Liten undersøkelse ang Utroskap

[pusurma]

Mulig denne ligger feil, men prøver meg her:)

Vil gjerne høre historien til noen som har hatt et forhold på si.

Var det følelser med i bilde eller kun sex? Var det verdt det? Er du gift i dag?

Håper noen vil fortelle!

[Gjest Gjest_Mann_*]

Mulig denne ligger feil, men prøver meg her:)

Vil gjerne høre historien til noen som har hatt et forhold på si.

Var det følelser med i bilde eller kun sex? Var det verdt det? Er du gift i dag?

Håper noen vil fortelle!

Jeg kan jo fortelle min någet triste historie

Jeg er en mann på 37 år, har vært sammen med kona mi i 9 år, og gift i 6 av dem. Vi har to barn sammen. Livet har alltid vært greit og "ordnet", og alt er tilsynelatende bra på utsiden. Vi har aldri vært verdens mest lidenskapelige, men gode venner.

Sex har det vært lite av de senere år, og jeg følte meg mer og mer som en pyntegjenstand i hjemmet vårt. Kona mi har alt på stell, men særlig fyrrig og lidenskapelig er hun ikke. Hun tenner meg ikke lenger heller, muligens fordi hun aldri har lyst på meg.

Jeg trodde alt dette var greit for meg, helt til jeg møtte en kvinne som jeg forelsket meg totalt i. I begynnelsen var det fordi det var spennende, og fordi sexen var fantastisk. Jeg var sikker på at jeg skulle klare å holde det på det nivået, men denne kvinnen var så varm, lidenskapelig, morsom, interessant, overjordisk vakker og klok at jeg falt pladask, nesten med en gang.

Jeg har aldri opplevd lignende, jeg var så forelsket at jeg var rusa. Kontrasten til min "hverdagskvinne" gjorde at jeg ble enda mer fascinert av denne andre kvinnen. Hun ble like forelsket, og jeg begynte å planlegge skilsmisse i mitt stille sinn. Etter et par måneder fortalte jeg kona mi alt sammen, hun ble selvfølgelig sint og lei seg. Vi ble etterhvert enige om å skilles, og jeg flyttet ut.

Den følgende perioden i livet mitt var den vanskeligste og beste jeg noensinne har hatt. På den ene siden sto familien min, og konas familie. Alle sammen var illsinte på meg, og jeg var knust av dårlig samvittighet, både pga. ungene og kona. Og hele familiens syn på meg.

På den andre siden levde jeg herrens glade dager med drømmekvinnen min!

Vi var sammen hvert ledige øyeblikk, vi kunne endelig vise oss offentlig og vi var så lykkelige sammen. Det å se henne så lykkelig var helt fantastisk. Og at jeg var grunnen til det, var også fantastisk. Jeg ble bare mer og mer forelsket, alt klaffet totalt for oss. Vi var rett og slett det perfekte par! Samtaler, sex, latter, følelser, kjærtegn og omtanke, alt det jeg hadde manglet alle disse årene. Alt dette som jeg faktisk ikke trodde fantes i en og samme person.

Samtidig ble ting verre og verre på familiefronten, og kona mi var deprimert og ingen var blitt blidere i familiene våre. Jeg gjorde alt jeg kunne for å hjelpe henne i huset, jeg var tilgjengelig for både prat og kjeft, men kona mi ville ikke gi slipp på meg. Hun ville ordne opp, hun ville jobbe for oss, hun ville ha en ny sjanse. Jeg bestemte meg for å gi henne det.

Jeg innså at jeg var så forelsket at det på ingen måte ville være lurt å ta viktig avgjørelser i den tilstanden.

Det verste jeg noensinne har gjort, var å ringe til henne jeg elsker, for å fortelle henne at jeg måtte gi ekteskapet mitt en sjanse. Aldri har jeg vært så knust som da jeg la på røret. Jeg gråt og gråt, det var verre enn å miste noen i døden.

Jeg gråt hver dag i ukesvis. Du vet når alle triste kjærlighetssanger handler om deg? Når ingen vitser er morsomme? Og alle kvinner med samme hårfarge får deg til å tenke på henne? Du googler henne 3 ganger i timen? Sånn var det.

