hilsen legen. Men da klokken bikket 11 ringte jeg KK og sa det var umulig å få sove, om det evt. gikk an å få en sjekk og noe å sove på. Så spør de; hvor vil du føde? Og jeg; hæææ? Jeg trodde nemlig at Storken var utelukket etter 10 dager over termin, men neida, det var 12. Og jeg hadde en time på meg å komme meg opp dit før klokken bikket midnatt og jeg var 13 dager over termin. Da var det plutselig ikke noen gå sakte aksjon lenger!

Bagpakking, som andre driver med ukesvis i forveien, gjør jeg selvsagt aldri før jeg skal føde. Og siden jeg som oftest føder temmelig kjapt, så vel, ja, teit.

Anyhow, da klokken nærmer seg midnatt ankommer vi KK og utenfor bygget får jeg min første rie. I heisen opp på Storken kommer tvilen, kan jeg gjøre dette? Men biter det i meg og inn til sjekk går det.

CTG viser babyrier, som er helt normalt for meg. Jeg har ofte lite utslag selv om jeg er i full fødsel. Men jeg sitter den halvtimen i stolen og klokken tikker mot halv ett, så begynner ting å ta seg opp. Men fremdeles sånn at jeg kan le og spøke mellom riene. Halv ett blir jeg sjekket. Fremdeles samme resultat som på morgenen, kan strekkes til 4. Skal jeg reise hjem da, spør jeg jordmoren. Hun ser rart på meg og sier, ehm, nei! Her blir det fødsel. Jaha, jøss, liksom, føde, uææææ. Som en overtidsgåer kommer disse fødslene like fullt som et sjokk hver eneste gang, hehe.

Så da sitter jeg der, på sengekanten. Fullt påkledd fremdeles, dette tar jo sikkert litt tid. Riene bygger seg opp, men fremdeles er de greie og håndterlige. Ber etter hvert om klyster, siden det å bæsje på seg er kjipt, men før jeg skal få det, så skal jeg få akupunktur, som smertelindrende og avslappende. 10 minutter inn i akupunkturrunden, som skal vare i 20 minutter, kikker jordmoren bort på meg. Presser du, spør hun. Bare litt, sier jeg. Da blir det liv i stua. Opp og stå, vi må få av deg buksen! Men jeg er ikke så keen på sånn ståing og bevegelse og sånne greier når jeg skal føde, kjeeedelig. Men til pers måtte jeg og jeg endte nå opp nesten naken på sengekanten. Klokken er cirka halv to nå og det kommer enda en jordmor inn, siden det er stille på vakten. Hun dytter en dyne i ryggen min og ber meg legge meg mot henne, hun støtter meg opp. Så jeg halvsitter der når pressriene kommer for fullt. Jeg holder nå kjeft og gjør mitt. Kjenner godt hvordan babyen skrur seg nedover for hvert press. Men jordmoren bak meg begynner å mase. Hun presser ikke skikkelig, dette går ikke fremover, bla bla bla. Jeg har ikke sjans til å si noe, men hadde telepati vært en mulighet så hadde hun blitt overhøvlet, for samtalen som foregikk inni hodet mitt er ikke grei. Heldigvis er jordmoren som styrer med babyen av en annen oppfatning og sier at dette går HELT fint fremover.

Og det gjør det, kjenner babyen begynne å krone og midt i en ri får jeg mumlet frem det eneste jeg sier under alle pressriene; finn frem fotoapparatet! Måtte selvsagt være det lengste ordet, kamera var ikke langt nok liksom når man egentlig ikke klarer å snakke noe særlig. jordmor fniser og bilder blir tatt, som forøvrig viste seg å være helt nydelige in action fødebilder.

Presser et press eller to til og vips; 01.42 blir Mini født, 3920 gram og 51 lang, full i fosterfett selv etter 13 dager over termin i magen, godt med fostervann, fin morkake og 9/10/10 på apgar.

En drømmefødsel, når man først skal føde på sykehus. De beste fødslene har jeg dog hatt hjemme, men denne er vel mest relevant i forhold til de fleste leserne.

[Tolly]

Fantastisk og fantastisk..? Det var nå som det var og ikke noe å gjøre med. Men jeg synes det gikk veldig greit, selv om det var litt greier underveis.

