3 ekstrauterine svangerskap og 2 eggledere fattigere

[merett2]

Hei!

Jeg er helt ny i dette forumet. Sist jeg var her inne, var under langt mer lykkelige omstendigheter. Dette er min historie, og den er laaang.

 

Vi fikk en nydelig, velskapt gutt for 2,5 år siden, på den naturlige måten. Han var ikke planlagt og kom som en stor overraskelse, siden jeg da gikk på p-piller. Men vi var mer enn klare for ham. Vi var såpass nygifte at lykkerusen enda ikke hadde lagt seg helt. 

 

Vi bestemte oss for å prøve på nummer 2 sommeren 2014. Jeg har en uregelmessig syklus, som varierer fra 28-52 dager, så det ble litt utfordrende. Men i november ble jeg gravid. En dag midt i desember var jeg ute og spiste med jobben min. Jeg fikk en voldsom murring og kiling som gikk igjennom hele bekkenet. Det ble så mye at jeg måtte skifte stilling hele tiden. Dette varte et par timer før det gikk over til å bli smerter. Innen jeg kom meg hjem i kveldingen kunne jeg nesten ikke stå oppreist. Jeg endte på legevakta, og der tok de blodprøver og kjente på magen min. De utelukket blindtarmbetennelse, men mente det kunne være en truende abort. Smertene avtok litt, og jeg fikk beskjed om å ta paracet. Dagen etter fikk jeg en bitteliten blødning. Jeg fikk beskjed om å levere en blodprøve igjen på søndag. På mandag morgen kom telefonen om at hcg hadde sunket og at jeg kunne forvente meg en større blødning. Det skulle gå to dager til før denne kom, og jeg hadde ikke smerter i mellomtiden, kun kraftige menssmerter ved blødningen. 

 

 

Vi hoppet over neste syklus, i tråd med anbefalingene,og ble gravide igjen i april. Lykken var stor, og spontanaborten i desember kun et fjernt minne. En dag på jobb kjente jeg imidlertid igjen den voldsomme kilingen i bekkenet. Jeg dro hjem fra jobb og innen jeg kom meg til legen for å ta blodprøve, kjente jeg at smertene var på vei igjen. Dette kunne ikke gå bra. Jeg trodde dette var nok en spontanabort. Jeg var klar over at min forrige abort hadde atypiske symptomer, men tenkte at da er det vel sånn for akkurat meg. Det som var annerledes denne gangen, var at smertene kom og gikk over mange dager. Jeg fikk en liten blødning, etter et par dager, men i stedet for at det kom en stor blødning, fikk jeg ekstreme smerter et par dager etter blødningen. Smertene var som sist, kun lokalisert nede på høyre side av magen. Denne gangen skjønte jeg at noe måtte være alvorlig galt. Etter mange timer på legevakten fikk jeg endelig snakke med en lege. Han behandlet meg som en overbekymret gravid, og mente jeg hadde et normalt svangerskap siden jeg ikke hadde blødd noe mer. Han sa også at det ikke kunne være en ex.u. for da ville smertene bare øke på og det ville vært svært smertefullt da han trykket meg på den siden smertene lå. På daværende tidspunkt hadde smertene avtatt og jeg hadde kun lettere smerter, som ikke tok seg opp ved trykk eller berøring. Dagen etter tok jeg kontakt med min gynekolog, som tok meg inn samme dag. Hun fant en utvidelse på høyre eggleder og væske i buken. Jeg ble henvist til sykehuset, og der ble jeg også undersøkt med ultralyd. Men denne legen fant en fostersekk i livmor, og ingen av de tingene min gynekolog hadde sett. Hun mente altså at dette var en truende abort, eller at jeg fremdeles bar på et friskt foster. Jeg fikk beskjed om å ikke ta mer smertestillende for å se om smertene kom tilbake. Kvelden etter kom de tilbake. Jeg hadde så vondt at jeg ringte direkte til kvinneklinikken, der siste gynekolog hadde sjekket meg. Jeg fikk beskjed om å ta Paracet (!) og heller ringe om smertene ikke hadde forsvunnet. Nå hadde jeg holdt på med smerter av og på i en uke. Jeg turte ikke å ta Paracet denne gangen, for jeg var redd for å dekke over en alvorlig tilstand. Jeg lå våken med store smerter hele den natten. Morgenen etter skulle jeg egentlig til fastlegen, men jeg hadde så store smerter at jeg ikke orket å vente de 20 minuttene til vi var fremme. Nå kunne jeg ikke lenger stå oppreist engang. Vi dro direkte til kvinneklinikken. Det var den samme gynekologen som sjekket meg to dager før. Nå så hun måpende på skjermen, og begynte å calle på alle mulige mennesker. Jeg rakk ikke engang å bli skrevet inn eller å få et rom. De satte en veneflon og kjørte meg rett opp til operasjonssalene. Jeg våknet etter noen timer, og fikk beskjed om at jeg hadde sprukket eggleder og en større blødning i buken. De fjernet den ødelagte egglederen. De hadde undersøkt journalen min og funnet ut at aborten i desember sannsynligvis var av samme art, siden symptomene var så like. 

