Han slo meg.. Er det virkelig ikke håp??

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold i ca halvannet år nå. Vi har vært samboere en stund, og når vi har pratet om forholdet og fremtiden virket det som vi begge hadde trua på at dette forholdet var noe som kunne vare livet ut. Jeg har aldri elsket noen så mye før, det er det ingen tvil om. Når vi har det fint sammen, er jeg i himmelen. Samtidig vet jeg at han elsker meg like høyt.
Men i går skjedde det noe jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. Vi hadde vært ute med noen venner, alt var bare ålreit. Kjæresten min var rimelig full. Selv drakk jeg så lite at jeg aldri ble særlig påvirket. Vi var med hans venner, og de fleste hadde jeg aldri møtt før. Det var bare koselig. Noe dårlig stemning ble det likevel da han ville ut på byen istedenfor å være der vi var. Han spurte om jeg ville det, men jeg følte vi hadde det så ålreit der vi var at jeg sa jeg ikke ville dra. Jeg var ikke noe sur da jeg sa det, bare helt normal. Han var forøvrig også den eneste av sine venner som ville ut. Da jeg ikke ville bli med, knipset han meg hardt på nesa og gikk ut. Jeg trodde han hadde dratt og ble ganske lei meg, men prøvde å ha det hyggelig med vennene hans. Jeg sendte han en melding om hvorfor han bare dro sånn uten å si hade, men fikk til svar at han satt i gangen. Gikk dit med en gang, og tok han med inn igjen. Hadde det ikke vært for at drosja han ringte ikke fant fram hadde han vel dratt ut.. Noe jeg nå skulle ønske han hadde gjort..
Så kom vi hjem, satte oss ned i sofaen og jeg tenkte at nå skulle vi bare kose oss sammen. Men plutselig er det som noe skjer. Han blir helt svart i blikket, og begynner å si masse nedlatende ting til meg. Ler av meg, kaller meg fittekjerring og jævla stakkar, han sa så mye at det er bare noe som sitter igjen, for så å gjøre narr av meg når jeg begynner å gråte, spør meg om hvordan det er å være så stakkarslig. Så begynner han å slå meg. Han har slått meg før, men ALDRI sånn som dette. Det som er så plagsomt med meg, er at hukommelsen min vrenger seg bare kort tid etter ting som dette skjer. Jeg husker ikke alt så klart som jeg vil. Særlig krangler og skikkelig vonde ting. Det er som om jeg fortrenger de verste detaljene. Han har heller aldri sagt så mye sårende til meg som han gjorde i går. Jeg vil nesten kalle det psykisk terror det han drev med. Det, pluss at han slo meg et titalls ganger i hodet, ansiktet, ryggen.. Jeg sliter med å gå og ryggen verker, særlig korsryggen hvor han slo meg hardt flere ganger. Har også et blått øye. Jeg har aldri vært så redd for han. Greit han har slått før, men det har vært når vi har kranglet, og han har aldri slått meg på denne måten før. Nå føles det som om jeg har fått skikkelig bank. Er sår og øm i hele kroppen. Og jeg husker han slo HARDT. 
Dette med volden har plaget meg lenge. Han slo meg i ansiktet en gang vi kranglet, men ikke hardt vil jeg si, det er kanskje et halvt år siden nå. Det var første gangen. Jeg håpet det ble med den ene gangen. Men det skjedde igjen en gang vi var på fest. Da var jeg inne på badet alene, og så kommer han inn og slår meg flere ganger. Men ikke nok til at jeg hadde vondt dagen etter. Nå var det noe helt annet. Det var som en djevel kom fram i han, jeg har aldri sett han så ille. Jeg nådde ikke inn, jeg gråt og spurte hva jeg hadde gjort galt. Det jeg fikk til svar var at jeg visstnok hadde oppført meg dårlig den kvelden. Noe jeg vet med 110 % at jeg ikke gjorde. Dette er faktisk en kveld hvor jeg kan si med sikkerhet at jeg gjorde alt jeg kunne for å beholde en god tone, og da vi kom hjem og han slo seg vrang var jeg ikke annet enn ydmyk og tøy til tårene. Hadde jeg vært full selv kunne jeg blitt sint, men nå ble jeg bare lei meg. 