Jeg ble igangsatt på full overtid og fikk tredje pille på kvelden. Morgenen etter gikk vannet og en time etter det startet riene. De kom taktfast med noen minutters mellomrom og ble veldig fort veldig mye kraftigere. Fikk lystgass (jippi) og etterhvert epidural (dobbelt jippi!!). Da epiduralen virket fikk jeg lest litt, spist, slapper av og sendt litt tekstmeldinger til familien og gode venner.

Pressriene varte alt for lenge og jeg fikk til slutt drypp. Da gikk det bare ti min til hun var ute. Akkurat det at hun kom ut svei i symfysen som bare rakkern!! Det tok 14 timer fra vannet gikk.

Men ALT var glemt da jeg hadde vår lille store baby på brystet. Vi så hverandre inn i øynene, og jeg kunne gjort det resten av livet. Jeg var helt som forheksa av det dype blikket hennes. Nesten bare for å oppleve det igjen vil jeg ha flere barn!

[lillevill]

Herlig å lese Jeg gir plusser til dere alle.

Endret 11. mars 2012 av lillevill

[Lyra]

Jeg er egentlig utålmodig av natur, men var fast bestemt på å nyte den siste tiden "alene". Tre uker før termin våknet jeg av at vannet gikk, rett etterpå kom første rie, som var kraftig og varte i over et minutt. Ringte til sykehuset som ba meg komme inn for en sjekk siden hodet ikke var festet ved forrige kontroll, men ble forberedt på at jeg sikkert kom til å bli sendt hjem igjen. Straks jeg la på fikk jeg neste rie, 5-10 min etter den første.

Har egentlig lite kontroll på riene videre, de kom ganske tett og var skikkelig vonde. Hadde kun 5 minutters kjøretur til sykehuset heldigvis, men måtte vente litt da vi kom opp på føden (uten at jeg skjønner hvorfor, det var midt på natta). Etter hvert kom jordmor og jegg fikk på meg ctg. Samboeren min syns på det tidspunktet at jeg overdrev litt under riene, det var tross alt under en time siden det hele startet, men da han fikk forklart hva tallene på skjermen betydde forandret han raskt mening, for jeg hadde veldig sterke rier. Jordmor sjekket meg og jeg hadde full åpning, så hun skysset meg kjapt inn på fødestua. Jeg fikk littsmåpanikk i det øyeblikket kan du si, og lurte litt på om det da var for sent for epidural

Rakk kun å hive meg opp i senga over sengeryggen før jeg fikk første pressrie med buksa fortsatt på Fikk lystgassen som jeg syns var ganske herlig, men var ikke mange supene jeg rakk før jeg måtte over på ryggen og presse. Syns det var herlig å kunne jobbe med smertene istedenfor å bare ha vondt, og det var ikke mange pressene som måtte til før jenta var ute.

Det hele tok 1,5 time. Det var fryktelig vondt ja, men opplevelsen var positiv. Er hvertfall en opplevelse jeg aldri ville vært foruten

[Arkana]

Jeg synes vel å føde i seg selv er ganske fælt, men min andre fødsel var en drømmefødsel i forhold til første. Pga risikosvangerskap skulle jeg bli satt i gang på termindagen. Jeg var heldigvis så moden at stikkpiller ikke var noen vits så etter å ha tatt CTG gikk de rett på å ta vannet. Jordmor sa hun gav meg halvannen time på å få rier av meg selv før hun evt satte riestimulerende drypp. Det virket som hun forventet at det skulle være nødvendig og at dette ville ta en del tid. Jeg fikk rier ganske raskt, og i likhet med første fødsel kom de veldig tett og var veldig vonde allerede fra start. Etter omtrent halvannen times tid med tette vonde rier hadde jeg 5 cm. Jordmor syntes det var fin fremgang, men jeg husker jeg syntes det gikk ganske tregt og lurte på hvordan jeg skulle holde ut i mange timer. Riene var helt forferdelige, og jeg fikk prøve noen sup av lystgassen, men jeg syntes følelsen av masken rundt munn og nese var ganske kvelende og jeg merket ingen smertelindring, Det var i grunnen ikke så rart, for få minutter etter fikk jeg kraftige pressrier. Jordmor ble rimelig overrasket, med 5 cm målt bare et kvarter tidligere, så hun kalte raskt på lege (risikofødsel) og barnepleier.

