Medisin studiet

[Gjest Gjest]

eg er ei 22 aar gammale jente som tar naa siste aaret paa vidargaaandeskule. har no droemt dei siste mnd att eg skal soeke meg inn paa medisin studiet.

kor denne droemmen kom fraa anar ikkje eg, men greier ikkje legge den fraa meg. det einaste som staar i tankane mine er om eg ikkje skal kome inn. eg er ikkje den aller skarpaste kniven iskuffa. naa(1.semester) faar eg kun 4 og 5. eg foeler der er enkelte laererar som ikkje heilt vill mitt beste, om dokke forstaar. det eg mest kunne oenskt var aa komme inn i bergen, men ganske usannsynlig i og med att du sikkert maa ha topp karakterar. det er grunnen til att eg foelar meg tiltakslause. har vurdert utlandet, men har ikkje komt over ei nettside som er skikkeleg oversiktlig. veit eg maa ha ekstra matte, fysikkog kjemi( merod). Lurar paa paa kvar eg kan ta det, om det er eit forkurs.

haapar virkelig at der er nokren ferdi eller paabegynt studentar der ute som kan svare meg aa gi meg ein liten peikepinne.

Helsing Line

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Tja, det ser ut som du har en lang vei å gå med tanke på å ta opp fag for å få bedre karakterer... Og nei, i Norge er det ingen mulighet til å ta forkurs for å komme inn på medisinstudiet, du må ha matematikk R1 eller S1+S2, kjemi 1 og 2 og fysikk 1 fra før av.

Medisinstudiet er et langt og hardt studie, så du bør tenke nøye over om du virkelig orker det, ettersom du er 22 år allerede og i tillegg må bruke minst et år på å ta fag du ikke har fra før/forbedre karakterer du har fått tidligere/får nå. Skal man inn på medisin er det sekserne som bør dominere vitnemålet...

[Gjest Gjest]

Se her om medisin i utlandet

Du må hvertfall ikke la deg stoppe av et dårlig forhold til lærere på vgs, men tenk deg om to ganger før du hopper i det.

Lykke til

[Yummy_Mummy]

Nei, hopp i det. Du kommer i alle fall ikke inn dersom du ikke søker. Og på medisin er det (i alle fall i Trondheim, skal ikke si sikkert at det er slik i Bergen også) en egen kvote for de som ikke har forbedret fag. Du må ha realfagene i tillegg, jeg vet ikke om forkurs til ingeniørhøgskolen kan dekke det pensumet? Kontakt medisinstudiet i Bergen, så får du vite det. Ellers er det mulig å ta det som privatist i løpet av 1/2-1 år.

[Glynis]

kor denne droemmen kom fraa anar ikkje eg

Sånn bortsett fra at du har en utrolig lang vei å gå både i forhold til karakterer og realfag synes jeg dette er det største problemet. Å bli lege er mer en livsstil enn et jobbvalg.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Sånn bortsett fra at du har en utrolig lang vei å gå både i forhold til karakterer og realfag synes jeg dette er det største problemet. Å bli lege er mer en livsstil enn et jobbvalg.

Hvordan vet du om det er mer en livsstil enn et jobbvalg?

Hvor drømmen kommer fra spiller vel ingen rolle i dette, eller? Så lenge hun i det hele tatt har en drøm, et ønske?

Er selv lege, og det du må forberede deg på er harde økter, selvdisiplin og utholdenhet. Du trenger ikke ha masse seksere på vitnemålet for å¨komme deg igjennom studiet ei heller for å komme inn. Det finnes massevis av muligheter utenfor Norges landesgrenser, kom deg ut og studer i utlandet! Tipper du aldri kommer til å angre. Dessuten er ikke alderen din i mot deg, prøve å komme inn neste høst, da er du ferdig som 29-åring. Lykke til!

[Samantha]

Eg syns det største problemet er at du skriv at du ikkje er den alle skarpaste kniven i skuffa.

For å komme inn på medisinstudiet i Norge MÅ du ha toppkarakterar, og då er en vel ganske skarpe knivar?

Gå nokre rundar med deg sjølv. Vil du gå 7(?) på eit knallhardt studium. Ikkje vere ferdigutdanna før du er 30 år? Har du nok motivasjon for å klare det?

