Gå til innhold

Miste følelser for hverandre etter å ha fått barn?


Linituss

Anbefalte innlegg

Er det vanlig? Virker jo som om mange går fra hverandre etter å ha fått barn. Kjenner noen venninner som har gått fra samboeren/mannen alt fra bare noen måneder til 3 år etter at de har fått barn sammen der hovedgrunnen er "Jeg mistet følelsene for han." og dette er par som har holdt sammen i 5-10-15 år. Hvordan kan følelsene bare "bli borte"? Og hvorfor har de da valgt å få barn med en de ikke har noen følelser for? Er det å få barn en så sterk påkjenning for et forhold?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Man aner ikke en drltt om hverandre før man har fått barn sammen. Jeg har aldri elsket mannen mer enn etter vi fikk barn, men herregud for et nytt spekter av følelser som viste seg etter barna kom til verden. Og ikke av den positive, romantiske, klissete varianten. Det har vel knapt gått en eneste dag siden vi fikk barn at jeg ikke har ønsket mannen langt, langt bort fra meg. At det å få barn kan oppleves som en krise for forholdet skjønner jeg meget godt, det er en påkjenning man på ingen måte kan forestille seg før man står midt i det.

Anonymkode: b65e0...f80

  • Liker 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg har ikkje det, men hadde det skjedd så hadde eg gjort alt for at det skulle bli fint igjen. Man kan ikkje bare miste følelser for kvarandre når ungan er små og ein søv lite om natta.

Anonymkode: f1777...9fe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dessverre er det slik at mange finner på å få barn når forholdet allerede skranter litt, de tror at et barn vil føre dem nærmere, og resultatet er stikk motsatt. I tillegg kan det være en del (særlig damer vil jeg tro) har det fint med å ha og gi kjærlighet til barna, og føler ikke lenger at de trenger bekreftelse fra en mann lenger...

Anonymkode: f952f...8b8

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det vanlig? Virker jo som om mange går fra hverandre etter å ha fått barn. Kjenner noen venninner som har gått fra samboeren/mannen alt fra bare noen måneder til 3 år etter at de har fått barn sammen der hovedgrunnen er "Jeg mistet følelsene for han." og dette er par som har holdt sammen i 5-10-15 år. Hvordan kan følelsene bare "bli borte"? Og hvorfor har de da valgt å få barn med en de ikke har noen følelser for? Er det å få barn en så sterk påkjenning for et forhold?

Du har litt naiv tankegang, det er ikke så enkelt som du tror. Du mangler en del viktige punkter i kommentaren din. Det er viktig at alle husker på at det å få barn sammen blir regnet som en "krise" i forholdet. Det er ikke alle som takler denne " krisen" og da ender opp med å gå fra hverandre Foksuet i forholdet blir endret, man er mer sliten, har ikke like mye overskudd, det er ofte en stor belastning for mange å opprettholde romantikken oppi våkennetter, bleieskift, henting hit og dit.

Anonymkode: f48ca...cc5

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dessverre er det slik at mange finner på å få barn når forholdet allerede skranter litt, de tror at et barn vil føre dem nærmere, og resultatet er stikk motsatt. I tillegg kan det være en del (særlig damer vil jeg tro) har det fint med å ha og gi kjærlighet til barna, og føler ikke lenger at de trenger bekreftelse fra en mann lenger...

Anonymkode: f952f...8b8

Dette er et punkt mange glemmer, det lønner seg aldri å få barn sammen om forholdet skranter litt, for det å få barn er som sagt regnet som en "krise" i forholdet. Og var man ikke solide og sterke sammen før man får barn, skal det mye til å bli det etter å ha fått barn.

Anonymkode: f48ca...cc5

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

For mange er det en sinnsyk påkjenning å få barn. Livet blir totalt snudd på hodet og man kan på ingen måte forberede seg på følelsene som kommer. Og det er heller ikke uten grunn at det blir sagt at de første 12 mnd er preget av unntakstilstand. Jeg ble mumzilla og de første 6 mnd etter at babyen var født var jeg en kombinasjon av overveldet, sykt glad, sliten, trøtt, sjokk og et følelsesmessig vrak. Jeg fikk ikke nok av nærhet med babyen, men samtidig fikk jeg helt klaus hvis min mann ville ligge tett inntil meg på kvelden. Det tok nok et par mnd før jeg fortalte min mann hvordan jeg følte det (ikke det at han ikkr hadde merket det 🙊). Tror det er viktig å prate om det, underveis. Og samtidig bite tenna litt sammen. Det går over - det blir bedre. Jeg mener at hvis man går fra hverandre tre mnd etter at babyen er født så er det andre underliggende årsaker til bruddet. Man har tross alt fått et barn og bør absolutt gjøre alt som står i ens makt for å få det til å fungere. Såpass skylder man babyen.

