Er sjalu på bestevennen min sine venner

[AnonymBruker]

Jeg blir så sjalu på venninnen min sine venner. Vi pleide å være en gjeng på fire, men så flytta venninna mi vekk og de to andre ditcha meg og sluttet å be meg med på ting. Det ble til at de nå er en gjeng på tre som møtes alltid når venninnen min er hjemme hos familien igjen. Jeg kjenner at jeg blir så sjalu hver gang hun skal møte dem. Og når hun skryter av dem når de gjør noe bra. For eksempel hvis de gjør det bra på studiet sitt eller har fått en bra jobb. Venninnen min fortalte meg nettopp at hun ene har fått en bra jobb som betaler kjempe mye. Da sa jeg at hun sikkert fikk den på grunn av faren sin.

Jeg har alltid følt meg som et offer, men jeg skjønner nå at det er jeg som er den slemme. Jeg ble dumpa av venninnene til bestevenninnen min for mange år siden, og nå takler jeg ikke dem. Jeg greier ikke være glad på deres vegne og jeg takler ikke at venninnen min prater om dem. Hver gang hun nevner noe bra de har gjort kommer det et slags grønt sjalusi monster inni meg. Jeg vet at venninnen min ser på meg som hennes aller beste venn i hele verden, men like vel blir jeg sjalu på hennes andre venner. Sannheten er at hun nesten aldri ser dem mer.

Hva skal jeg gjøre? Hvordan kan jeg komme over denne følelsen. Venninnen min har mange venner som jeg ikke er venner med, men akkurat disse to gjør meg sjalu. Jeg vet det er fordi at de var mine venner også. Jeg vil ikke føle det slik for alltid.

[AnonymBruker]

Du må prøve å slutte å se på deg selv som offer. Du er ikke det. Du er selv i kontroll over omstendightene i livet ditt, og du kan selv bestemme hvordan ting skal være

[sophiaM]

Hva var grunnen til at de to andre ditchet deg? Det er som oftest en grunn til det?

[AnonymBruker]

Hva var grunnen til at de to andre ditchet deg? Det er som oftest en grunn til det?

Ingen grunn. Jeg tror bestevenninnen min var på en måte limet i vennskapet vårt. Jeg var liksom hun som de "måtte" være med, og da hun flytta fortsatte de å gjøre ting i lag uten å invitere meg. Jeg prøvde å holde kontakten, men jeg tror de hadde bestemt seg for at de ikke ville være venner med meg.

Jeg er ikke skuffet over at vi ikke er venner i dag. Jeg liker dem ikke noe særlig og jeg tenker aldri på dem. Men det irriterer meg at venninnen min er så god venn med de. Jeg vet at det er feil. Men jeg kan ikke noe for det.

[sophiaM]

Huff så leit når sånne ting skjer. Det er bra du ikke har noe til overs får de. Men synd at du bryr deg såpass at du trekker frem sjalusi-kortet når venninnen din snakker om dem.

Hev deg over det. Du er bedre enn som så og prøv å glem de. Du har ikke tapt noe på å ikke være venner med de uansett, har du vel? Finn deg nye venninner der vennskapet blir gjensidig:)

[AnonymBruker]

Huff så leit når sånne ting skjer. Det er bra du ikke har noe til overs får de. Men synd at du bryr deg såpass at du trekker frem sjalusi-kortet når venninnen din snakker om dem.

Hev deg over det. Du er bedre enn som så og prøv å glem de. Du har ikke tapt noe på å ikke være venner med de uansett, har du vel? Finn deg nye venninner der vennskapet blir gjensidig:)

Nei jeg har ikke tapt noe på å ikke være venner med de. Jeg har jo mange venner og verdens beste bestevenn. Det er bare det at de behandlet meg dårlig og venninnen min er fortsatt venn med de. Hun vet ikke hva som har skjedd. Hun tror at vi ble opptatt med andre ting og sakte gle ifra hverandre. Men jeg ble dumpa av de. Så jeg blir liksom irritert over at hun er så god venn med de.

Jeg har aldri sagt til henne at jeg ikke liker dem og at hun ikke bør henge med dem. Det ville jeg aldri gjort. Men jeg kan ikke la være å bli sjalu når hun er med dem eller snakker pent om dem. Jeg orker ikke høre om det, men jeg later som at jeg er interessert.

[AnonymBruker]

Jeg har en venninnegjeng som har gått igjennom noe liknende. Vi var et firkløver som var helt uadskillelige på ungdomsskolen. Bestevenninner helt jevnt fordelt mellom alle fire.

Men så sluttet vi på Vgs. og jeg flyttet til utlandet for å studere. Kort etter flyttet en til (A)et annet utland. Etter dette har vi aldri vært det samme igjenn. De to som var igjenn (B+C) i Oslo glei sakte fra hverandre og vi andre kom hjem til to venninner som ikke snakket sammen. Begge mente det var den andres feil, men ingen kunne peke på noe konkret som hadde gått galt. Det ble til at jeg hang mest med C og A hang mest med B.

Så toppet det seg da B bare inviterte A i bryllupet sitt. Det var et ordentlig slag i ansiktet for C og meg selv. Vi lot som vi ikke brydde oss, men i ettertid skulle jeg ønske vi tok den konfrontasjonen. Ikke fordi vi på død og liv ville være i bryllupet, men fordi det laget en sånn enorm kløft mellom oss, som vi fortsatt ikke har klart å reparere. Vi møtes innimellom, men det er ikke den samme varme stemningen det var før. Vi gjør det ut av høflighet. Helt absurd!

Moralen er vel at jeg synes du skal snakke med både bestevenninnen din og de andre venninnene. Det kan bli tøft fordi de helt sikkert kommer til å fortelle deg ting du ikke vil høre, men det er viktig å renske lufta! Du har egentlig ikke noe å tape. Bare du forholder deg til dine egne følelser og ikke legger ord i munnen på de andre.