Deretter gikk det ganske raskt. Jeg måtte klippes pga arrdannelse etter rupturen fra første fødsel (ikke noe jeg hadde merket til vanlig), og en stund sank også fosterlyden så de ble litt bekymret, men han kom raskt ut. Det hele var over på to timer fra første ri. Utrolig heftig, men du verden så fantastisk å slippe timesvis med vonde tette rier som første gang. Han ble raskt sjekket av lege og etterpå var det herlig å få ha ham på magen hele tiden i motsetning til førstemann som ble tatt med på nyfødtavdeling og jeg ble trillet på operasjonssal for sying. Det var som en annen verden. Jeg ble sydd på fødestuen mens mannen og jeg beundret den lille. Så dusjet jeg, fikk servert lunsj og etter en times kos ble jeg trillet på barsel. Helt fantastisk å være i så god form etter fødselen og ikke være sliten etter å ha jobbet med riene i timesvis, ikke ha smerter i underlivet og ikke minst få ha babyen med meg hele tiden. Så lenge jeg rekker fram til sykehuset neste gang tar jeg gjerne en styrtfødsel igjen.

[Gjest Shake-shake]

Slettet

Endret 11. mars 2012 av Shake-shake

[Knøtteliten]

Vannet gikk halv 6 på morgenen termindagen. Hadde lekket litt forstervann dagen før, så skjønte noe muligens var på gang – derfor lå jeg på et lass av håndduker samt tisselaken i senga. Sov lite den natta, så jeg var våken da jeg kjente et lite ”poff” der nede og vannet begynte å sile. Jeg spratt opp med håndklærne mellom bena og på badet. Der satte jeg meg på do mens vannet rant og rant – og ropte på samboer. Han kom seg rimelig kvikkt opp av senga og ringte føden. Jeg var for shaky til å ringe selv, men etter at sambo hadde ringt på, snakket jeg selv med de. De hadde endel sp.mål om farge på forstervann, mengde, spark, kynnere/rier, min form osv...

Vi fikk beskjed om å ta det med ro, spise frokost og kjøre til sykehuset. Så jeg fikk tatt meg en dusj, vi spiste litt og dro ivei. Rier hadde jeg ikke enda, så bilturen gikk greit. Kom midt i rusj-trafikken dog...så det tok sikkert 1 time lenger enn normalt å komme seg til sykehuset, så takk og pris for at jeg ikke hadde rier!

Da vi kom til sykehuset ble vi tatt imot av en jormorstudent og hun sjekket fortervannet. Ungen hadde bæsjet i vannet på tur innover til sykehuset og de ville derfor sette i gang riene, for å være på den sikre siden.

Jeg fikk lagt meg på fødesenga, de skjekket åpning – 2 cm! Og jeg ble tøyd og røsket i, i samme slengen (au!). Så satte de inn tabletten og jeg lå ikke lenge før jeg kjente riene komme. 10.30 hadde jeg min første ri, og de kom regelmessig sterkere. Rundt kl 12.00 hadde jeg rimelig vondt og ble skjekket igjen: 2 cm fortsatt, men mer avflatet var beskjeden. Jeg ble litt motløs..visste at jeg fikk ikke epidural før jeg var 4 cm. De lurte på om de kanskje måtte gi meg en tablett til, for å få fart på åpningen, men da gav jeg beskjed om at "det går bare ikke!!". Hadde ikke for alt i verden klart å ligge stille på ryggen i en hel time med disse riene. Så vi ble enig om å avvente og håpe på at jeg snart åpnet meg mer. Lystgass ble derfor min beste venn de neste 2-3 timene. Når kl var ca 15.00 hadde jeg så vondt at jeg spurte på epidural igjen. Jeg ble sjekket: 4 cm! Juhuuuuu! Midt i smerte-fortvilelsen kom jordmor inn på rommet med julepølse og kålrabbistappe til meg Så satt jeg på sengekanten og spiste, pusta meg gjennom en ri, spiste...pusta..spiste. Så kom legen inn og satt epiduralen på meg og etter ca 15 min var jeg kommet til himmelen..... riene kjentes bare ut som kynnere og jeg så litt lysere på livet. Spiste enda mer middag og så tv. Slik gikk igrunn ettermiddagen, vi lå på fødestua og leste blad, snakket, så tv og spiste. Jeg var for gira til å sove, men samboer fikk tillatelse fra meg til å duppe i stolen.

