Flokkmentalitet eller ettbarnsfokus?

[Gjest Helen Parr]

Sakset fra ett av mine innlegg i en annen tråd:

En av mine virkelig store kjepphester i barneoppdragelsen, vårt overordnede mål med omsorgen og hele ideen bak det å stifte en familie, er det at vi utgjør en slags flokk. Dette gjør at vi må lære å tilpasse oss hverandre, vi nyter godt av hverandres omsorg og kos, og ungene lærer at de ikke alltid er i begivenhetens sentrum. Snarere er familien i begivenhetens sentrum, og som flokkdyr tror jeg vi tilegner oss mange viktige egenskaper som forsvinner litt hvis man erfarer at man har foreldre som står på pinne for å dekke ens behov til enhver tid.

Dette betyr selvsagt ikke at jeg neglisjerer ungenes behov, det betyr snarere at vi forsøker å lære dem at vi som flokkdyr må ta hensyn til hverandre og kan nyte godt av hverandre også.

Oftere og oftere synes jeg at jeg ser eksempler på at barneoppdragelse skjer med den undertonen at service og ettbarnsfokus er det riktige.

Dessuten ser jeg slike tanker gjør seg gjeldende i fler og fler spesifikke problemstillinger, hvor holdninger om at man ikke kan gi tilstrekkelig omsorg for to barn samtidig, kommer frem. Jeg synes dette er et interessant tema som burde diskuteres på generelt grunnlag.

Hva synes dere? Har dere noen filosofi bak barneoppdragelsen deres?

[Gjest s.n]

Har vel ikke formulert en teori like spesifikt som deg, men er veldig enig i din beskrivelse (stjele...). Hensikten med oppdragelsen må vel være at ingen skal måtte komme etter meg og føle at mitt barn som voksen trenger å oppdras nok en gang! Jeg ønsker at mitt barn skal bli en OK voksen person - som kan vise medmenneskelighet og omtanke, men som samtidig setter sin egen lykke høyt.

[Gjest imli]

Jeg er veldig enig med deg. Det er viktig å se og annerkjenne det enkelte barnet, selv om det er flere søsken. Men barna må lære seg å ta hensyn til og vise omsorg for andre. Dette er utrolig viktig å lære, både for deres egen (vi vil jo gjerne at barna skal bli sympatiske voksne etterhvert) og andres del.

Jeg synes også at barn ikke skal bli underholdt av voksne hele tiden, men lære seg å finne på ting å leke selv, ellers tror jeg vi ender opp med fantasiløse, initiativløse og passive unger.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke man skal se på familien som en flokk, for da har individene en tendens til å forsvinne. Forskning viser jo at "mellombarn" ofte får for lite oppmerksomhet av foreldrene, og noen av dem kan slite med det i ettertid.

Men jeg er selvsagt enig i at man ikke skal skjemme bort barna heller. Alle må bidra. Men ikke på bekostning av individet.

[ThirtySomething]

Jeg er veldig enig med deg TS, og vi har formulert et noenlunde likt bilde da min mann og jeg ble sammen. Grunnen til at vi satte oss ned og var konkrete i hva vi ville, var at han hadde et barn med seg inn i forholdet. Jeg hadde ikke kunnet leve med at han var en oppdrager med helt andre verdier enn meg. Heldigvis var det ikke sånn.

Det å kunne innrette seg i en gruppe ser jeg som svært verdifullt. Man oppdrar ikke bare et barn, man oppdrar en voksen også. En dag skal disse søte små ut i et samfunn som ikke akkurat tar hensyn til de enkeltes spesifikke behov. Det er viktig for meg at barna mine blir likt av andre, at de kan oppføre seg blant andre og at de viser omsorg og empati - samtidig som de er selvstendige og stolte mennesker. Når det er det jeg (vi) vil, så jobber vi for det.

For oss er også familien viktig. Vi samles rundt middagsbordet hver dag til fast tid - så godt det lar seg gjøre med treninger barna har osv, og vi har også felles frokost. Det som er viktig er at vi ser hverandre, og at vi prater sammen. At det er rom for å ta opp ting, og at man ikke må be om avtale for å snakke sammen.