Det virket som noe inni han bestemte seg for å ødelegge meg mest mulig den kvelden. I tillegg til å gi meg bank (?) og sende meg så til de grader ned i kjelleren med stygge bemerkninger, rev han ut klær og andre ting jeg er glad i, gaver jeg har fått av familie og venner. Litt artig i grunn at han tidligere samme dag kommenterte hvordan han legger merke til at jeg liker å bruke ting jeg har fått i gaver, at det tydeligvis er viktig for meg. Han knuste flere av tingene mine, og klærne mine puttet han inn i peisen, men jeg fikk tatt de ut igjen. Han bare lo av meg. Alt jeg gjorde og gråt for lo han av.
Det er det som er så vondt. Jeg vet ikke hva som gikk av han! Jeg hadde ikke gjort noe galt. Vi hadde ikke kranglet den kvelden, og dette så ut til å bli en fin kveld. Minnene fra da han slo seg vrang krøller seg inne i hodet mitt. Jeg husker ikke alt. Men jeg vet med sikkerhet at dette er det mest ydmykende jeg har opplevd i hele mitt liv. Både psykisk og fysisk. Som om ikke det var nok; da jeg skjønte han ikke kom til å slutte sa jeg at jeg ville ringe politiet fordi jeg var redd. Men nåde meg om jeg gjorde det, for da skulle han ta livet sitt og jeg kom til å få et liv på samvittigheten. Han fant fram kniver og begynte å slå seg selv meg de, i tillegg til å putte de i munnen samtidig som han holdt øyekontakt med meg. Selv sto jeg bare i sjokk og så på mens jeg grein. Men politiet kom faktisk etter hvert, takket være naboer. Jeg var overlykkelig da de kom og tok han med. Der og da følte jeg virkelig at jeg hatet ham, at NÅ var det nok. Men så kommer tvilen igjen nå.. Jeg føler på så mange måter at vi passer så bra, jeg har aldri hatt sånne følelser for noen. 
Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg skriver dette. Men jeg føler jeg trenger å høre noen andres synspunkt. Jeg er så forferdelig glad i den gutten, samtidig vet jeg jo at jeg er dum om jeg ikke går fra han nå. Jeg føler han har vist for siste gang at han ikke kommer til å slutte å slå. Likevel er det så vondt. Vi skulle få det så fint sammen. Jeg veit at for folk utenfor virker det helt dust å i det hele tatt være i tvil. Det er jo en kjent sak at å slå er helt uakseptabelt. Men jeg tror og håper alltid at ting vil ordne seg. Han er jo den jeg faktisk så for meg å kanskje gifte meg med en gang. Men hvordan skal jeg se det klar og tydelig at det ikke er håp? Jeg klarer det ikke. Tenker bare på hvor fælt det vil være å ikke ha han rundt meg, det å være kjæresten hans.
Er det noen som har opplevd noe liknende? Som har følt det på samme måte i forhold før? og vil komme med noen erfaringer? For jeg føler jeg er helt på villspor her :/ 

 

Anonymkode: a39e6...4d3

[Minya]

Kom deg vekk fra han, fortsetter det på samme måten kan du risikere å bli statistikk i kategorien voldelige menn som dreper sine kvinner.

[AnonymBruker]

Kvitt deg med han. Har han først slått og mishandlet deg verbalt, kommer han til å gjøre det igjen

Anonymkode: 27c73...185

[AnonymBruker]

L.Ø.P. 

Anonymkode: 8cdd2...fbf

[kisskissbangbang]

Kjære deg. Ja, alt håp er ute her. Dette var direkte smertefullt å lese. 

Jeg skjønner at det er vanskelig å gå, men det må du faktisk bare. Han er livsfarlig. 

Har du noen du kan snakke med om dette? Familie som du kan snakke med, som du kan støtte deg på og som kan holde hodet kaldt for deg når du kanskje føler at du vil tilbake til ham igjen? 

[Gjest Dwight]

Det kommer aldri til å ordne seg. Det er større sjangs for at han slår deg ihjel enn at han endrer holdning. 

[King in the North]

Jeg kunne aldri, ALDRI slått kjæresten min. 

Om dette hadde skjedd, så skulle jeg selv tatt sakene mine og gått og meldt meg til politiet selv.

Spørsmålet er: vil du være med en mann som slår? Fortjener du det? Er du virkelig tjent med å dele livet med en fyr som slenger slag og dritt om hverandre? Hvorfor vil du i det hele tatt se etter håp? 

Jeg spør med genuin nysgjerrighet, for jeg kan ikke fatte hvor skadet noen må være for å klamre seg til en mann som slår de. 

