Gå til innhold

Å møte den rette når man ikke er klar for forhold.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er i den situasjonen at jeg nettopp har kommet ut av et langvarig forhold (10+ år) og fortsatt bearbeider dette. Hadde egentlig tenkt å ta det med ro, slikke emosjonelle sår, date litt for gøy, og ikke haste inn i noe nytt forhold.

 

Men så oppdager jeg selvsagt at en ganske fersk venn er en veldig god match. Hvis jeg skulle laget et punktliste over egenskaper som er viktig for meg hos en partner ville han krysset av samtlige bokser, faktisk har vi mer til felles enn den partneren jeg har hatt et velfungerende forhold til hele mitt voksne liv. Jeg trives veldig godt i hans selskap, og det  virker gjensidig. Felles venner mener også at vi er en god kombinasjon.

 

Så hva gjør man? Hverken han eller jeg er i noen stabil livssitusjon som inviterer til forhold akkurat nå, vi bruker tid sammen som venner. Jeg er både redd for å ta initiativ med han, fordi jeg er redd for å svi han bort på noe tåpelige rebound-greier, siden han er en jeg helst vil ta vare på han som som venn og mulig kjæreste. Samtidig er jeg også redd for å ikke ta intiativ, fordi jeg er redd han skal forsvinne til noen andre. 

 

Noen som har vært i lignende situasjon? Hva gjorde du, og hvordan ble det for deg/dere i etterkant?



Anonymous poster hash: e85e2...935
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

jeg er litt i samme situasjon. kom ut av et lang forhold, for 5 mnd siden. Tenkte at jeg trengte tid for å bearbeide ting fr jeg gikk videre. Skulle egentlig bare kikke litt på hva som fates av mannfolk der ute når jeg meldte meg inn på sukker.no.

Men så dukker det opp en der da. Med en profil som setter seg rett i hjertet. Mye meldinger, og han får overtalt meg til å møte han. Og det sier vel pang nesten ved første blikk...

 

Er jeg klar for dette? Veldig usikker. Men konklusjonen er at han er for bra til at jeg kan la han gå uten å sjekke ut hva dette er, og hva det evt kan bli. Han er klar over situasjonen min, og lar meg styre tempoet. Jeg er livredd både for å bli såret på nytt, og for å komme til å såre han. Men uten å prøve ville jeg sannsynligvis gått og lurt i lang tid på om det var "drømmeprinsen" som glapp. Min største frykt er at jeg skal "forelske" meg i han fordi han har egenskaper jeg har savnet i mange år, og at dette skal overskygge faktumet om vi har det som trengs felles for å bygge et varig forhold. Men jeg tenker at så lenge man er litt bevisst på dette, så må man bare gå for det.

Så dette er ganske ferskt for meg også da. Om det blir varig får tiden vise. Men jeg skal jammenmeg nyte dette, for han får meg til å føle meg helt fantastisk. :biggrin:



Anonymous poster hash: 66e92...fb0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg sto i samme situasjon så tenkte jeg bare "fuck it, jeg kan ikke miste han der". Vi er nå lykkelige samboere på 7 året og venter vårt første barn.

 

Hadde en venninne som bare skulle vente litt til, leve singellivet litt før hun slo seg til ro igjen. Hun angrer vel fortsatt litt, for fyren tok det som et tegn på at hun ikke var intr og gikk videre.

 

MEN, det er jo bare to eksempler. Vet du om den nye vennen din ser på deg på samme måte? Er han villig til å vente litt? Har dere snakket sammen om dette?

Hvordan ville du taklet det om han fant noen andre i mellomtiden?

Det er liksom ikke noe fasitsvar på kjærligheten, aldri. Så man må nesten bare følge hjertet. Og være åpen og ærlig og satse på at andre er det tilbake.



Anonymous poster hash: 7623a...36f
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var/er i lignende situasjon, bare her er det han som er i dine sko. Endte med at han feiget ut og kuttet meg bort. Jeg gidder ikke å sitte og vente på noen som har meg på gress.. Det gjør alt for vondt.

