Hvorfor er jeg så dum?

[Gjest Miserabel]

Nok en ensom kveld uten min elskede. Livet er noe jævla dritt. Jeg elsker han så høyt at jeg tror jeg skal sprekke. Prøver å skyve han ut av livet mitt, prøver å hate han, prøver å kvitte meg med han, prøver å si til meg selv at jeg ikke elsker han. Men det hjelper ikke. Tenker på han dag og natt og har gjort det i tre år. Bare tanken på å aldri se han igjen knekker meg fullstendig. Får meg til å leve som dette. Som i et helvete. Bare lever for smulene han gir meg. Han sier han elsker meg, men han går likevel ikke fra sin kone. Sier han skal. Bare må finne ut hvordan han skal gjøre det først. Han har hatt to år på seg til å finne det ut. Likevel har han ikke gått. Jeg vet innerst inne at han aldri gjør det. Men hvordan skal jeg bli fri? Hvordan skal jeg komme meg bort uten å gå under? Jeg tenker at jeg må finne meg en annen, en som er fri. At jeg må bli fri. Men jeg greier det ikke. Jeg har prøvd. Noen ganger tenker jeg at det er bedre å leve i dette helvete, leve med smulene. For jeg er fullkomment lykkelig når vi er med hverandre. Tror at det er verdt alt da. Bare for et blikk. Bare for et smil. Bare for jeg elsker han. Hva skal jeg gjøre. Hvorfor finnes følelser? De lager bare kvalme. Jeg har hatt så vonde opplevelser med kjærligheten. Jeg hadde lukket meg og gjort meg hard. Gjemt mine følelser langt inne i meg, og aldri tenkt å åpne de for noen igjen. Men så traff jeg Han. Jeg var så dum at jeg åpnet meg. Og Gud som jeg angrer. Dødt følelsesliv var greit. Nå er det vond. Vondt vondt vondt. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Bare noen tanker som måtte ut

[Gjest Gjest]

Du burde ikke rote deg oppi gifte menn.

Da er du bare stygg med deg selv og stygg mot kona hans.

Syns du burde avsluttet alt den dagen du forstod han var gift, før du fikk følelser for ham.

Men, vi mennesker får ofte noe dumt, som heter forelskelse, og det er ikke lett å komme seg ut av, det kan være skikkelig fælt.

Vet veldig hvordan det er.

Er fortsatt forelsket, men ikke på den samme måten, da var jeg enten super glad eller kanon deppa.

Og å være i din situvasjon, hvor du ikke får din elskede, og i tillegg være forelsket... det må være ekstra fælt

[Gjest Gjest]

Jeg tror han kanskje elsker dere begge. Men hvorfor skal han gå fra en han elsker og kanskje har barn, familie og felles venner med til en som han elsker men som han ikke har alt dette med?

Eller så har han det bra der han er og du er en deilig avkobling av og til. To år er lang tid. Hvor lenge har du tenkt å vente da?

[Gjest Gjesta]

Er litt slem nå, men tror bare du må sette hardt mot hardt og komme deg vekk. Dette bare ødelegger for deg...

Det er kjempetøft en periode, men alt vil bli bedre. Han er jo fornøyd, får både i pose og sekk. Det fortjener han ikke...

Men så lenge du er så bundet opp i han vil du aldri finne noen annen. Dessuten vil du virkelig ha en mann som han, som er villig til å være utro mot sin kone i flere år. Hvis han virkelig går fra kona si er det plutselig deg han er utro mot neste gang.

[Gjest Gjest]

Tror du er blitt litt "blind" på denne mannen. Du tror du MÅ ha han, og ikke kan leve uten han. Men prøv, finn på noe å fylle tiden med, sørg for å treffe andre mennesker, også menn. Det vil føles tomt og vondt en stund, men så er det over. Det du velger nå gjør at det vil være vondt i lang tid fremover...