[Blablaa]

Å, herregud... Hva er dette for noe, greit at han har slått før??? NEI, det er ikke greit, der burde du allerede ha kommet deg vekk. Fy faen for et menneske... Kom deg LANGT AVGÅRDE, til et krisesenter eller familie, bare kom deg vekk fra ham.... 

[Gjest snoopy_93]

Tenk litt fremover, TS. Hva om dere hadde barn i 4-5års alderen som ble vitne til at far slår mor.. Hadde du vurdert å bli hos han da? 

Jeg tror du nå egentlig har fått sett en annen versjon av hvem han egentlig er. Jeg tror også at når han først har vært så brutal en gang, for en fille ting, hva skjer om dere kommer i en ordentlig diskusjon/krangel over viktigere ting? 

Jeg hadde i hvertfall pakket en bag og dratt til foreldrene mine eller en god venninne for en liten stund. Jeg tviler sterkt på at jeg hadde blitt i det forholdet. Jeg kan helt fint finne meg i å bli tråkket på, men å bli fysisk mishandlet. Nei.. 

Synes også det er litt spesielt at du skriver en hel tekst om at du var så redd samtidig som du på en måte "forsvarer han" med at han aldri er sånn til vanlig, at han er den du elsker osv. Elsk deg selv mer!

[ajarRun]

Jeg har kun hatt lyst til å slå min kjæreste en gang, og da hadde hun oversvømt leiligheten min siden hun sovnet i dusjen i fylla. Bortsett fra det har jeg aldri vurdert å slå mine kjærester. Han er en voldelig drittsekk, finn deg en ikke-voldelig drittsekk isteden, det er mye tryggere for kropp og sinn.

[AnonymBruker]

Gjør deg selv en tjeneste og forlat han! 

For dette blir ikke bedre, bare værre. Neste gang trenger han ingen "grunn" for å slå deg, da gjør han det bare for morro skyld..

 

Anonymkode: 67fca...63a

[AnonymBruker]

LØP!!!

Anonymkode: af6de...fc2

[Alice123]

Kom deg unna NÅ. Løp NÅ MED EN GANG. Om du blir i dette svært destruktive forholdet kan jeg garantere deg at du om kort tid vil normalisere volden (både den fysisk og den psykiske som kan være værst), og det vil bli enormt vanskelig å forlate han. 

Vil du ikke ha et normalt liv? Et sunt samliv med en normal og sunn familie? Det vil du ALDRI få med denne mannen. Om du blir vil livet ditt bli gjennomsyret av frykt og vold. Om dere får barn vil øivet ditt i tillegg dreie seg om å beskytte barna mot sin egen far i sitt eget hjem.

Kom deg vekk NÅ, mens du har skjangsen. Kontakt familie eller venner for hjelp og et sted å bo. Om du ikke har, eller bor for langt unna, kontakt krisesenter i ditt fylke. 

Du MÅ komme deg vekk NÅ. Dette blir bare værre. 

[Gjest Blomsterert]

Jeg vet hvordan du har det.Du tenker på de gode stundene osv.Kanskje tenker du at "om jeg bare hadde/ikke hadde gjort ditt og datt",for skyldfølelse kan snike seg inn uansett hvor lite rett det er.Ja,dere har gode stunder,ja,han er sikkert ok på andre måter.

Men,det hjelper ikke.Samboeren din er psyk,han er faktisk farlig for både omgivelsene og seg selv.

Du skal komme deg bort,kort og godt.Ja,du vil få kjærlighetssorg osv,det blir en tung tid.Men jeg lover deg at du etterhvert vil bli glad for å ha kommet deg bort.Sorgen går over! Og det er faktisk mulig den blir erstattet med en god frihetsfølelse fortere enn du tror.Jeg anbefaler ofte om å dra til krisesenter i mange tilfeller,for der får en god forståelse og veiledning.Du får snakket med andre i din situasjon.En kan godt ha støtte fra venner og familie for det.

Bort må du uansett.Vær snill å forstå det.Jeg ønsker deg lykke til.Tenk at UANSETT så er det han driver med kun hans ansvar,og dette er av de verre tilfeller Ts.

[fruBeist]

Du er kanskje glad i han, men han er definitivt ikke glad i deg. Beklager, men slik oppførsel som dette mennesket har oser ikke akkurat kjærlighet. Vil du ha barn en gang i tida? Vil du at de skal ha denne mannen som pappa? Dette kommer garantert til å gjenta seg, og eskalere. Får dere barn så risikerer du at de blir slått av sin far. For slike mennesker har en tendens til å gjøre dette. Ta vare på deg selv, kom deg vekk fra han, anmeld, og se deg aldri tilbake!