Jeg knakk tilslutt sammen og kontaktet henne, og vi møttes og alt var deilig som før. Vi hadde noen kvelder sammen i hemmelighet, og det var de fineste kveldene jeg har hatt i mitt liv.

Men jeg klarte ikke å forlate ekteskapet mitt, med tanke på alle jeg kom til å skuffe. Dermed kunne jeg heller ikke fortsette å møte min elskede. Nå er det ett år siden vi snakket sammen sist. Jeg vet at hun har hatt det forferdelig, og det samme har jeg. Jeg har hatt et forferdelig år uten henne. Det meste i verden minner meg om henne, musikk, film, byen, naturen, farger, dufter. Jeg elsker henne fortsatt, og det vil jeg nok alltid gjøre.

Men jeg blir i ekteskapet mitt. Min kone tror jeg elsker henne, og selv om jeg jevnlig får hint om utroskapen min tror jeg hun har slått seg til ro igjen. Livet vårt er stort sett tilbake til sånn det var før forholdet mitt, bortsett fra at nå vet jeg at kvinnen i mitt liv finnes der ute. Hovedgrunnen min er ungene, det ble så forferdelig sårt å rive dem opp fra det kjente livet deres.

Jeg skal innrømme at jeg innerst inne håper at denne vakre kvinnen som en gang var min, finner seg en mann, får et par barn, er lykkelig. Og så håper jeg at hun vil ha meg en gang i fremtiden, når jeg blir enslig.

Oj, dette ble langt. Men det var godt å få det ut

[Gjest Gjest_WILMA_*]

Kan fortelle om min far :

Han gikk fra min mor da jeg var liten(8 år),de hadde tilsammen 3 barn da. Han gikk fra min mor til henne som han hadde hatt et forhold til i noen mnd.Prosessen var ikke lett for hverken min mor,min far og den nye damen hans,og det var mye vonde følelser. Men etterhvert ble disse følelsene leget,det tok noen år før alt var som normalt,men mye godt kom ut av dette. Min mor og min far var ikke rett for hverandre,min fra og min stemor var. Han levde lykkelig med henne i nesten 20 år før han døde,og jeg tror aldri han noensinne angret på dette.Det var lett å se at dette var så ekte mellom dem. Min mor slapp å leve med en som ikke elsket henne,og vi barna slapp å leve i et hjem der foreldrene ikke elsket hverandre. Jeg fikk bli kjent med et nydelig menneske som i dag er min "2." mamma,og er stolt av at min far i det minste hadde mot nok til å ta avgjørelsen,og ikke dro det ut i langdrag. Han var i det minste ærlig mot oss alle.

[Gjest Anki]

Jeg ble forelsket i en annen mann da jeg var gift. Jeg følte jeg endelig hadde truffet en som forsto meg fullt ut, var helt utrolig forelsket. Vi skilte oss fra de vi var gift med og flyttet etter hvert sammen. Begge hadde barn fra før. Det er ingen ideell måte å starte et forhold, men har aldri angret.

[Teriyaki]

Du gjest_mann, synes du bør gjøre deg selv, kona di og den andre kvinnen en tjeneste ved å skille deg fra kona og virkelig gå for den andre kvinnen. Barna klarer seg. Som skilsmissebarn kan jeg si dette med hånden på hjertet at det går som regel bra. Det gikk helt fint for min del! Og det var under enda mer trasigere omstendigheter hvor min far hadde bedratt min mor i mange mange måneder, og min mor ble i forholdet i et halvt år til fordi vi skulle få vår siste familiejul med både mamma og pappa.

Nå har jeg to familier, og selv om jeg blir litt bitter på pappa og stemor når jeg tenker på det, så er jeg glad i dem alle sammen.

[girlypai]

Du gjest_mann, synes du bør gjøre deg selv, kona di og den andre kvinnen en tjeneste ved å skille deg fra kona og virkelig gå for den andre kvinnen. Barna klarer seg. Som skilsmissebarn kan jeg si dette med hånden på hjertet at det går som regel bra. Det gikk helt fint for min del! Og det var under enda mer trasigere omstendigheter hvor min far hadde bedratt min mor i mange mange måneder, og min mor ble i forholdet i et halvt år til fordi vi skulle få vår siste familiejul med både mamma og pappa.