 

Vi hoppet over en syklus igjen, og ble gravide i august. NÅ, tenkte vi. Nå har vi fjernet roten til alt ondt, så nå skal det gå bra. Sønnen vår hadde nok kommet i den venstre egglederen tenkte vi. Men etter noen uker fikk jeg en større blødning og mensmurringer. Jeg tenkte at dette var en vanlig spontanabort, for jeg hadde ikke hatt verken kilingen eller vondt først. Jeg målte hcg hos legen et par dager etter blødningen, og hadde time for rutinesjekk på kvinneklinikken dagen etter denne (pga 2 ex.u. tidligere skulle jeg følges nøye opp). Legen fant ikke noe i livmor, så vi antok at det hadde vært en spontanabort, siden symptomene var så ulike fra sist. Men hun ville heller ikke utelukke noe, for det er vanskelig å fastslå ting så tidlig i svangerskapet. Samme kvelden ringte jeg ned for å få svar på hcg, og den var synkende. Jeg begynte å blø som en vanlig mens. Da fungerer iallfall egglederen var konklusjonen vår. Denne gangen var det en spontanabort i livmor. Men to dager senere kom den fryktede og så altfor kjente smerten. Ikke voldsom smerte, for jeg hadde ikke engang behov for smertestillende, men den smerten er så velkjent, at jeg aldri kan ta feil av den. Jeg ringte kvinneklinikken og fikk komme inn for en sjekk. De tok blodprøver og hcg hadde kun sunket med 20 på 2,5 døgn. Altså var det noe i veien. Ultralyden viste at jeg hadde en utvidelse på eggstokken og væske i buken igjen. Men legen var usikker. Hun tilkalte bakvakten, og han så det samme. Jeg ble skrevet inn og operert kvelden etter. Det var så deilig å slippe å vente til alt gikk helt galt. Det var utrolig deilig at de tok det jeg sa på alvor, enda jeg sa jeg bare hadde litt vondt, men at det var akkurat de samme smertene, bare på venstre siden denne gangen. 

 

Men nå er jeg altså ikke lenger i stand til å få barn på den naturlige måten. Jeg kan bare håpe at vi er en enkel case, siden jeg blir fort gravid og siden det gikk bra den ene gangen jeg ble gravid på riktig sted. Del gjerne din SUKSESSHISTORIE med meg. Nå står vi i kø for IVF! 

 

 

 

[Gjest xx girl xx]

Jeg sender deg en god klem. Og håper det går bra med IVF! ☺

[Ferny]

Min mor måtte fjerne begge egglederne, men har i ettertid fått tre barn. Som deg så ble hun i utgangspunktet raskt gravid flere ganger, bare at det gikk galt. Vil tro du også har et godt utgangspunkt for prøverør da. Lykke til!