Jeg ble delvis lammet i venstre benet av epiduralen, mens høyre side fungerte helt fint. Jeg klarte dermed å gå i gulvet med et brak da jeg skulle på do, så fikk ikke lov til å gå ut av sengen uten hjelp mer. Jeg måtte ha do-stol ved siden av senga og samboer måtte løfte meg. Når kl ble rundt 20-21 måtte jeg på do igjen. Fikk satt meg på dostolen og kjente det trykkte noe helt vannvittig der bak. Jeg satt på stolen under 3-5 rier og kjente skikkelig press hver ri. Jeg ble sjekket: 9 cm! Nå var smertene uutholdelige igjen og jeg ba om mere smertestillende. Jeg fikk beskjed om at alternativet var å sette epiduralen på nytt, siden den ikke funket slik den helt skulle. Men at nå var jeg kommet såååå langt at det ikke var noe vits. Fikk uansett ikke epidural under pressingen, så de syntes jeg skulle prøve den siste cm uten... Holy moses den cm var vond! De skrudde opp dryppet for å få sterkere rier og epiduralen ned, og jeg hadde lyst til å si jordmødrene et sannhetens ord så forbanna jeg var på de akkurat da. Jeg ba på dette tidspunktet om keisersnitt og var temmelig lei. Tårene rant og jeg lovde meg selv at jeg skulle aldri i mitt liv klage over noe som helst, for nå visste jeg hvor vondt det gikk ann å ha det. Samboer dro en spøk og lurte på når vi skulle ha nestemann, og jeg klarte å le av spøken sammen med resten enda jeg nesten trodde jeg skulle stryke med et sekund eller to på det tidspunktet. Jeg ble sjekket igjen med beskjeden: nå tror jeg vi skal prøve å presse jeg!

Jeg ble først nesten fortvilet, for det var denne fasen jeg hadde grudd meg mest til. Men DU for en befrielse å presse! Når jeg presset kjente jeg ikke ria, og jeg kjente ungen komme lenger ned. Det var mye bedre å presse enn å puste under riene fant jeg ut på dette punktet. Jeg presset i 50 minutter og trodde jeg skulle sprenge alt av blodårer jeg hadde i hodet. Samboer satt konstant og strøk meg og avkjølte meg med kald klut. Siste ria måtte jeg puste meg igjennom og plutselig skled gutten ut! Han hadde navlestrengen 2 ganger rundt halsen, men den var så slakk at han hadde ikke fått noe problemer av det. Gutten var våken, kvikk, frisk og fin! Fikk han på bystet og samboer tok bilder, mens morkaka ble tatt hånd om. Deretter fikk samboer ta han, da jeg skulle sy. Var skrekkelig spendt på om jeg hadde revnet, for jeg kjente ikke at det var noe vondt under pressingen. Jeg hadde bare fått en liten rift! Takk og pris! Men såppass at jordmor måtte sy litt.

Etter amming ble jeg hauset opp, nå skulle det tisses! Jeg ble fulgt på do og det fungerte. Deretter fikk jeg hjelp til en katt-vask (siden jeg var så ustødig pga venstre ben, turte jeg ikke dusje).

Jeg følte meg uforskammet bra rett etter fødsel!

Alt i alt synes jeg fødselsopplevelsen ble positiv. Jeg og ungen var under overvåkning konstant, alt var i skjønneste orden med oss begge underveis. Ikke et eneste tilløp til komplikasjon, men fikk beskjed når jeg kom at hvis – så skulle de gripe inn så tidlig i løpet at et evt keisersnitt skulle skje på rolig vis der jeg skulle på ha samboer ved min side hele veien.

Jeg fikk masse skryt for at jeg pustet helt riktig under riene og trykket helt rett. Jeg hylte/brølte heller ikke en eneste gang, hadde ikke fått det til om jeg hadde prøvd heller tror jeg hehe... hadde mer enn nok med å puste under riene jeg! Måtte bare stoppe å snakke og puste med magen. Smertene var vonde, men det må de vel være.. og fødselen tok ikke mer enn litt over 10 timer (17 timer fra vannavgang), så det var visst en grei lengde på den. Det gikk dog fortere enn jordmødrene hadde sett for seg, for de siste centimetrene og pressingen gikk så det susa!

Det var det vondeste jeg noen gang har opplevd, men jeg trodde aldri jeg skulle dø. Men selv om det var grusomt vondt underveis, var det samtidig helt fantasktisk å oppleve! Under fødselen var det mest grusomt og lite fantastisk. Men etter fødselen er det den fantastiske biten som har brent seg fast og den grusomme smerten er glemt

Når jeg ser tilbake på opplevelsen tenker jeg: KOSELIG! Hele opplegget, kontakten mellom meg og kjæresten under fødselen, omsorgsfulle jordmødre og barnepleiere, rolige kvelder med håndball-vm, "nissene over skog og hei" og adventstid med en nyfødt liten bylt i armene våre på barselhotellet etterpå, besøk fra rørte besteforeldre og tanter/onkler...og julemiddag i kantina.. Sukk!