Kanskje våkner han også og gjør noe med det, når han ser at du gir opp og begynner å leve igjen...Hvis ikke hadde han sannsynligvis aldri gjort det uansett

[Elinn]

Du sier at du har det vondt nå. Hvor mye vondere kan det bli ved et brudd?

Jeg tror du venter på at han skal gå fra kona, og at du da skal få det bra en gang i framtida. Det skjer nok aldri. Hvis du bryter nå, er det nok større muligheter for at du får det bra i framtida, og at du møter en annen, en som bare vil ha deg og ingen andre. Akkurat nå kan det jo ikke bli til noe mellom deg og en annen, fordi du ikke er følelsesmessig åpen for det.

[Gjest elskerinne]

Er nøyaktig der du er....

Og, vet hvor j..... vondt dette er - hvor sårt..

Hvordan oppturene er når han kommer... Og det dreier seg ikker bare om sex, som mange tror.. Det dreier seg om kommunikasjonen, om hvordan en føler seg i selskap med den andre - hvordan en kommuniserer uten engang å prate, en bare Vet ...

Selv prøver jeg å kutte - men det værste er at jeg tror det hele er mest vondt for meg.. Jeg er jo den som blir stående igjen alene.. Han har jo sine barn, sin kone, deres venner og nettverk... Jeg har kun meg og mine - men ingen å dele hverdagen med

[Gjest Miserabel]

Elskerinne: det er helt jævlig. Men det er faktisk litt godt å se at det er noen andre her som også prøver å kjempe seg ut av det. Kanskje vi burde støtte hverandre, kanskje vi kan klare det sammen. Jeg også tenker sånn, det er jo jeg som taper mest på å bryte. Han har jo et helt fiks ferdig liv og klarer seg sånn sett antagelig lettere enn jeg. Prøver mange ganger å sette en dato for at om han ikke har gått innen den tid, så går jeg, men når det kommer til det punktet så feiger jeg ut likevel.

Nå tenker jeg:

1. jeg sier at om du ikke har gått innen oktober, så vil jeg ikke at vi treffes mer

2. om du ikke har gått innen oktober ringer jeg kona di og forteller

3. jeg sier at jeg har truffet en annen, så nå må du velge

Jeg klarer ikke noen av delene, og nr. 2 kommer jeg aldri til å gjøre uansett. Skal ikke gå ut over henne at han er en feiging som ikke greier å gå fra henne (det er iallefall den grunnen han bruker)

Trøste:klem: til deg og alle andre i samme situasjon der ute

[Gjest elskerinne]

Tror egentlig vi bør kutte tvert - nå!

Gjøre oss sterke nok..

Jeg vet at han har perioder der han ikke behandler meg noe fint..

Han feiger ut, lar være å svare osv.... mens andre ganger (mest av tiden) gjør han det motsatte. Han er der - og mere enn jeg forventer.

Dette fører meg opp og ned- opp og ned... og jeg tror ikke jeg klarer mer!

Det ødelegger følelseslivet mitt tror jeg..

Er vi ikke glade nok i oss selv?

Hvorfor blir vi hos menn som ikke gjør oss noe bra? (de Gjør jo ikke det - de er jo gift..)

Jeg kommer til å prøve å ta kontakt - og la være å svare ham... La være å lokke opp døren.. jeg Vil prøve!

JEG fortjener bedre - DET er tanken vi bør ha!!!

[Gjest Miserabel]

Tror egentlig vi bør kutte tvert - nå!

Gjøre oss sterke nok..

Jeg vet at han har perioder der han ikke behandler meg noe fint..

Han feiger ut, lar være å svare osv.... mens andre ganger (mest av tiden) gjør han det motsatte. Han er der - og mere enn jeg forventer.

Dette fører meg opp og ned- opp og ned... og jeg tror ikke jeg klarer mer!

Det ødelegger følelseslivet mitt tror jeg..