 

Det jeg skulle ønske han gjorde var å være ærlig og åpen om det, snakket ut om det sammen med meg. Han kommer til å forsvinne til noen andre om du ikke griper sjansen. Ikke gjør som min fyr som var utydelig og "jeg liker deg fortsatt men er så usikker" slik at man sitter og venter. Vær klar med han. :)

Kanskje det er noe du må gjøre så kan dere jobbe sammen om det som kjærester.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

 

Er jeg klar for dette? Veldig usikker. Men konklusjonen er at han er for bra til at jeg kan la han gå uten å sjekke ut hva dette er, og hva det evt kan bli. Han er klar over situasjonen min, og lar meg styre tempoet. Jeg er livredd både for å bli såret på nytt, og for å komme til å såre han. 

Anonymous poster hash: 66e92...fb0

 

 

Men hvordan legger du frem dette på en ålreit måte? For jeg er redd det skal komme ut som at jeg ønsker å holde han på gress, og som Rammfrø sier over, så er ikke det fint gjort, så det vil jeg ikke. 

 

Vet du om den nye vennen din ser på deg på samme måte? Er han villig til å vente litt? Har dere snakket sammen om dette?

Hvordan ville du taklet det om han fant noen andre i mellomtiden?

Det er liksom ikke noe fasitsvar på kjærligheten, aldri. Så man må nesten bare følge hjertet. Og være åpen og ærlig og satse på at andre er det tilbake.

 

 

Nei, har ikke snakket med han, jeg ønsker egentlig å sortere mine egne tanker litt før jeg involverer han, siden jeg har litt tid alene akkurat nå. Det er en del ting i hans liv også som gjør at han ikke har det kjempetravelt med å få seg dame akkurat nå, og jeg merker jo på han at vi har god kjemi og trives sammen, samtidig som han legger masse planer for hva vi kan gjøre sammen i fremtiden. Han vet veldig godt hva min situasjon er, og jeg vet ikke om han lar være å prøve seg fordi han ikke er interessert, fordi han ikke er klar eller av hensyn til meg. 

 

Hvis han hadde funnet en annen hadde jeg syntes det var veldig synd, så der svarer jeg kanskje litt på mitt eget spørsmål... Merker også at jeg tenker mye på han, og når jeg snakker med andre menn er det liksom han jeg sammenligner dem med, selv om det finnes flere interessante der ute. 

 

Takk for fine svar alle sammen, tror kanskje jeg må prøve ut dette her, og være litt mer aktiv og se om det fører til noe. Men hører gjerne andres erfaringer også. 

Anonymous poster hash: e85e2...935

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg var/er i lignende situasjon, bare her er det han som er i dine sko. Endte med at han feiget ut og kuttet meg bort. Jeg gidder ikke å sitte og vente på noen som har meg på gress.. Det gjør alt for vondt.

Det jeg skulle ønske han gjorde var å være ærlig og åpen om det, snakket ut om det sammen med meg. Han kommer til å forsvinne til noen andre om du ikke griper sjansen. Ikke gjør som min fyr som var utydelig og "jeg liker deg fortsatt men er så usikker" slik at man sitter og venter. Vær klar med han. :)

Kanskje det er noe du må gjøre så kan dere jobbe sammen om det som kjærester.

Jeg møtte også en nyskilt mann. Han ville inn i et forhold. Men antagelig innså han underveis at et nytt forhold nå ble for tidlig. Han snakket ikke med meg om dette. Så alt ble rot. Hadde han bare vært ærlig så kunne jeg venta.

Anonymous poster hash: b62b2...954

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mann var nyseparert og jeg hadde nettopp flyttet bort fra min samboer når vi møttes. Han har barn, hvor de hadde barnet annenhver uke i felleshus annenhver uke. Så han hadde ikke flyttet ut ennå.

