Studier og angst

[Gjest Gjest_baremeg_*]

Jeg ser det er flere som skriver at de har sosial angst og studerer. Jeg holder nå på å ta de siste fagene for å få studiekompetanse, og hadde planer om å studere på høyskole eller universitet. Jeg har hatt sosial angst i mange år, men det har bare blitt værre i det siste, og jeg vet at jeg ikke klarer å utdanne meg videre nå. En ting er å studere, holde foredrag osv. Jeg har i alle år hatt skikkelig angst for å holde foredrag, det er det værste jeg vet. Men før var det mest pga at jeg rødmet mye. Nå liker jeg ikke å snakke framfor andre fordi jeg er redd for å få angst anfall, og det skal ikke mye til lenger Er som om kroppen min har blitt lært opp til at jeg aldri skal føle meg trygg når jeg har oppmerksomhet.

En annen ting er jo at man skal jobbe etter man er ferdig med utdanninga. Man får mer ansvar når man har studert høyere enn vgs, hvordan klarer dere det når dere har sosial angst? Og hva er det dere utdanner dere til? Jeg misunner så folk som kan jobbe med det de vil, og som ikke har angst.

[Gjest Gjest_Student_*]

Jeg ser det er flere som skriver at de har sosial angst og studerer. Jeg holder nå på å ta de siste fagene for å få studiekompetanse, og hadde planer om å studere på høyskole eller universitet. Jeg har hatt sosial angst i mange år, men det har bare blitt værre i det siste, og jeg vet at jeg ikke klarer å utdanne meg videre nå. En ting er å studere, holde foredrag osv. Jeg har i alle år hatt skikkelig angst for å holde foredrag, det er det værste jeg vet. Men før var det mest pga at jeg rødmet mye. Nå liker jeg ikke å snakke framfor andre fordi jeg er redd for å få angst anfall, og det skal ikke mye til lenger Er som om kroppen min har blitt lært opp til at jeg aldri skal føle meg trygg når jeg har oppmerksomhet.

En annen ting er jo at man skal jobbe etter man er ferdig med utdanninga. Man får mer ansvar når man har studert høyere enn vgs, hvordan klarer dere det når dere har sosial angst? Og hva er det dere utdanner dere til? Jeg misunner så folk som kan jobbe med det de vil, og som ikke har angst.

Ikke gi opp. Jeg tar en 3-årig helsefaglig utdanning som fører fram til et yrket der jeg må kommunisere mye med folk direkte. For meg har sosialangsten blitt mindre etter at jeg begynte på utdanningen. Følg drømmene dine og la ikke angsten overstyre livet ditt. Det er mange som sliter med å holde foredrag inkludert meg selv), men det finnes hjelp å få, blandt annet gjennom Ta-ordet kurs på studiestedene. Blir det skikkelig ille er det jo også fullt mulig å søke fritak for disse foredragene og få alternative arbeidskrav. Har du legeerklæring så plikter studiestedet å tilrettelegge for deg.

Dessuten er det nok ganske forskjellig fra utdanning til utdanning hvor mye foredrag det er, men ikke tenk for mye på det. Prøv å ta det som det kommer. Det går nok helt fint

[Gjest Gjest_baremeg_*]

Ikke gi opp. Jeg tar en 3-årig helsefaglig utdanning som fører fram til et yrket der jeg må kommunisere mye med folk direkte. For meg har sosialangsten blitt mindre etter at jeg begynte på utdanningen. Følg drømmene dine og la ikke angsten overstyre livet ditt. Det er mange som sliter med å holde foredrag inkludert meg selv), men det finnes hjelp å få, blandt annet gjennom Ta-ordet kurs på studiestedene. Blir det skikkelig ille er det jo også fullt mulig å søke fritak for disse foredragene og få alternative arbeidskrav. Har du legeerklæring så plikter studiestedet å tilrettelegge for deg.