Er vi ikke glade nok i oss selv?

Hvorfor blir vi hos menn som ikke gjør oss noe bra? (de Gjør jo ikke det - de er jo gift..)

Jeg kommer til å prøve å ta kontakt - og la være å svare ham... La være å lokke opp døren.. jeg Vil prøve!

JEG fortjener bedre - DET er tanken vi bør ha!!!

←

Det er det som er problemet. Min behandler meg som en dronning. Hele tiden. Han vet ikke hva godt han skal gjøre for meg. Og om jeg ber han om hjelp en dag og han ikke klarer å komme fra, så blir han så lei seg. Hadde han vært en dritt, så hadde dette vært så mye enklere. Og jeg har ikke samvittighet til å bare la være å svare. Men jeg må finne en vei i en eller annen retning. Dette knuser meg fullstendig. Hvofor finnes følelser????

[Gjest Miserabel]

Du har min sympati, dette er ikke lett for deg.

Men et spørsmål: Er det det absolutt umulig for deg å nyte det forholdet dere har nå? Gjør dagens situasjon deg bare frustrert, går du bare og "venter"?

Jeg spør, fordi jeg selv har vært lykkelig elskerinne i flere år. Klart det var ensomt til tider, og jeg har måttet svelge min andel av kameler. Men alt i alt var jeg stort sett fornøyd. Vi kunne alltids hatt mer tid sammen, men jeg fikk da en god del- og den tiden jeg fikk med ham, den delen av ham som jeg fikk, var alltid den beste Hadde ikke noe voldsomt ønske om at han skulle gå fra kona si, det fikk være opp til ham, men jeg satt derfor heller ikke og "ventet". Og jeg tror det var nøkkelen til at vi hadde det så bra sammen, i mange år.

Men man føler forskjellig. Hvis du har det så vondt som du beskriver i åpningsinnlegget, så kan jeg ikke helt se at du har så mye å tape på spille høyt her, sette hardt mot hardt. For hvis du ønsker å bli nummer en, så er jo det avhengig av at han setter deg som nummer en- og det er synd å si det, men mannfolk som kan få begge deler på en gang, liker ikke tanken på å måtte velge... De unngår det helt til de blir tvunget

Jeg hadde sans for din løsning 3, jeg. Ymte frampå om at du har møtte en hyggelig, sjarmerende, SINGEL mann, og se reaksjonen hans- ta det litt derfra. Det er ikke sikkert at det løser alt med et smell, men da kommer det i det minste litt bevegelse i situasjonen. Det er vel verdt et forsøk?

Og forresten, du er ikke dum. Du er høyst menneskelig. Og han trenger ikke være en kynisk drittsekk han heller- antagelig er han en mann i skikkelig skvis, som er glad i dere begge og rett og slett ikke aner hva han skal gjøre...

Lyke til!

- Nigo

←

Dagens situasjon gjør meg ikke bare frustrert. Jeg har masse venner og jeg har mange interesser. Så jeg sitter ikke sånn sett bare og venter. Og den tiden vi har sammen er fantastisk. Men den er så sjelden. Det er ikke en gang en gang i uken. Jeg har gjort det klart fra første stund at jeg vil ha et forhold ikke et elsker-elskerinne forhold, så det er aldri noe jeg har prøvd å lure av han senere.

Nei, han er ikke en dritt egentlig. Det er det som er problemet. Hadde han vært det, hadde ting vært så mye enklere. Og jeg vet at han elsker meg. Men det hjelper jo ikke om han er så feig at han ikke tør å bryte ut fra forholdet han er i. Det som er så vondt er at jeg må lyge til alle mine nærmeste, både familie og venner. At vi aldri kan gå på kino en dag. At vi aldri bare kan handle f.eks. At jeg aldri, aldri får ligge på armen hans og inntil han om natten. At vi aldri kan gjøre noe utenfor mine fire vegger, fordi noen kan se oss. Det er det som plager meg. Jeg vil ha et liv sammen med mannen jeg elsker, uten å måtte gjemme meg og føle meg skamfull over min kjærlighet.