Endret 11. mars 2012 av Knøtteliten

[Gjest Delphina]

Beklager langt innlegg..

Termindatoen kom og gikk, jeg var på overtidskontroll ved 41 uker og var i såpass god form at de ville la meg gå en uke til. Jordmor sjekket åpning og hvor avflatet livmorhalsen var. 1cm og nesten avflatet, så jordmor strippet, for å prøve å få fortgang på sakene. 2 dager senere var jeg igjen på sykehuset, da jeg hadde en del vondter. 3cm, nesten avflatet og nok en gang ble jeg strippet.

2. oktober, rundt kl. 6 om morgenen våknet jeg av at jeg måtte på do, og hadde en murrende følelse og følelsen av forstoppelse (den hadde jeg hatt en stund, var bare lillejenta som hadde hode nede i bekkenet). Utover morgenen har jeg fremdeles denne murringen i ryggen, før rundt det rundt 12-tiden begynner å bli litt kraft i sakene. Jeg avventet situasjonen litt og trodde det bare var plagsomme kynnere, som jeg hadde hatt i uker tidligere. Det tok seg mer opp og ble mer regelmessig og rundt 20.30 reiste vi til sykehuset. De tok oss godt i mot og ei jordmor snakket en del med meg og sa at jeg hadde nå rier. Hun ba meg ta av meg nedentil så hun kunne sjekke hvor mye jeg hadde åpnet meg. Det var ingen progresjon da riene satt bak i ryggen og jeg begynte å gråte. Så mye vondt og ingenting!! Det var vaktskifte og vi fikk ei ny jordmor. Hun fortalte meg at jeg ville mest trolig få noe smertestillende slik at jeg fikk sove litt, dog hun skulle prate med gynekologen først. Gynekologen kom inn og spurte meg hvor lenge jeg hadde hatt vondt, jeg svarte at jeg hadde hatt mye vondt de siste 4 ukene, men sånn som nå, en 12 timer. Enda litt mer venting, hvor vi måtte bytte rom da CTG-en på rommet jeg fikk først ikke fungerte.

Etter en liten stund kom gynekologen inn og fortalte at de kom til å ta vannet, noe jordmor gjorde med en liten "heklenål" rundt kl. 01.30. Vannet rant og jeg kjente da skikkelig tak nede mot skambenet. ENDELIG ordentlige rier! Åpning på 4cm og jeg gikk i dusjen, men hadde virkelig en forstoppelsesfølelse enda, så jeg ba også om klyster. Jeg fikk dette, og gikk tilbake i dusjen for å få lindret vondtene litt, men nå begynte det virkelig ubehagelige, først fikk jeg rier bak i ryggen (disse var vanskelig å puste seg igjennom - tror det faktisk var livmoren som også ble irritert av hodet til veslejenta, for jeg fikk en lignende smerte da jeg prøvde å presse ut "forstoppelsen" da det var det jeg trodde det var) og før de "døde" ut, tok riene foran seg opp... Hadde tvillingrier en times tid, problemer med å puste og ba deretter om smertestillende. Det eneste de kunne gi var epidural og jeg takket ja til dette.

Jeg la meg i sengen, fikk kanyle i hånda og ble gjort klar til å få epidural. C (lillefrøkna) reagerte, så vi måtte vente litt til hun hadde roet seg. Imens fikk jeg forklaring på hva epidural var. Etterhvert fikk jeg en voldsom trang til å presse og jeg sa jeg måtte. Sykepleier og gynekolog sa at det måtte jeg ikke.. Joda, jeg måtte presse og det var vanskelig å holde igjen (så litt av hvert kom ut, selv om det er normalt, er det jo litt flaut). Jeg fikk beskjed om å puste meg gjennom pressriene, noe jeg greide på 5-6 stk før den siste ble for sterk og kroppen min reagerte med å presse. Klokken var nå blitt litt over 4 og gynekolog sjekket åpning... 9 cm og ingen epidural! :svime: Jordmoren "min" kom tilbake og vi forberedte oss på fødsel.

rundt 04.40 fikk jeg lov til å presse, og jeg skal innrømme det var det herligste jeg hadde opplevd etter mange timer med vondt. 20 minutter med pressing og litt over 5 den 3. oktober kom lillejenta vår på utsiden og hun skrek høyt! Herligste lyden noensinne! Hun hadde en apgarscore på 10/10/10..

