Hvordan forstå dere?

[AnonymBruker]

Hvordan skal vi småbarnsforeldre forstå dere ufrivillige barnløse?

Det er ikke vår feil at dere ikke blir gravide...men sånn føles det av og til. Livet er urettferdig. Neste gang rammer kanskje motgangen den andre parten.

Jeg har tre friske barn, men er daglig redd for å miste dem.

Anonymous poster hash: 8204b...5c9

[AnonymBruker]

Hvordan skal vi småbarnsforeldre forstå dere ufrivillige barnløse?

Det er ikke vår feil at dere ikke blir gravide...men sånn føles det av og til. Livet er urettferdig. Neste gang rammer kanskje motgangen den andre parten.

Jeg har tre friske barn, men er daglig redd for å miste dem.

Anonymous poster hash: 8204b...5c9

 

Det handler mer om å lytte og utvise bittelitt sosiale antenner dersom du vet venninna di er ufrivillig barnløs. Jeg kan ta et eksempel fra min egen hverdag. Min venninne er godt på vei og har ca 3 måneder igjen av svangerskapet. Jeg har vært prøver lenge før hun rakk å tenke på barn og det vet hun. I en setting hvor jeg sier at jeg har mensen og menssmerter fra en annen verden klarer hun å svare noe sånt som at hun nesten ikke husker hvordan det er å ha mensen, og at det er så deilig. Altså... hallo?!  

Jeg mener virkelig ikke at man skal gå på tå hev. Jeg klarer å glede meg over andres graviditet og venners barn, men når man vet at den andre sliter så trenger man kanskje ikke påpeke det så tydelig?

 

Anonymous poster hash: 3eec2...427

[AnonymBruker]

Hva vil du med innlegget? Hakke ned på eller faktisk forstå?

Frykten for å miste noe man har er ikke det samme som sorgen over å ikka ha fått. De to er vidt forskjellige.

Jeg har et barn, har prøvd på nr 2 i to år. Det strevet og den sorgen dette innebærer hver måned, samt den måneden jeg mistet, kan nok ingen som ikke har kjennt den forstå. Men dere kan vel ha sympati? Skjønne at det er en stor påminner av egen sorg å sitte med andre gravide og nybakte foreldre og stadig bli påminnet det man selv ikke får? Det å være ufrivillig barneløs er, i alle fall mens mn enda prøver, en konstant og økende sorg måned for måned mens det kjennes ut som at livet er satt på hold mens man venter på det man vet kanskje ikke blir. Jeg har et barn, så jeg kan bare forestille meg hvordan denne prosessen må være for dem som ikke har noen.

Anonymous poster hash: aa337...295

[AnonymBruker]

Vi forstår og tar alle hensyn jeg vet om. Snakker selvsagt aldri om mensen, egne barn eller annet uten at de selv nevner det.

Men ønsker nok å forstå enda mer...

Anonymous poster hash: 8204b...5c9

[Gjest]

Jeg trenger ikke at folk forstår meg, bare at de bryr seg og ikke avfeier meg. Jeg ønsker ikke at folk skal gå på tå hev rundt meg, og jeg er jo så klart interessert i å høre om barna deres (hvis vi har en relasjon der det er naturlig å snakke om det). Så lenge folk lar vær å fremstille det å få barn som den eneste måten å bli lykkelig på, og ikke kommer med "bare vent til du får barn" så er jeg fornøyd.

 

"Vi barnløse" er forskjellige mennesker, så du kan faktisk ikke forstå hver og en av oss, uten å snakke med hver og en av oss. 

Endret 1. oktober 2015 av Idja