Kanskje nr. 3 er lur. Så er jeg redd for at han bare lar meg gå uten videre dikkedarer. Jeg spilte høyt og tapte. Jeg vet at han er sjalu, om jeg er ute på byen eller på fest, eller reist bort med jobben eller hva som helst, så sender han meg mange, mange meldinger og blir redd for meg om jeg ikke svarer på en stund. Følelsene hans er jeg egentlig aldri i tvil om. Bare styrken hans til å gjøre det han vil innerst inne (jeg vet at det er å komme til meg), om han klarer det. Og hvor lenge jeg må vente på det. Om jeg klarer å vente så lenge uten å gå under mens.

Jeg er så glad for at det løste seg for deg. Takk for kloke ord, de hjelper meg. Jeg trengte de, og det er godt at det er noen det ordner seg for. Nå bare gråter jeg. Burde jeg vel ikke gjøre, ser ikke ut i morgen da, haha...

Mister jeg han mister jeg jo ikke bare en elsker, men en kjæreste, elsker, bestevenn. Egentlig alt...

Vi passer så bra sammen, på snart to år har vi ikke kranglet en eneste gang... Har ønsket så mange ganger at jeg traff han før kona gjorde det, men det hjelper jo ingenting.

[Scarlett]

hei miserabel, en stor til deg. Vet veldig godt hvordan du har det! Jeg traff han som nylig var elskeren min idag, etter at vi ikke har møtt hverandre på to og en halv måned. Og jeg klarer ikke tenke annet enn at jeg elsker han så utrolig høyt!

saken vår er at vi ble oppdaget, av samboeren hans. Jeg har også samboer, som fikk vite om forholdet. Derfor ble det tvert slutt mellom meg og elskeren, og samboeren min ville at vi skulle legge dette bak oss og sier at han har tilgitt meg.

Men så traff jeg altså elskeren idag og igår. Igår pratet vi bare, og begge to sa at vi er glade i hverandre og egentlig vil ha hverandre. Men han og samboeren har barn, og han vil ikke være uten barna.

Da jeg traff han idag, greide vi ikke å holde oss unna hverandre, og endte opp med helt fantastisk sex som dugget til vindusruta :enig_anim:

vi vet at vi ikke burde, og at dette måtte være absolutt siste gangen. Men hoff jeg elsker han, og vi vil begge ha hverandre, men kan ikke det på grunn av barna han har med samboeren... Hun har forøvrig ikke tilgitt han enda, men de bor sammen, og han vil jobbe for at de skal få ting til å fungere igjen.

Ehm, hvor var det jeg ville med dette igjen....?? Jo, jeg tror det bare var for å gi en klem og si at jeg føler med deg! Hoff hvorfor må vi ha sånne sterke følelser for de som vi ikke kan få...

[Gjest Miserabel]

Takk Scarlett for den gode klemmen og dine trøstende ord.

Min har også barn, men de er voksne, og burde sånn sett ikke ha noe å si. Men han bruker de for det. At han ikke vil ødelegge familien. At han ser masse problemer med et forhold mellom oss. Men når han har gode perioder ser han bare det positive og at det går bra. Så får han lange perioder hvor han er deprimert, og da finnes det liksom ikke noe håp. Jeg forstår ikke hvorfor han da ikke går når han er positiv, før han blir deppa igjen. Men jeg har ikke fått noe svar på det. Har aldri spurt han direkte heller.

Jeg håper vi klarer å lappe sammen livet vårt på en eller annen måte. Jeg hadde en samboer når jeg traff han, men jeg flyttet fra han. Jeg orket ikke mer av den falske verden jeg levde i, jeg visste jo uansett at jeg elsket den andre.

til deg også Scarlett og alle andre i vår situasjon

[Gjest Miserabel]

Du har min sympati, dette er ikke lett for deg.