 

Endret 6. desember 2015 av fruBeist

[altflyter]

KOM DEG BORT!!! Jeg har vært i et voldelig forhold og det begynner i det små, og litt og litt er du fullstendig fanget. Du blir brutt ned til ingenting, og du klarer ikke komme deg ut av det. Vær så snill! Hør på en som vet hva hun snakker om. Ingen fortjener å bli utsatt for vold. Jeg sliter fortsatt med ettervirkningene av et forhold som er over for mange år siden.

Det er ikke verdt det. Du fortjener bedre. Virkelig. Vær så snill. Jeg blir redd på dine vegne. 

Jeg sier mye rart, mye dumt, men her er jeg blodig seriøs. Ikke så mye som vurder å bli værende. En gang voldelig, alltid voldelig. Man kan le bort mye og jeg kan si mye rart, men her må jeg faktisk trygle deg. Det der er ikke greit. Uansett. Kom deg bort. Ikke i morgen, ikke i neste uke. I DAG. 

Tårer og "jeg lover å aldri gjøre det igjen" er lett å falle for. Det sier alle som har slått. Ikke la ham ødelegge livet ditt som x-en min ødela mitt. Vær så snill.

[altflyter]

PM meg om du lurer på noe eller trenger råd. Vold i forhold unner jeg ingen. For min del var ikke slagene det verste, men nettopp det du sier - psykisk tortur. Dette kommer ikke til å endre seg. Jeg forteller deg gjerne mer om du sender meg en PM, men vær så snill. Gå I DAG

 

Må også spørre. Hva har politiet sagt i ettertid? Samlet de bevis? Har du vært til avhør? Dette er ikke din feil. Uansett hva du måtte ha sagt og gjort er dette ikke greit. 

Endret 6. desember 2015 av altflyter

[Dame86]

Her er det bare å komme seg unna med en gang! De gode stundene får du oppleve igjen med en mann som ikke er i stand til å ta livet ditt. Det er faktisk det du risikerer, livet ditt for noen falske øyeblikk med en manipulerende mann! Kom deg raskt unna, forsøk å få besøksforbud og snu deg aldri tilbake! De færreste menn er slik som dette, det er ingen grunn til å kaste bort livet ditt på et forhold med så høy risiko. Du er ikke glad i han, du er glad i den mannen du hadde et håp om at han var. Vel, han er ikke den mannen. Du er ikke glad i en som mishandler mennesker rundt seg! 

[AnonymBruker]

Har du fortalt familie og venner om dette? Hvis ikke, gjør det! Oppsøk hjelp hos krisesenter. Kom det vekk!! 

Jeg har ikke vært i et voldelig forhold, men ejg er oppvokst med en voldelig far.. Mamma forlot han aldri og jeg har lidd like mye som henne under oppveksten. Dette er ikke en mann du vil ha en fremtid med. Du vil ikke ha barn med en sånn person. Personer som dette ødelegger de rundt deg. Kom deg vekk, kjære deg

Anonymkode: 68547...715

[Mis(s)Understood]

Du håper og du tror, TS.

Det håpet og den troen er ikke laget av annet enn dine egne drømmer om noe denne mannen ikke kan bidra med. Det er håp og drømmer laget av 'det du ønsket skulle bli'.

Denne karen er farlig for deg.  

Du drømmer en drøm om alt du ønsker og tror skal komme til bli, det fine og hyggelige, - men virkeligheten er en helt annen.

Virkeligheten er at du er gul og blå av harde slag. 

Virkeligheten er at naboene ringte Politiet som heldigvis kom og hentet han før det var for sent.

Klarer du med din logiske side å se at denne mannen er farlig for deg?

Alt du skriver gir inntrykk av at du kontinuerlig forsøker å gjøre alt 'riktig' slik at du ikke skal bli grisebanket på nytt og på nytt.

Valget er jo ditt, men de drømmer og håp du forteller om vil du ikke få med den mannen som banker deg sønder og sammen, med den mannen som Politiet hentet i natt.

Helt ærlig: Fjern deg fra ham mens det fremdeles er liv i deg. Og når du i morgen blir spurt .... da sier du det som det er. Ikke skyld på dører eller karmer eller at du datt på isen. Du sier det akkurat slik det er, at han banket livskiten utav deg.