Anonymkode: cc395...47e

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det vanlig? Virker jo som om mange går fra hverandre etter å ha fått barn. Kjenner noen venninner som har gått fra samboeren/mannen alt fra bare noen måneder til 3 år etter at de har fått barn sammen der hovedgrunnen er "Jeg mistet følelsene for han." og dette er par som har holdt sammen i 5-10-15 år. Hvordan kan følelsene bare "bli borte"? Og hvorfor har de da valgt å få barn med en de ikke har noen følelser for? Er det å få barn en så sterk påkjenning for et forhold?

Ja, dette er meget vanlig.

 

Å få barn er faktisk en krise for parforholdet. Mange vet ikke om dette og de orker ikke begge to å anstrenge seg...dessuten tenker mange "nå har det jo gått 1-3 år siden vi fikk barnet og forholdet er dårlig...så da vil jeg gå"...

 

Problemet oppstår når bare  vil jobbe for å møtes og få det til. mange får ikke forholdet "på skinner" før barnet er rundt 5 år og så lang tålmodighet har ikke menn. Menn vil aldri forstå hormonhelvete. Dessuten er barn er megakrise for parforholdet - det blir aldri som før. Mange men forstår ikke dette.

Anonymkode: a9ee3...29d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

aaette er meget vanlig.

 

Å få barn er faktisk en krise for parforholdet. Mange vet ikke om dette og de orker ikke begge to å anstrenge seg...dessuten tenker mange "nå har det jo gått 1-3 år siden vi fikk barnet og forholdet er dårlig...så da vil jeg gå"...

 

Problemet oppstår når bare  vil jobbe for å møtes og få det til. mange får ikke forholdet "på skinner" før barnet er rundt 5 år og så lang tålmodighet har ikke menn. Menn vil aldri forstå hormonhelvete. Dessuten er barn er megakrise for parforholdet - det blir aldri som før. Mange men forstår ikke dette.

Anonymkode: a9ee3...29d

så lang tålmodighet har ikke menn? :) Hvis man skal generalisere så er det tross alt kvinner som bryter ut oftest.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det er viktig å ta innover seg at forholdet rammes hardt av å få barn, og at det er viktig å snakke om hvordan man kan forebygge nettopp negative følelser og i ytterste konsekvens samlivsbrudd. Når man er sliten og lei, hverdagen er rutinepreget og barna tar alt fokus og man ikke har overskudd til å gjøre noe som helst for sin egen del lenger, tror jeg det er veldig fort gjort å tenke "jeg vil bort fra dette, jeg vil ha det annerledes" - og da knytte misnøyen man kjenner på opp til at forholdet man er i ikke er bra nok lenger. 

Samlivsterapeuter sier at det ofte er økonomi, husarbeid og bidrag i hjemmet som er kilde til konflikt i forhold. Og når man er sliten og står på for barna hele tiden, blir det veldig mye fokus på husarbeid og bidrag i hjemmet. Fort gjort å å kun se alt en gjør selv, og ikke hva partneren bidrar med. Og alt dette vil nok kunne overskygge de gode følelsene man i utgangspunktet hadde for partneren.

Personlig kan jeg skjønne veldig godt at det å få barn kan sette et forhold på prøve. Samtidig føler jeg meg mye mer forbundet med mannen nå etter vi fikk barn, og jeg vil gjøre alt jeg kan for at vi skal forbli lykkelige sammen. Jeg ønsker at barna våre skal vokse opp med lykkelige foreldre, som viser kjærlighet til hverandre og som er rause med hverandre. Og det kommer jeg heldigvis ofte på, og vi har det godt sammen som familie, selv om det er lite tid til bare oss to. Men noen ganger klarer jeg å gjøre det at han ikke husket å kjøpe leverpostei og melk til et så stort problem inni mitt eget hode at jeg ikke snakker med ham på timevis. Og da er det ikke mye plass til de gode følelsene, nei! Veldig irrasjonelt og uviktig, men sannsynligvis ikke helt uvanlig. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syntes litt synd på mange her, merker jeg..