Men for begge var det oss fra første stund, hvor vi gikk for det. Familie reagerte og slet med hvor fort det gikk, men vi ga litt faen i det. Barnet møtte jeg ikke med en gang, men for barnet var det naturlig at meg og pappaen var sammen, hvor det fort knyttet gode relasjoner til meg. Flere kan reagere på at med et barn i bildet skal det gå tid. Hadde jeg ikke satset 100 % hadde jeg ikke møtt barnet. Men det tok to treff så var jeg en naturlig del av barnets liv.

Anonymous poster hash: e615c...b8d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke for å avspore tråden, men jeg har møtt en som for 8 mnd siden kom ut av et 10 års langt forhold.. de har barn også. Hva tenker dere om dette?

Anonymous poster hash: 06cb3...ba0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Men hvordan legger du frem dette på en ålreit måte? For jeg er redd det skal komme ut som at jeg ønsker å holde han på gress, og som Rammfrø sier over, så er ikke det fint gjort, så det vil jeg ikke. 

 

Vel, jeg la fram situasjonen for han allerede før vi møttes. Når han foreslo at vi skulle møtes så var jeg så ærlig at jeg fortalte at jeg var litt usikker på om det var litt tidlig for meg, fordi det var så kort tid siden jeg kom ut av forrige forhold. Så han har hele tiden vært klar over situasjonen. Og taklet det veldig fint. På 2. date så sa han at jeg måtte si fra om jeg syns han gikk for fort fram, for han skjønte jo at det var en fin balansegang. Han vil jo vise hvor interessert han er, samtidig som han er redd for å presse meg. Og at han er villig til å gi meg akkurat den tida jeg trenger. Må jo si at jeg smeltet litt ekstra da... :rodmer:

 

Jeg har tatt det opp senere også da. Litt sånn: "Jeg vil ikke at du skal tro jeg trekker meg unna deg, men jeg kjenner at jeg trenger litt mer tid før vi viser oss mye offentlig sammen." (dette var mer relatert i forhold til barna mine, som også trenger å bli vant til at mamma og pappa er skilt før vi risikerer at det dukker opp rykter om at mamma og en ny mann... Helst vil jeg at det skal ha gått minst et år fra bruddet før det skjer.) 

 

Selvfølgelig kan alle sånne uttalelser/samtaler i teorien misforstås. Men om du viser at du har følelser for han samtidig som du er ærlig rundt dette, så bør han kunne ta hensyn til dette og gi deg tid, om han er noen å samle på.

Anonymous poster hash: 66e92...fb0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tviler på gutter blir spesielt fornøyd hvis du skal ligge litt rundt først. Da ser han seg nok fort etter noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er dårlig timing for dere. Jeg har vært på andre siden, det er ikke noe kjekt å få beskjed etter et par mnd at han ikke var klar likevel. Vær alene til tankene etter bruddet roer seg. Er det meningen at dere skal bli sammen så blir dere det. Jeg begynte å få følelser for han som jeg holdt på med, men har nå sagt at vi ikke kan ha noe kontakt. jeg klarer det ikke. Om vi tilfeldigvis møtes om noen måneder og det viser seg at gnisten fremdeles er der og han er klar så tar jeg det derfra. Men jeg går uansett videre med livet mitt nå, og tenker at hvis jeg møter en ny så er han andre historie. 



Anonymous poster hash: 1e9fa...0a4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 år senere...

Jeg ser at det er lenge siden, men om du fremdeles er her- hvordan fikk det hele?

Har andre erfaringer med dette?

Er så fryktelig forvirret, ute av et 12 år langt forhold der det foregikk regelrett psykisk mishandel. Selv har jeg sørget dette forholdet som jeg var i for barnas del (trodde dette var rett, hvilket det ikke var) ihvertfall i 3 år og har følt meg alene langt lenger enn dette. Han jeg truffet er det godeste mennesket jeg har møtt, med tydelige grenser og masse kjærlighet, jeg er så redd for miste han men samtidig så redd for omverdens reaksjoner og hvordan jeg selv ser på livet med litt distanse i tid. 
 

Er regelen om at man ikke skal gå inn i nye forhold ufravikelig og i hvilke omstendigheter?