Dessuten er det nok ganske forskjellig fra utdanning til utdanning hvor mye foredrag det er, men ikke tenk for mye på det. Prøv å ta det som det kommer. Det går nok helt fint

Jeg jobber deltidsstilling i helsevesenet nå, klarer ikke å jobbe full stilling. Å sitte rundt et bord å prate er såå vanskelig for meg. Jeg blir så svimmel, klarer ikke å ha øyekontakt, føler at øynene blir helt vrengt. Det er nesten det som er det største problemet, at jeg ikke klarer å se ordentlig, men at det flimrer helt for meg. Og det er det jeg er mest redd for, kjenner jeg det, får jeg panikk, og da får jeg det sånn at jeg må rømme, klarer ikke å være i situasjonen. Er så mange med angst her som skriver at de er nervøs, men at det går bra osv. Med meg går det ikke bra, det blir bare værre og værre, jeg har til og med problemer med å sitte å høre på at en venninne prater. Øynene er jo sjelens speil heter det, og hver minste lille nervøsitet vises på øynene, det har jeg merket, for folk stirrer jo så sykt når de merker at noen ikke oppfører seg helt normalt. Og hvis jeg da får panikk angst så merker alle det, og det er det jeg er mest redd for i hele verden..

Jeg håper jo at dette vil gå over ettehvert sånn at jeg kan leve normalt, men jeg har vanskelig for å tro det.. Jeg skal dra til legen å bli henvist til psykolog snart. Jeg gikk en stund hos psykolog før, men det hjalp meg ikke noe, selv om hun var snill..

[Gjest Gjest_ulva_*]

Jeg ser det er flere som skriver at de har sosial angst og studerer. Jeg holder nå på å ta de siste fagene for å få studiekompetanse, og hadde planer om å studere på høyskole eller universitet. Jeg har hatt sosial angst i mange år, men det har bare blitt værre i det siste, og jeg vet at jeg ikke klarer å utdanne meg videre nå. En ting er å studere, holde foredrag osv. Jeg har i alle år hatt skikkelig angst for å holde foredrag, det er det værste jeg vet. Men før var det mest pga at jeg rødmet mye. Nå liker jeg ikke å snakke framfor andre fordi jeg er redd for å få angst anfall, og det skal ikke mye til lenger Er som om kroppen min har blitt lært opp til at jeg aldri skal føle meg trygg når jeg har oppmerksomhet.

En annen ting er jo at man skal jobbe etter man er ferdig med utdanninga. Man får mer ansvar når man har studert høyere enn vgs, hvordan klarer dere det når dere har sosial angst? Og hva er det dere utdanner dere til? Jeg misunner så folk som kan jobbe med det de vil, og som ikke har angst.

Har også sosial angst og jeg studerer og de siste 4 årene har dette gått ganske bra for min del.Studerer forresten engelsk nå,og det er flere ting jeg vurderer og alle må jeg ha mye med mennesker å gjøre.Har nok fortsatt mye å jobbe med enda når det gjelder angsten.

Før har jeg prøvd meg ett par ganger på to forskjellige utdanninger,men angsten min var da såpass alvorlig at jeg ikke greide å studere.

Det var ikke før jeg begynte å ta tak i angsten,utfordre meg selv,at det gikk bedre.Venner er det eneste jeg ikke har greid å få enda,uansett om jeg har prøvd å bli med på forskjellige ting på fritiden,men jeg håper at dette vil bli bedre etterhvert.

Akkurat nå er fokuset på å fullføre bachelorgraden min,også får jeg se om jeg vil prøve meg i arbeidslivet etter dette eller gå videre med en mastergrad.

Forresten,det å holde foredrag er noe jeg ikke har måttet gjort en eneste gang etter at jeg begynte på høyere utdanning,men dette varierer nok.

Du må nok belage deg på at det vil bli vanskelig til tider,men om du vil kan du få det til

[Gjest Gjest]

Ikke gi opp! For det første er det mange som opplever at de blir mye tryggere etter hvert som de får faglig kompetanse. Jeg har ei venninne som er både sjenert og stille og har mislikt sterkt å stå foran en forsamling (men jeg tror kanskje ikke det er sosialangst, har aldri snakket med henne om akkurat det), som sier hun fikk en helt naturlig trygghet underveis i studiet og nå trives helt fint foran en klasse for eksempel. Nå trenger man selvsagt ikke komme så langt, men som sagt, det at man mestrer det faglige kan hjelpe mye.

For det andre har studiestedene ofte kurs for de som sliter med å ta ordet og holde foredrag etc. Meld deg på.

Dessuten har studiestedet fagfolk med kompetanse på dette, både psykolog og sosialkonsulent. Disse kan du også rådføre deg med, det går også an å bli henvist til lengre behandling med psykolog f eks.