Viss du er sikker; Go for it!!

[Gjest Gjest]

For å komme inn på medisinstudiet i Norge MÅ du ha toppkarakterar, og då er en vel ganske skarpe knivar?

Hun må ikke studere i Norge. Jeg kjenner selv en jeg gikk sammen med på vgs som hadde et snitt som kanskje vil sjokkere deg, men som nå har det bra som turnuskandidat på St. Olavs.

[Gjest linepus]

Tusen takk for så mange svar. eg var nervøs for korleis utfallet blei. eg forstår korfor der er så mange negative svar på utlegget mitt, klart, eg veit ikkje kva eg går til her i det heile tatt.

men så var der ei som er ferdig utdanna lege som sa at, om du er klar for "harde økter, selvdisiplin og utholdenhet". eg trur eg er der, alt føler så vansklig for meg i og med at eg har ingen utdanna leger eller mennesker med høgare utdannelse i det heile tatt i familien min. men dette begjæret er ganske høgt. det som trekker karakterane mine er dikt-, novelle-, sakprosa novelle analyse i norsk. føler det ikkje har noko med utdannelsen min vidare, men forstår det er "viktig" for læreplansmålet.

ønsker å vite meir om utdannelsen.

Kva snitt hadde du? Kva tillegspoeng?

Kva var motivasjonen din?

Følte du at du var oppgitt etter det første, andre, eller tredje året og vidare?

dette er eit veldig viktig valg i livet mitt, og eg håper mest mulig mennesker svarar ærlig på desse spm. . . forstår att der er pessimistike mennesker der ute. . .

[Samantha]

Hun må ikke studere i Norge. Jeg kjenner selv en jeg gikk sammen med på vgs som hadde et snitt som kanskje vil sjokkere deg, men som nå har det bra som turnuskandidat på St. Olavs.

Det var difor eg spesifiserte at det gjaldt Norge.

Eg veit sjølvsagt at ein kan studere dette andre stadar, TS skriv jo òg at ho har vurdert andre land.

[Gjest Miiiie]

Jeg er også medisinstudent, i utlandet. Ja, det er tøft, men nå når jeg er i gang med det er det ikke noe annet jeg heller kunne tenkt meg! Jeg går i Ungarn, søkte via Bjørknes. Bjørknes tilbyr at en tar det første skoleåret i Oslo, men jeg ville heller begynt på studiet med en gang. Jeg kjenner også en del som har tatt premed. i Ungarn (et skoleår som ikke er støttet av Lånekassen), men de har heller ikke gjort det bedre enn de av oss som begynte rett på studiet.

Det er hardt, mange som slutter, og de fleste bruker minst et år ekstra enn normert tid. Men så lenge du vil, så kan du! Velkommen.

[Samantha]

TS: Er engelsken god og motivasjonen for å flytte utanlands nokre år bra, så ville eg ha undersøkt dei ulike moglegheitene meir. Ta å bestill litt informasjon til post/e-post, så du får studere og samanlikne.

Eg trur òg det fins eigne forum, der folk vil vete meir om dette enn oss synsarane på KG. Men eg anar ikkje kor desse foruma er å finne då

[Gjest Gjest]

Hun må ikke studere i Norge. Jeg kjenner selv en jeg gikk sammen med på vgs som hadde et snitt som kanskje vil sjokkere deg, men som nå har det bra som turnuskandidat på St. Olavs.

Samme her, kjenner jenter som har studert medisin i Polen og Ungarn...begge er turnuskandidater ved Sykeuset Østfold. I vdg. skole besto de såvidt i fagene, og de hadde ikke fysikk og matte. Snart skal de operere...så det er håp!

[Gjest Gjest]

Ser en del henviser til studier i utlandet fordi karakterene dine ikke holder mål. Greit nok, men da må du tenke på at du i tillegg til å ha svake resultater herfra også må innstille deg på undervisning etc. på et annet språk. Det blir feil å fremstille det som at det "bare" er å dra til utlandet.