Men et spørsmål: Er det det absolutt umulig for deg å nyte det forholdet dere har nå? Gjør dagens situasjon deg bare frustrert, går du bare og "venter"?

Jeg spør, fordi jeg selv har vært lykkelig elskerinne i flere år. Klart det var ensomt til tider, og jeg har måttet svelge min andel av kameler. Men alt i alt var jeg stort sett fornøyd. Vi kunne alltids hatt mer tid sammen, men jeg fikk da en god del- og den tiden jeg fikk med ham, den delen av ham som jeg fikk, var alltid den beste Hadde ikke noe voldsomt ønske om at han skulle gå fra kona si, det fikk være opp til ham, men jeg satt derfor heller ikke og "ventet". Og jeg tror det var nøkkelen til at vi hadde det så bra sammen, i mange år.

Men man føler forskjellig. Hvis du har det så vondt som du beskriver i åpningsinnlegget, så kan jeg ikke helt se at du har så mye å tape på spille høyt her, sette hardt mot hardt. For hvis du ønsker å bli nummer en, så er jo det avhengig av at han setter deg som nummer en- og det er synd å si det, men mannfolk som kan få begge deler på en gang, liker ikke tanken på å måtte velge... De unngår det helt til de blir tvunget

Jeg hadde sans for din løsning 3, jeg. Ymte frampå om at du har møtte en hyggelig, sjarmerende, SINGEL mann, og se reaksjonen hans- ta det litt derfra. Det er ikke sikkert at det løser alt med et smell, men da kommer det i det minste litt bevegelse i situasjonen. Det er vel verdt et forsøk?

Og forresten, du er ikke dum. Du er høyst menneskelig. Og han trenger ikke være en kynisk drittsekk han heller- antagelig er han en mann i skikkelig skvis, som er glad i dere begge og rett og slett ikke aner hva han skal gjøre...

Lyke til!

- Nigo

←

Nigo-San, kan jeg spørre om noe. Jeg håper du vil svare. Du sier at du var hans elskerinne i fem år (tror jeg det var) før han kom til deg. Hva var det som utløste det at han endelig brøt seg løs fra det andre forholdet og kom til deg?

[Nita]

Det er det som er problemet. Min behandler meg som en dronning. Hele tiden. Han vet ikke hva godt han skal gjøre for meg. Og om jeg ber han om hjelp en dag og han ikke klarer å komme fra, så blir han så lei seg. Hadde han vært en dritt, så hadde dette vært så mye enklere. Og jeg har ikke samvittighet til å bare la være å svare. Men jeg må finne en vei i en eller annen retning. Dette knuser meg fullstendig. Hvofor finnes følelser???? 

←

jaggu glad jeg ikke er den dronninga, for da ville jeg skiftet jobb på dagen.

Du vil ha trøst, vel jeg kan jo gi deg det, synes det er fælt at du har rota deg opp i dette, og synes synd på deg, selv om jeg synes du viser forakt for kona hans, hun er da et menneske selv om du ikke kjenner henne.

Nei jente, du trenger å finne en kjærlighet som ibefatter respekt( ikke snillhet), ærlighet og troskap, da vil du også slutte med å innbille deg selv at det du nå har er godt nok. Du fortjener bedre, og før du tar livet ditt tilbake, vil du leve som en skygge.....Slåss for deg selv for f....n

[Gjest Fjellsippa]

Dra på ferie uten han. La han bli sjalu. Gi han klar beskjed om at hvis han ikke flytter fra kona er det slutt. Hvis han sier at det er ok er det bra at du får vite det. Da elsker han henne og ikke deg, og du behøver ikke kaste bort mer tid på han.

Hvis han elsker deg flytter han fra henne når han får kniven på strupen.

Det er like godt å hoppe i det sure eplet (eller hva det nå heter)