[-luring-]

Hei!

Jeg er helt ny i dette forumet. Sist jeg var her inne, var under langt mer lykkelige omstendigheter. Dette er min historie, og den er laaang.

Vi fikk en nydelig, velskapt gutt for 2,5 år siden, på den naturlige måten. Han var ikke planlagt og kom som en stor overraskelse, siden jeg da gikk på p-piller. Men vi var mer enn klare for ham. Vi var såpass nygifte at lykkerusen enda ikke hadde lagt seg helt.

Vi bestemte oss for å prøve på nummer 2 sommeren 2014. Jeg har en uregelmessig syklus, som varierer fra 28-52 dager, så det ble litt utfordrende. Men i november ble jeg gravid. En dag midt i desember var jeg ute og spiste med jobben min. Jeg fikk en voldsom murring og kiling som gikk igjennom hele bekkenet. Det ble så mye at jeg måtte skifte stilling hele tiden. Dette varte et par timer før det gikk over til å bli smerter. Innen jeg kom meg hjem i kveldingen kunne jeg nesten ikke stå oppreist. Jeg endte på legevakta, og der tok de blodprøver og kjente på magen min. De utelukket blindtarmbetennelse, men mente det kunne være en truende abort. Smertene avtok litt, og jeg fikk beskjed om å ta paracet. Dagen etter fikk jeg en bitteliten blødning. Jeg fikk beskjed om å levere en blodprøve igjen på søndag. På mandag morgen kom telefonen om at hcg hadde sunket og at jeg kunne forvente meg en større blødning. Det skulle gå to dager til før denne kom, og jeg hadde ikke smerter i mellomtiden, kun kraftige menssmerter ved blødningen.

Vi hoppet over neste syklus, i tråd med anbefalingene,og ble gravide igjen i april. Lykken var stor, og spontanaborten i desember kun et fjernt minne. En dag på jobb kjente jeg imidlertid igjen den voldsomme kilingen i bekkenet. Jeg dro hjem fra jobb og innen jeg kom meg til legen for å ta blodprøve, kjente jeg at smertene var på vei igjen. Dette kunne ikke gå bra. Jeg trodde dette var nok en spontanabort. Jeg var klar over at min forrige abort hadde atypiske symptomer, men tenkte at da er det vel sånn for akkurat meg. Det som var annerledes denne gangen, var at smertene kom og gikk over mange dager. Jeg fikk en liten blødning, etter et par dager, men i stedet for at det kom en stor blødning, fikk jeg ekstreme smerter et par dager etter blødningen. Smertene var som sist, kun lokalisert nede på høyre side av magen. Denne gangen skjønte jeg at noe måtte være alvorlig galt. Etter mange timer på legevakten fikk jeg endelig snakke med en lege. Han behandlet meg som en overbekymret gravid, og mente jeg hadde et normalt svangerskap siden jeg ikke hadde blødd noe mer. Han sa også at det ikke kunne være en ex.u. for da ville smertene bare øke på og det ville vært svært smertefullt da han trykket meg på den siden smertene lå. På daværende tidspunkt hadde smertene avtatt og jeg hadde kun lettere smerter, som ikke tok seg opp ved trykk eller berøring. Dagen etter tok jeg kontakt med min gynekolog, som tok meg inn samme dag. Hun fant en utvidelse på høyre eggleder og væske i buken. Jeg ble henvist til sykehuset, og der ble jeg også undersøkt med ultralyd. Men denne legen fant en fostersekk i livmor, og ingen av de tingene min gynekolog hadde sett. Hun mente altså at dette var en truende abort, eller at jeg fremdeles bar på et friskt foster. Jeg fikk beskjed om å ikke ta mer smertestillende for å se om smertene kom tilbake. Kvelden etter kom de tilbake. Jeg hadde så vondt at jeg ringte direkte til kvinneklinikken, der siste gynekolog hadde sjekket meg. Jeg fikk beskjed om å ta Paracet (!) og heller ringe om smertene ikke hadde forsvunnet. Nå hadde jeg holdt på med smerter av og på i en uke. Jeg turte ikke å ta Paracet denne gangen, for jeg var redd for å dekke over en alvorlig tilstand. Jeg lå våken med store smerter hele den natten. Morgenen etter skulle jeg egentlig til fastlegen, men jeg hadde så store smerter at jeg ikke orket å vente de 20 minuttene til vi var fremme. Nå kunne jeg ikke lenger stå oppreist engang. Vi dro direkte til kvinneklinikken. Det var den samme gynekologen som sjekket meg to dager før. Nå så hun måpende på skjermen, og begynte å calle på alle mulige mennesker. Jeg rakk ikke engang å bli skrevet inn eller å få et rom. De satte en veneflon og kjørte meg rett opp til operasjonssalene. Jeg våknet etter noen timer, og fikk beskjed om at jeg hadde sprukket eggleder og en større blødning i buken. De fjernet den ødelagte egglederen. De hadde undersøkt journalen min og funnet ut at aborten i desember sannsynligvis var av samme art, siden symptomene var så like.