Fra barna var ganske små har de lært at skal man få noe, så må man gi noe tilbake. Gi og ta. Det synes jeg er en viktig lærdom. Jeg prøver å unngå å gå i "service-fellen", for ingen er tjent med at mor/far skal servere alt på et fat. Og selv om mye er enklere å gjøre selv, så lar vi barna få gjøre ting. Det er ikke alltid bare det å få ting unna som er det viktigste, men at det også er en lærdom i det. (Bortsett fra da far skulle skifte dekk i forrige uke, og eldste barnet skulle "lære".. Det gikk rett til h..... og ble en særdeles gigantisk krangel.. En utålmodig far og en uinspirert unge. Ikke alt går etter planen!)

Jeg merker at barna (inkl. stebarn) er stolte av familien vår. Det er hos oss de unge holder til, og jeg tror jeg vet en hel del mer om enkelte av barnas venner enn foreldrene deres.

Vi har regler - familieregler - det er ikke så altfor mange, men de som gjelder holder vi på. Vi er fleksible på ting, og har stort sett fleksible barn.

Men vi er ikke perfekte. Hverken barna eller vi voksne. Det tror jeg også er en lærdom.

Nå var jeg litt i overkant med detaljer her, men jeg ville som alltid bare utdype

Og så vil jeg bare kommentere Gjest over meg: Jeg ser ingen sammenheng mellom å forsake individet i forhold til flokken. En flokk består av flere individer, og alle må dyrkes for å få til en god dynamikk i flokken, og for så yte sitt beste.

Endret 31. oktober 2007 av ThirtySomething

[Gjest imli]

Jeg synes ikke man skal se på familien som en flokk, for da har individene en tendens til å forsvinne. Forskning viser jo at "mellombarn" ofte får for lite oppmerksomhet av foreldrene, og noen av dem kan slite med det i ettertid.

Men jeg er selvsagt enig i at man ikke skal skjemme bort barna heller. Alle må bidra. Men ikke på bekostning av individet.

Jeg tror ikke det er en motsetning mellom å gi alle barna oppmerksomhet, og å lære dem å innrette seg i familien. Jeg har også lest om at mellombarn kan få mindre oppmerksomhet, men jeg tror ikke at flertallet "sliter med det i ettertid" - da hadde det vært mange mennesker med problemer her i landet. Selv er jeg eldst, og opplevde ikke å få mer oppmerksomhet enn søsknene mine. Det var nok minstemann som kanskje fikk mest oppmerksomhet, men det er jo litt vanskelig å unngå. Hverken jeg eller noen av søsknene mine sliter med noe selv om vi var flere søsken og ikke fikk oppmerksomhet hele tiden.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg har ikke så mye å tilføye det du har skrevet, Helen, men jeg er veldig enig i din filosofi. Jeg tror det tjener barna når de er ute i samfunnet og må tilpasse seg andre barn. Man må selvsagt også se individet, men jeg syns det virker som mange barn forventer å være alle begivenheters sentrum.

Fikk en tanke om at jeg lurer på om dette kan forekomme enda mer hos familier hvor foreldrene jobber mye? Barna har behov for å bli sett, og foreldrene har dårlig samvittighet. Vet ikke om det stemmer, jeg bare lurer.

Syns uansett generelt at det har blitt et veldig individfokus i barneoppdragelsen. Det er bra at barna ikke lenger bare skal ses, men ikke høres, men det kan også gå for langt. Jeg tror en velutviklet fellesskapsfølelse er av det gode. Jeg mener det må gå an å kombinere det å se barnet som personen det er, samtidig som de lærer seg å dele og ta hensyn til fellesskapet.

[Gjest imli]

Fikk en tanke om at jeg lurer på om dette kan forekomme enda mer hos familier hvor foreldrene jobber mye? Barna har behov for å bli sett, og foreldrene har dårlig samvittighet. Vet ikke om det stemmer, jeg bare lurer.

Jeg tror kanskje det kan ha en sammenheng, ja.