Forholdet mitt "døde" ikke når vi fikk barn, nærmere tvert imot. Jeg og kjæresten hadde bare vært sammen i nesten 1 år før jeg ble uplanlagt gravid. Vi var unge i tillegg. Altså hva mange mener er oppskriften på å bli alenemor.

Det har nå gått nesten 5 år. Vi er fremdeles sammen. Vi krangler så og si aldri og viser hverandre hver dag hvor mye vi elsker hverandre. 

Forholdet vårt ble på en måte bedre når vi fikk barn for vi ble bundet mye tettere sammen. Vi har selvfølgelig hatt noen vonde dager, men jeg har aldri ønsket han vekk. Hver dag når vi kommer hjem fra jobb/studier er vi glad for å se hverandre, og vi prioriterer familien og hverandre veldig høyt.

Vi koser fremdeles på sofaen og ser på film sammen. De få gangene vi har barnevakt så finner vi på noe koselig som å dra ut å spise eller dra på kino. Vi driver også med idrett sammen og han er både min samboer og min aller beste venn.

Vi er jo selvfølgelig med andre folk også, men når jeg ble gravid ble begge veldig innstilt på å fokusere mest på familie. Så vi er mye med resten av familien også.

Jeg skjønner at det livet ikke er for alle, jeg hadde ikke trodd det var noe for meg heller før jeg fikk barn, men jeg savner ikke noe av hvordan vi var før. Jeg vil samtidig ikke si at vår måte er "oppskriften" på et godt samliv, for mange ville nok sikkert gått på veggen av å være så mye sammen, men for oss passer det veldig godt.

Nå venter vi spent på nr 2 som kommer i april! :blomst:

Anonymkode: 14ccf...e86

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Man kommer langt med positiv innstilling og en partner som er villig til å jobbe for familieliv og kjærlighet. Hvis egne behov alltid settes først så går det jo ikke. Trening, bandøving, spilling, fotballturer, fest og annen moro må jo ofte settes på hylla for en liten stund.

Anonymkode: f1777...9fe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det vanlig? Virker jo som om mange går fra hverandre etter å ha fått barn. Kjenner noen venninner som har gått fra samboeren/mannen alt fra bare noen måneder til 3 år etter at de har fått barn sammen der hovedgrunnen er "Jeg mistet følelsene for han." og dette er par som har holdt sammen i 5-10-15 år. Hvordan kan følelsene bare "bli borte"? Og hvorfor har de da valgt å få barn med en de ikke har noen følelser for? Er det å få barn en så sterk påkjenning for et forhold?

å få barn gjorde meg bare enda mer glad i .... ehh eksen. Men det var ikke barn som gjorde at det røk. Vi har bånd for livet i barna. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kommer langt med positiv innstilling og en partner som er villig til å jobbe for familieliv og kjærlighet. Hvis egne behov alltid settes først så går det jo ikke. Trening, bandøving, spilling, fotballturer, fest og annen moro må jo ofte settes på hylla for en liten stund.

Anonymkode: f1777...9fe

akkurat det du sier der tror jeg er en balansegang... For er det noe man IKKE bør gjøre så er det å la egne behov komme sist til enhver tid... Det er da man blir frustrert og lei. Det bør være plass både til begges individuelle behov og ikke minst parets fellesbehov... 

Jeg tror mange, særlig mødre går totalt på akkord med seg selv den første intense tiden med barn (mange frivillig eller vare fordi de tror det må være sånn), og da kan man fort gå seg på en smell... Min teori. 

Anonymkode: 4f92a...913

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg kan ikke snakke for andre, men i mitt forhold fikk jeg totalt sjokk over hvor udugelig mannen plutselig ble da jeg ble gravid og dårlig. Vi var sammen i flere år, gift i flere år og planla barn i flere år. Slik som han ble da jeg ble gravid kan jeg ikke huske å ha kjent han tidligere. 

Det kan være jeg bare var blind før jeg ble gravid eller rett og slett ikke trengte så mye av han. Nå etter vi har fått barn er han mer udugelig enn noensinne. Han tilbringer dagene i sin egoistiske boble mens han forventer at jeg tar alt ansvar. Stiller jeg krav er han sur en hel dag. 

Hvis flere får et slikt sjokk forstår jeg godt at de velger å gå. Han er ikke den mannen han var.  

Anonymkode: dae71...9da

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke snakke for andre, men i mitt forhold fikk jeg totalt sjokk over hvor udugelig mannen plutselig ble da jeg ble gravid og dårlig. Vi var sammen i flere år, gift i flere år og planla barn i flere år. Slik som han ble da jeg ble gravid kan jeg ikke huske å ha kjent han tidligere. 