Vi hoppet over en syklus igjen, og ble gravide i august. NÅ, tenkte vi. Nå har vi fjernet roten til alt ondt, så nå skal det gå bra. Sønnen vår hadde nok kommet i den venstre egglederen tenkte vi. Men etter noen uker fikk jeg en større blødning og mensmurringer. Jeg tenkte at dette var en vanlig spontanabort, for jeg hadde ikke hatt verken kilingen eller vondt først. Jeg målte hcg hos legen et par dager etter blødningen, og hadde time for rutinesjekk på kvinneklinikken dagen etter denne (pga 2 ex.u. tidligere skulle jeg følges nøye opp). Legen fant ikke noe i livmor, så vi antok at det hadde vært en spontanabort, siden symptomene var så ulike fra sist. Men hun ville heller ikke utelukke noe, for det er vanskelig å fastslå ting så tidlig i svangerskapet. Samme kvelden ringte jeg ned for å få svar på hcg, og den var synkende. Jeg begynte å blø som en vanlig mens. Da fungerer iallfall egglederen var konklusjonen vår. Denne gangen var det en spontanabort i livmor. Men to dager senere kom den fryktede og så altfor kjente smerten. Ikke voldsom smerte, for jeg hadde ikke engang behov for smertestillende, men den smerten er så velkjent, at jeg aldri kan ta feil av den. Jeg ringte kvinneklinikken og fikk komme inn for en sjekk. De tok blodprøver og hcg hadde kun sunket med 20 på 2,5 døgn. Altså var det noe i veien. Ultralyden viste at jeg hadde en utvidelse på eggstokken og væske i buken igjen. Men legen var usikker. Hun tilkalte bakvakten, og han så det samme. Jeg ble skrevet inn og operert kvelden etter. Det var så deilig å slippe å vente til alt gikk helt galt. Det var utrolig deilig at de tok det jeg sa på alvor, enda jeg sa jeg bare hadde litt vondt, men at det var akkurat de samme smertene, bare på venstre siden denne gangen.

Men nå er jeg altså ikke lenger i stand til å få barn på den naturlige måten. Jeg kan bare håpe at vi er en enkel case, siden jeg blir fort gravid og siden det gikk bra den ene gangen jeg ble gravid på riktig sted. Del gjerne din SUKSESSHISTORIE med meg. Nå står vi i kø for IVF!

Hei 😊

Jeg har også opplevd noe av det samme som deg. I 2014 ble jeg innlagt på sykehuset fordi jeg var så svimmel å svimte av ved korte mellomrom. Hadde hadd ekstreme(!) blødninger noen dager før svimmelheta kom, å da snakker jeg om blødninger der det bare renner blod.. (Beklager detaljer) jeg gikk på p-piller så tanken på graviditet var ikke tilstedet.