[einna]

Samme her, kjenner jenter som har studert medisin i Polen og Ungarn...begge er turnuskandidater ved Sykeuset Østfold. I vdg. skole besto de såvidt i fagene, og de hadde ikke fysikk og matte. Snart skal de operere...så det er håp!

Kanskje ikke for pasientene...

(sorry, måtte bare)

[Gjest Gjest_gjest_*]

Kjære folk.

Det er TØV at man må være en av de skarpeste knivene i skuffen for å bli lege, men du bør være noe over gjennomsnitt flink. Som tidligere skrev jeg at det viktigste er disiplin og utholdenhet. Man kommer ingen vei uten fokus. Og det at man må ha toppkarakterer for å komme inn i Norge er en liten del av sannheten; veldig, veldig mange av dem som studerer her har forbedret fag og sanket ekstrapoeng i flere år for å komme inn på studiet, mens andre er lure nok til å reise direkte til utlandet. Studerte selv medisin i utlandet, hadde et brukbart snitt fra vgs., men langt fra høyt nok for å komme direkte inn på studiet i Norge. Studerte i lag med mange nordmenn, også mange som var regnet som meget skoleflinke fra tidligere. Det som slo meg var at disse faktisk slet mer med studiet enn de andre, nettopp fordi de kanskje var vant til at alt kom rekende på en fjøl. De som hadde dårligere utgangspunkt, sett vitnemålet fra vgs i betraktning, gjorde det faktisk veldig godt på studiet-det tror jeg skyldes at de gjorde alt for å komme gjennom. Det nytter ikke å hvile på sine lauvbær på et medisinstudium. Det jeg prøver å si er at det du har gjort tidligere ikke spiller den største rollen for å komme gjennom, det er det du gjør HER og NÅ som gjelder.

Så TS, vil du bli lege gå for det, det er ingen andre som kan stoppe deg enn deg selv, og mtp alderen er du ganske så ung mtp gjennomsnittsalderen for de som begynner i Norge(som jeg sier; de sanker poeng i flere år og kommer sent i gang)Det jeg derimot vil si er at det ikke er et rosenrødt liv, det er knallharde økte foran deg, både studiemessig og senere i arbeidslivet, noen som selvfølgelig også vil medføre tilfredsstillelse over egne prestasjoner.

[Gjest Gjest]

Så TS, vil du bli lege gå for det, det er ingen andre som kan stoppe deg enn deg selv, og mtp alderen er du ganske så ung mtp gjennomsnittsalderen for de som begynner i Norge(som jeg sier; de sanker poeng i flere år og kommer sent i gang)

Nå kommer faktisk halvparten av studentene i Norge enten rett fra videregående skole eller med ett års pause mellom (førstegangstjeneste, andre studier, jobbing...). Og mitt inntrykk fra her i Oslo er at resten stort sett er folk som er 22-23 år når de starter på studiet. Gjennomsnittsalderen er altså ikke så høy i Norge som du skisserer.

[Gjest Gjest]

jeg drømte i mange år (fra jeg var 19 og gått ut av videregående) om å studere medisin og jobbet hardt og lenge for å komme inn. Da jeg endelig var DER og skulle søke på skole med poeng som lå over fjordårets snitt, begynte jeg å tenke. Da var jeg 23. Og så diskuterte jeg med samboeren min. Snakket om livsstilen, fremtiden, familien og arbeidsbelastningen. Jeg begynte å tenke over hva arbeidshverdagen min ville innebærer dersom alle mine andre drømmer om familieliv skulle kunne bli oppfylt. Jeg kunne ikke tenke meg å sitte på et kontor å hjelpe syke mennesker resten av livet. Drømmen min var sykehuslege, men med turnus og skiftarbeid så skjønte jeg at det ikke var noe jeg orket å leve med.

Der og da døde ikke drømmen om medisinstudiet, men jeg ble mye mer reflektert på hva det å bli lege innebar. Jeg søkte både på medisin og noe annet det året, men medisin ble aldri flyttet på topp. Den var der bare i tilfelle jeg ombestemte meg mellom april og juni. Det tok to år på et annet studium før jeg endelig helt klarte å gi slipp og forstå at medisin var virkelig ikke noe for meg. Det er et studium som sikkert hadde passet meg midt i blinken, men et yrke som ikke var for meg.