Det kan være jeg bare var blind før jeg ble gravid eller rett og slett ikke trengte så mye av han. Nå etter vi har fått barn er han mer udugelig enn noensinne. Han tilbringer dagene i sin egoistiske boble mens han forventer at jeg tar alt ansvar. Stiller jeg krav er han sur en hel dag. 

Hvis flere får et slikt sjokk forstår jeg godt at de velger å gå. Han er ikke den mannen han var.  

Anonymkode: dae71...9da

Han er antagelig akkurat den samme mannen han var, men du er like sannsynlig ikke den samme kvinnen du var. 

I likestillingens tid har vi lett for å ignorere at kvinners og menns forhold til barn faktisk er biologisk og fysisk forskjellig. Så din erkjennelse av at du antagelig ikke trengte så mye fra han før, er nok riktig. 

Jeg skal ikke blande inn muligheten for at du, som mange andre kvinner, ikke fulgte med i innholdet i hva ektemaken sa mens dere planla barn. Tradisjonelt har menn en mye mer rasjonell tilnærming til barn og rasjonelt forhold til følelser. Mange  menn er faktisk ute av stand til å forstå at barn skal påvirke forholdet noe annet enn rent overfladisk. Det er lett å oppdage mens man planlegger barn; menn som er bevist problemet, vil ta det opp, og de som skjønner at det inbefatter endring, vil prøve å skape bevisthet for at begge skal forholde seg til disse. 

Situasjonen din er nok mere at du har vokst som person og han er rimelig tilfreds der han er. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er antagelig akkurat den samme mannen han var, men du er like sannsynlig ikke den samme kvinnen du var. 

I likestillingens tid har vi lett for å ignorere at kvinners og menns forhold til barn faktisk er biologisk og fysisk forskjellig. Så din erkjennelse av at du antagelig ikke trengte så mye fra han før, er nok riktig. 

Jeg skal ikke blande inn muligheten for at du, som mange andre kvinner, ikke fulgte med i innholdet i hva ektemaken sa mens dere planla barn. Tradisjonelt har menn en mye mer rasjonell tilnærming til barn og rasjonelt forhold til følelser. Mange  menn er faktisk ute av stand til å forstå at barn skal påvirke forholdet noe annet enn rent overfladisk. Det er lett å oppdage mens man planlegger barn; menn som er bevist problemet, vil ta det opp, og de som skjønner at det inbefatter endring, vil prøve å skape bevisthet for at begge skal forholde seg til disse. 

Situasjonen din er nok mere at du har vokst som person og han er rimelig tilfreds der han er. 

du skrev så dårlig at jeg forstår faktisk ikke hva du mener her?

Anonymkode: f1777...9fe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er antagelig akkurat den samme mannen han var, men du er like sannsynlig ikke den samme kvinnen du var. 

I likestillingens tid har vi lett for å ignorere at kvinners og menns forhold til barn faktisk er biologisk og fysisk forskjellig. Så din erkjennelse av at du antagelig ikke trengte så mye fra han før, er nok riktig. 

Jeg skal ikke blande inn muligheten for at du, som mange andre kvinner, ikke fulgte med i innholdet i hva ektemaken sa mens dere planla barn. Tradisjonelt har menn en mye mer rasjonell tilnærming til barn og rasjonelt forhold til følelser. Mange  menn er faktisk ute av stand til å forstå at barn skal påvirke forholdet noe annet enn rent overfladisk. Det er lett å oppdage mens man planlegger barn; menn som er bevist problemet, vil ta det opp, og de som skjønner at det inbefatter endring, vil prøve å skape bevisthet for at begge skal forholde seg til disse. 

Situasjonen din er nok mere at du har vokst som person og han er rimelig tilfreds der han er. 

Dette er nok veldig sant. Tidligere har jeg nok ikke tenkt over det faktum at jeg ordner alt. Jeg har syns det har vært en ok mengde ansvar som ikke har tynget med nevneverdig.

Nå som jeg har et lite menneske som er avhengig av meg 24/7 eller i graviditeten da jeg var skikkelig dårlig og sengeliggende var det og er det altfor mye å gjøre alt alene. Mannen så nok for seg den samme ansvarsfordelingen som før enda jeg sa flere ganger at ting ville endres.

Det er nok egentlig min egen skyld.  

Anonymkode: dae71...9da

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...