Anonymkode: ab321...7b3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg og eksmannen min flyttet fra hverandre for 2 år siden etter 16 år sammen. Vi har barn sammen. For meg har det vært to år i en berg og dalbane følelsesmessig. I sommer fikk jeg et hint fra en bekjent at en type i vårt område mener at jeg kunne passe med kameraten hans. Jeg kjenner han litt, har alltid likt han, egentlig, vi sees mest gjennom barnas aktiviteter. Ja, han er og skilt og har barn på mine barns alder. Jeg tenker det er litt spennende og jeg vil se hva som skjer. Samtidig er jeg livredd for forhold. Derfor er det nok lurt å ta det litt med ro og bli kjent. Se hva som skjer om det skjer noe. Men hvorfor ikke? Min eks har gått videre og skal gifte seg på nytt. 

Anonymkode: e3e19...256

Lenke til kommentar
Del på andre sider

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og eksmannen min flyttet fra hverandre for 2 år siden etter 16 år sammen. Vi har barn sammen. For meg har det vært to år i en berg og dalbane følelsesmessig. I sommer fikk jeg et hint fra en bekjent at en type i vårt område mener at jeg kunne passe med kameraten hans. Jeg kjenner han litt, har alltid likt han, egentlig, vi sees mest gjennom barnas aktiviteter. Ja, han er og skilt og har barn på mine barns alder. Jeg tenker det er litt spennende og jeg vil se hva som skjer. Samtidig er jeg livredd for forhold. Derfor er det nok lurt å ta det litt med ro og bli kjent. Se hva som skjer om det skjer noe. Men hvorfor ikke? Min eks har gått videre og skal gifte seg på nytt. 

Anonymkode: e3e19...256

Føler du at disse to årene uten partner er absolutt nødvendige for at du skulle lande i deg selv etter bruddet?

Anonymkode: ab321...7b3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så «heldig» dere er som møter noen nye før dere ikke engang er klar, mens jeg og mange andre går i årevis uten å møte noen det blir seriøst med.. Er dere på datingsider før dere er klar for ett nytt forhold, eller møter dere dem ute i det «virkelige» liv?

Anonymkode: e233e...5a4

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så «heldig» dere er som møter noen nye før dere ikke engang er klar, mens jeg og mange andre går i årevis uten å møte noen det blir seriøst med.. Er dere på datingsider før dere er klar for ett nytt forhold, eller møter dere dem ute i det «virkelige» liv?

Anonymkode: e233e...5a4

Frustrasjonen og tvilen over noe som egentlig er vakkert stammer vel kanskje ikke fra mennesker som føler seg heldige? Kan ikke snakke for andre men for egen del hadde man vel ALDRI stilt slike spørsmål etter å ha aktivt søkt etter noen ny..? Her ramlet vi over hverandre, helt uplanlagt og i annen sammenheng også blir det bare så rett selv om man ikke egentlig er åpen for det i det hele tatt. Som om det var selvfølgelig at man traff hverandre om man går tilbake i tid og ser hverandres historie som leder til stedet man er i dag, en felles historie som er helt latterlig lik, med felles bekjente og samme smale interesse/hobby. Jeg har forsøkt å ta et steg tilbake men etter 15 år i ensomhet ble det psykisk og fysisk for tøft, jeg følte meg helt lam uten kontakten og det var gjensidig.

Anonymkode: ab321...7b3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler du at disse to årene uten partner er absolutt nødvendige for at du skulle lande i deg selv etter bruddet?

Anonymkode: ab321...7b3

Ja, det er helt klart. For meg var det ikke noe alternativ. Det ene barnet har slitt en del etter bruddet og da passer det absolutt ikke med noen ny mann. De står jo ikke akkurat i kø utenfor heller når man er i 40-årene. Jeg har nok vært lite sosial men det har vært nødvendig for meg. Har kommet et stykke på vei men vet ikke om jeg er klar for ny partner men jeg er mer åpen og sosial nå. 

Anonymkode: e3e19...256

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...