Nå har jeg to familier, og selv om jeg blir litt bitter på pappa og stemor når jeg tenker på det, så er jeg glad i dem alle sammen.

helt enig! det kalles ubetinga kjærlighet! det har man til sin mor og far uannsett hva de enn måtte finne på å gjøre mot hverandre.

dine barn har kjærlighet til dere begge.

syntes det er forferdelig at du skal ofre deg selv og din egen lykke for familien. klart det er trist for konen din, men det vil gå over. all drama og oppstyr vil etterhvert dimme ut.. barn er utrolig tilpassningsdyktige. de vil akseptere det så lenge man er åpen med barna og kommuniserer godt.

håper du tar tak i lykken din! så vil alt gå seg til

[Gjest Illiya]

Jeg kan jo fortelle min någet triste historie

Jeg er en mann på 37 år, har vært sammen med kona mi i 9 år, og gift i 6 av dem. Vi har to barn sammen. Livet har alltid vært greit og "ordnet", og alt er tilsynelatende bra på utsiden. Vi har aldri vært verdens mest lidenskapelige, men gode venner.

Sex har det vært lite av de senere år, og jeg følte meg mer og mer som en pyntegjenstand i hjemmet vårt. Kona mi har alt på stell, men særlig fyrrig og lidenskapelig er hun ikke. Hun tenner meg ikke lenger heller, muligens fordi hun aldri har lyst på meg.

Jeg trodde alt dette var greit for meg, helt til jeg møtte en kvinne som jeg forelsket meg totalt i. I begynnelsen var det fordi det var spennende, og fordi sexen var fantastisk. Jeg var sikker på at jeg skulle klare å holde det på det nivået, men denne kvinnen var så varm, lidenskapelig, morsom, interessant, overjordisk vakker og klok at jeg falt pladask, nesten med en gang.

Jeg har aldri opplevd lignende, jeg var så forelsket at jeg var rusa. Kontrasten til min "hverdagskvinne" gjorde at jeg ble enda mer fascinert av denne andre kvinnen. Hun ble like forelsket, og jeg begynte å planlegge skilsmisse i mitt stille sinn. Etter et par måneder fortalte jeg kona mi alt sammen, hun ble selvfølgelig sint og lei seg. Vi ble etterhvert enige om å skilles, og jeg flyttet ut.

Den følgende perioden i livet mitt var den vanskeligste og beste jeg noensinne har hatt. På den ene siden sto familien min, og konas familie. Alle sammen var illsinte på meg, og jeg var knust av dårlig samvittighet, både pga. ungene og kona. Og hele familiens syn på meg.

På den andre siden levde jeg herrens glade dager med drømmekvinnen min!

Vi var sammen hvert ledige øyeblikk, vi kunne endelig vise oss offentlig og vi var så lykkelige sammen. Det å se henne så lykkelig var helt fantastisk. Og at jeg var grunnen til det, var også fantastisk. Jeg ble bare mer og mer forelsket, alt klaffet totalt for oss. Vi var rett og slett det perfekte par! Samtaler, sex, latter, følelser, kjærtegn og omtanke, alt det jeg hadde manglet alle disse årene. Alt dette som jeg faktisk ikke trodde fantes i en og samme person.

Samtidig ble ting verre og verre på familiefronten, og kona mi var deprimert og ingen var blitt blidere i familiene våre. Jeg gjorde alt jeg kunne for å hjelpe henne i huset, jeg var tilgjengelig for både prat og kjeft, men kona mi ville ikke gi slipp på meg. Hun ville ordne opp, hun ville jobbe for oss, hun ville ha en ny sjanse. Jeg bestemte meg for å gi henne det.

Jeg innså at jeg var så forelsket at det på ingen måte ville være lurt å ta viktig avgjørelser i den tilstanden.