Så tenk deg godt om hvorfor du vil dette. Skal du tilbringe hovedparten av tyveårene dine i ungarn - når skal du treffe mannen du skal få barn med? Skal du treffe en ungarer og knuse mammas hjerte ved å bli der nede? Joda, det fins mange gutter på medisinstudiet, men det finnes vanvittig mange flere jenter.

[Gjest Gjest]

jeg drømte i mange år (fra jeg var 19 og gått ut av videregående) om å studere medisin og jobbet hardt og lenge for å komme inn. Da jeg endelig var DER og skulle søke på skole med poeng som lå over fjordårets snitt, begynte jeg å tenke. Da var jeg 23. Og så diskuterte jeg med samboeren min. Snakket om livsstilen, fremtiden, familien og arbeidsbelastningen. Jeg begynte å tenke over hva arbeidshverdagen min ville innebærer dersom alle mine andre drømmer om familieliv skulle kunne bli oppfylt. Jeg kunne ikke tenke meg å sitte på et kontor å hjelpe syke mennesker resten av livet. Drømmen min var sykehuslege, men med turnus og skiftarbeid så skjønte jeg at det ikke var noe jeg orket å leve med.

Der og da døde ikke drømmen om medisinstudiet, men jeg ble mye mer reflektert på hva det å bli lege innebar. Jeg søkte både på medisin og noe annet det året, men medisin ble aldri flyttet på topp. Den var der bare i tilfelle jeg ombestemte meg mellom april og juni. Det tok to år på et annet studium før jeg endelig helt klarte å gi slipp og forstå at medisin var virkelig ikke noe for meg. Det er et studium som sikkert hadde passet meg midt i blinken, men et yrke som ikke var for meg.

Så tenk deg godt om hvorfor du vil dette. Skal du tilbringe hovedparten av tyveårene dine i ungarn - når skal du treffe mannen du skal få barn med? Skal du treffe en ungarer og knuse mammas hjerte ved å bli der nede? Joda, det fins mange gutter på medisinstudiet, men det finnes vanvittig mange flere jenter.

Det er flere jenter enn gutter som studerer medisin ... so what? :klø: Hva vil du frem til?

Og når ble det en selvfølge at alle jenters ypperste drøm er å finne seg en mann og få barn med han? Det er faktisk en god del som ikke drømmer om barn i det hele tatt.

Og ærlig talt, mener du virkelig man skal velge utdannelse og yrke basert på hva "mamma" og samboeren synes?? Ditt liv er ditt liv - ikke moren din sitt. Og hva samboere/ektefeller/kjærester angår så er det et faktum at slike forhold veldig ofte tar slutt, og dersom man da har valgt vekk drømmen sin til fordel for dem sitter man der alene, forlatt - og uten drømmestudie/drømmejobben.

Og å ikke flytte til Ungarn fordi man risikerer å møte en ungarsk mann i stedet for den blonde, rødmussede, norske bondegutten mamman din hadde håpet du skulle finne, er intet annet enn latterlig!

Når man velger yrke og studie skal man først og fremst tenke på seg selv.

Og hvis man drømmer om å bli husmor, ha golden retriever, være gift med odelssønnen fra nabogården og ha ti snørrete barn som henger i forklet ditt, så er kanskje ikke utdannelse det riktige valget for deg...?

Det er selvsagt viktig å sette seg best mulig inn i hva man går til uansett hva man velger å gjøre med livet sitt, men når alt kommer til alt er det å følge drømmene dine det som vil gjøre deg lykkeligst! Lykke til, trådstarter.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Nå kommer faktisk halvparten av studentene i Norge enten rett fra videregående skole eller med ett års pause mellom (førstegangstjeneste, andre studier, jobbing...). Og mitt inntrykk fra her i Oslo er at resten stort sett er folk som er 22-23 år når de starter på studiet. Gjennomsnittsalderen er altså ikke så høy i Norge som du skisserer.

Velvel, det var også noe å kommentere. Jeg ville bare frem til at hun ikke er for gammel til å begynne å studere medisin. Jeg har selv studert det og vet hva det går ut på. Dere andre som ikke har peiling bør kanskje leke på et annet forum.