Og det går an å lære seg å leve med angsten, og gjøre ting som er viktige for en på tross av den. Mindfulness er for eksempel en god metode. Så selv om du sliter med å se for deg hvordan det vil bli nå; prøv å ikke tenk for mye på om du "kanskje" ikke får det til. Du har egentlig lyst til å studere? Så gjør det! Og oppsøk hjelp underveis Lykke til!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Ikke gi opp! For det første er det mange som opplever at de blir mye tryggere etter hvert som de får faglig kompetanse. Jeg har ei venninne som er både sjenert og stille og har mislikt sterkt å stå foran en forsamling (men jeg tror kanskje ikke det er sosialangst, har aldri snakket med henne om akkurat det), som sier hun fikk en helt naturlig trygghet underveis i studiet og nå trives helt fint foran en klasse for eksempel. Nå trenger man selvsagt ikke komme så langt, men som sagt, det at man mestrer det faglige kan hjelpe mye.

For det andre har studiestedene ofte kurs for de som sliter med å ta ordet og holde foredrag etc. Meld deg på.

Dessuten har studiestedet fagfolk med kompetanse på dette, både psykolog og sosialkonsulent. Disse kan du også rådføre deg med, det går også an å bli henvist til lengre behandling med psykolog f eks.

Og det går an å lære seg å leve med angsten, og gjøre ting som er viktige for en på tross av den. Mindfulness er for eksempel en god metode. Så selv om du sliter med å se for deg hvordan det vil bli nå; prøv å ikke tenk for mye på om du "kanskje" ikke får det til. Du har egentlig lyst til å studere? Så gjør det! Og oppsøk hjelp underveis Lykke til!

Takk for svar. Mitt problem er bare at jeg blir så nervøs at jeg får helt panikk, det går helt rundt for meg, og jeg "detter helt ut" på en måte. Jeg jobber nå med noe jeg ikke trives med i det hele tatt, men jeg har ikke så mye kontakt med folk i jobbsituasjonen så derfor jobber jeg der.. Jeg har noen ting jeg har lyst å jobbe med som interresserer meg, men jeg klarer ikke tanken på all kundebehandlingen, så det går ikke. Jeg hadde kommet til å vært så nervøs at jeg ikke hadde klart å trives uansett. Nervøsiteten er egentlig greit, men når jeg hele tiden kjenner at jeg kan få helt panikk så blir det nesten umulig. Jeg vet jeg må jobbe med meg selv for å bli bedre, og jeg håper så at jeg en dag kan leve et liv som ikke er så preget av angsten som nå..[/

[Gjest Gjest]

Takk for svar. Mitt problem er bare at jeg blir så nervøs at jeg får helt panikk, det går helt rundt for meg, og jeg "detter helt ut" på en måte. Jeg jobber nå med noe jeg ikke trives med i det hele tatt, men jeg har ikke så mye kontakt med folk i jobbsituasjonen så derfor jobber jeg der.. Jeg har noen ting jeg har lyst å jobbe med som interresserer meg, men jeg klarer ikke tanken på all kundebehandlingen, så det går ikke. Jeg hadde kommet til å vært så nervøs at jeg ikke hadde klart å trives uansett. Nervøsiteten er egentlig greit, men når jeg hele tiden kjenner at jeg kan få helt panikk så blir det nesten umulig. Jeg vet jeg må jobbe med meg selv for å bli bedre, og jeg håper så at jeg en dag kan leve et liv som ikke er så preget av angsten som nå..[/

Som sagt så går det an å gjøre noe med dette. Jeg skjønner at det kan være vanskelig, jeg har selv hatt panikkanfall (heldigvis ikke mange og det var knyttet til en bestemt situasjon så jeg er ikke så redd for å oppleve det igjen uten videre) og vet at akkurat der og da kan det være veldig vanskelig å hente seg inn. Og jeg forstår at det å være redd for å få angst/panikk er en stor del av problemet med å ha angst. Kanskje du kan prøve å begynne å jobbe med å mestre/akseptere angsten allerede nå? Det med mindfulness er absolutt verdt å sjekke ut. Og lære pusteteknikker, pusten er en del av panikkanfallet og en mulighet for å snu situasjonen. Så kan du prøve ut dette før du evt hopper i det og begynner å studere. Gjør deg i hvert fall ferdig med de fagene du tar nå Prøv å ikke tenke så langt framover, da er det lett å forvirre seg selv med tanker om at man ikke greier det osv. Ta en ting av gangen, og tenk på en ting av gangen også om du greier