I dag er hun litt over 5 måneder gammel og ei herlig lita tulle.

[Gjest Delphina]

Vil bare legge til at jeg fikk beskjed fra forloveden at jm og sykepleier hadde sagt fødselen var en perfekt fødsel, alt gikk etter boka..

Fødte da jeg var 41+4 uker på vei

Endret 11. mars 2012 av Delphina

[Bimbo]

Min første fødsel var helt fantastisk, jeg gikk faktisk i 3 år og gleda meg til neste etter den Begynte med vannavgang hjemme kl 04 om natta, dro inn til sykehuset for en sjekk og ble hjemsendt i påvente av rier.

Når riene først kom kom de fort, og hadde vel 05-1 time med vonde rier, som plutselg ble til pressrier mens vi fortsatt var hjemme, 40 min fra sykehuset. Disse riene var ikke så vonde, bare slitsomme, "heldigvis" lå hun såpass langt oppe at det gikk greit å nå sykehuset og vel så det. Kom inn med full åpning, og fikk presse etter 30 min, et kvarter etter det og hun var ute, da var kl 10:45 neste dag.

Hadde kun massasje som smertelindring og det var mer enn nok. Den siste delen av åpningsfasen var vond, resten av fødselen var bare utrolig spennende og utdrivningen var smertefri.

Fødsel nr 2 var en styrtfødsel. Hadde overkommelige rier i

et par timer, da kom vi inn til sykehuset og hadde da 3

cm åpning. Fikk klyster og ble tøyd og etter en 40 min lang rie var det full åpning og presset henne ut på 4 min. Hadde smerter fra helvete og hang i lystgassen hele tiden, og utdrivningen var også vondere siden det gikk så fort. Alt i alt vil jeg likevel si at dette også var en fantastisk fødsel- det gir litt superheltkick når kroppen jobber akkurat som den skal i det kommer et friskt barn ut så "lett" uten en eneste rift eller skade på meg selv.

Hadde det bare vært for svangerskap og fødsel skulle jeg fått 14 barn

[Gjest Annaires]

Jeg har en del av disse. :D

Kan jo ta en som eksempel.

OT, men;

Hvor mange unger har du egentlig?

[Silfen]

OT, men;

Hvor mange unger har du egentlig?

Nok.

[Gjest imli]

Min andre fødsel kan eg karakterisere som "heilt grei".

Fekk konstantert 4-5 cm åpning 4 dagar over termin, så gjekk berre og venta. To dagar etter fekk eg rier, og me dro på sjukehuset nesten med ein gong, sida det var andre barnet og eg visste at eg allereie hadde stor åpning. Trur eg hadde 7 cm då me kom fram, så eg vart innlagt med ein gong. Gjekk kilometervis rundt på golvet inne på rommet med ein såkalla "prekestol". Etter eit par-tre timar tok jordmora vatnet, som var heilt klart og fint. Etter ei stund fekk eg pressrier, men hadde framleis ikkje heilt full åpning - var visst ein "kant" att. Vart etterkvart til at eg låg i senga og måtte lide meg gjennom ei god stund med å holde igjen pressriene - det var vel det verste med heile fødslen. Fekk prøve lystgass, men vart berre svimmel og uvel av det. Til slutt var "kanten" vekk, og eg fekk lov til å presse. Då tok det ikkje meir enn eit par-tre pressrier før ungen var ute. Vanvittig vondt, men heilt overkommeleg.

[Gjest Annaires]

Nok.

Såpass ja

[Silfen]

Såpass ja

Ja, det er tross alt ikke noe du har noen verdens ting med.

[Gjest Annaires]

Ja, det er tross alt ikke noe du har noen verdens ting med.

Herre min hatt! Det var et enkelt spørsmål. Ut i fra din første setning om at dø"de har du hatt en del av.." er vel ikke rart man blir nysgjerrig da.

Det går vel ann å svare litt høflig hvertfall. Ala "beklager, men det ønsker jeg ikke dele.."

Men folkeskikken forsvant kanskje i takt med antall fødsler...

Makan!

Endret 11. mars 2012 av Annaires