Det verste jeg noensinne har gjort, var å ringe til henne jeg elsker, for å fortelle henne at jeg måtte gi ekteskapet mitt en sjanse. Aldri har jeg vært så knust som da jeg la på røret. Jeg gråt og gråt, det var verre enn å miste noen i døden.

Jeg gråt hver dag i ukesvis. Du vet når alle triste kjærlighetssanger handler om deg? Når ingen vitser er morsomme? Og alle kvinner med samme hårfarge får deg til å tenke på henne? Du googler henne 3 ganger i timen? Sånn var det.

Jeg knakk tilslutt sammen og kontaktet henne, og vi møttes og alt var deilig som før. Vi hadde noen kvelder sammen i hemmelighet, og det var de fineste kveldene jeg har hatt i mitt liv.

Men jeg klarte ikke å forlate ekteskapet mitt, med tanke på alle jeg kom til å skuffe. Dermed kunne jeg heller ikke fortsette å møte min elskede. Nå er det ett år siden vi snakket sammen sist. Jeg vet at hun har hatt det forferdelig, og det samme har jeg. Jeg har hatt et forferdelig år uten henne. Det meste i verden minner meg om henne, musikk, film, byen, naturen, farger, dufter. Jeg elsker henne fortsatt, og det vil jeg nok alltid gjøre.

Men jeg blir i ekteskapet mitt. Min kone tror jeg elsker henne, og selv om jeg jevnlig får hint om utroskapen min tror jeg hun har slått seg til ro igjen. Livet vårt er stort sett tilbake til sånn det var før forholdet mitt, bortsett fra at nå vet jeg at kvinnen i mitt liv finnes der ute. Hovedgrunnen min er ungene, det ble så forferdelig sårt å rive dem opp fra det kjente livet deres.

Jeg skal innrømme at jeg innerst inne håper at denne vakre kvinnen som en gang var min, finner seg en mann, får et par barn, er lykkelig. Og så håper jeg at hun vil ha meg en gang i fremtiden, når jeg blir enslig.

Oj, dette ble langt. Men det var godt å få det ut

Det der var bare patetisk. Rett og slett. Håper jeg aldri opplever noe i den dur med mannen min!

[Suzy]

Det der var bare patetisk. Rett og slett. Håper jeg aldri opplever noe i den dur med mannen min!

Jeg regner med at du ikke har opplevd særlig mye i det hele tatt i livet heller, når du kan tillate deg å være så udelt fordømmende. Jeg håper virkelig du ikke blir utsatt for noen prøvelser heller, for da kommer du til å møte deg sjøl i døra.

[Gjest Gjest]

Jeg regner med at du ikke har opplevd særlig mye i det hele tatt i livet heller, når du kan tillate deg å være så udelt fordømmende. Jeg håper virkelig du ikke blir utsatt for noen prøvelser heller, for da kommer du til å møte deg sjøl i døra.

bra sagt, nå skal jo ikke diskusjonen skli ut på feil tema her, men jeg reagerte på samme måte. Ingen kan på forhånd vite hvilke konsekvenser valgene våre får, og det er derfor vi ofte må velge på ny. om det ble riktig da heller har man ingen garanti for! Det kalles livet, rett og slett.

Når det gjelder utroskap har jeg hatt uforpliktende sex tre ganger med samme mann med ca 4-5 mnd mellomrom, på hotel etter å ha møttes på byen. Det har ikke vært planlagt på forhånd, men mer en slags motreaksjon etter harde prøvelser i ekteskapet. Garantert ikke en bra løsning, men det er "slutt" mellom meg og denne mannen nå, og vi skal ikke gjenta det nettopp fordi vi lyver for våre kjære. Men det var en slags medisin da, og det gjorde at jeg var en hyggeligere person å dele hverdagen med etter å ha fått ut stress og frustrasjon og hentet tilbake selvtillit og livsgnist.

[Gjest Gjest]

Har vært utro - over en periode på et halvt år.

Var utrolig forelsket, hadde fantastisk sex og utviklet alvorlige følelser.

Valgte å avslutte forholdet, men tenker fremdeles på ham innimellom, selv om det går lettere. Lurer på om han alltid vil ha et spesielt rom i hjertet mitt?

Er fremdeles gift, og det tenker jeg å forbli.