Da jeg ble innlagt på sykehuset begynte de å teste hjertet for å se om det var iorden. Jeg sa at jeg hadde hatt stooore smerter på venstre side av magen. Positiv hcg kom, å sjokket var stort. Smertene hadde begynt å ta av, så de ville utelukke exu, men trodde heller det var en sa. Min sambo forlangte mer undersøkelse, der det kom frem at egget hadde festet seg i min venstre eggleder. Hadde store indre blødninger, så ble sendt rett til opperasjonssalen. Blodoverføring fikk jeg da jeg hadde 2(!) liter blod i magen min... Legene sa jeg var heldig som overlevde 😳 En eggleder fattigere, å en "ødelagt" eggleder sitter jeg igjen med (pga blodpresset ble den litt defotmert) Nå er vi prøvere å har vert det lenge. Vi kommer ingen vei alene, men får hjelp til legen nå først i oktober 😊 dette var ikke noen solskinnshistorie, men håper jeg snart kan fortelle en solskinnshistorie til deg, eller at

du kan fortelle en til meg! 😊💐

Ville bare fortelle deg min historie slik at du vet at du ikke er alene. Jeg følte meg veldig alene etter min exu skjønner du 😔😔

Ønsker dere lykke til 💞

[merett2]

Jeg sender deg en god klem. Og håper det går bra med IVF! ☺

 Takk. :-)

[merett2]

Min mor måtte fjerne begge egglederne, men har i ettertid fått tre barn. Som deg så ble hun i utgangspunktet raskt gravid flere ganger, bare at det gikk galt. Vil tro du også har et godt utgangspunkt for prøverør da. Lykke til!

Så godt å høre.   Det er sånt jeg trenger å høre akkurat nå. Takk for deling!  

[merett2]

Hei

Jeg har også opplevd noe av det samme som deg. I 2014 ble jeg innlagt på sykehuset fordi jeg var så svimmel å svimte av ved korte mellomrom. Hadde hadd ekstreme(!) blødninger noen dager før svimmelheta kom, å da snakker jeg om blødninger der det bare renner blod.. (Beklager detaljer) jeg gikk på p-piller så tanken på graviditet var ikke tilstedet.

Da jeg ble innlagt på sykehuset begynte de å teste hjertet for å se om det var iorden. Jeg sa at jeg hadde hatt stooore smerter på venstre side av magen. Positiv hcg kom, å sjokket var stort. Smertene hadde begynt å ta av, så de ville utelukke exu, men trodde heller det var en sa. Min sambo forlangte mer undersøkelse, der det kom frem at egget hadde festet seg i min venstre eggleder. Hadde store indre blødninger, så ble sendt rett til opperasjonssalen. Blodoverføring fikk jeg da jeg hadde 2(!) liter blod i magen min... Legene sa jeg var heldig som overlevde En eggleder fattigere, å en "ødelagt" eggleder sitter jeg igjen med (pga blodpresset ble den litt defotmert) Nå er vi prøvere å har vert det lenge. Vi kommer ingen vei alene, men får hjelp til legen nå først i oktober dette var ikke noen solskinnshistorie, men håper jeg snart kan fortelle en solskinnshistorie til deg, eller at

du kan fortelle en til meg!

Ville bare fortelle deg min historie slik at du vet at du ikke er alene. Jeg følte meg veldig alene etter min exu skjønner du

Ønsker dere lykke til

Så trist å høre at det måtte gå så langt. Måtte dere vente så lenge, eller har dere hatt utredning i mellomtiden? Her var det sykehuset som sendte henvisning til fertilitetsklinikken. Vi håper å være i gang om 6 måneder. Lykke til med det som skal skje! 

[-luring-]

Så trist å høre at det måtte gå så langt. Måtte dere vente så lenge, eller har dere hatt utredning i mellomtiden? Her var det sykehuset som sendte henvisning til fertilitetsklinikken. Vi håper å være i gang om 6 måneder. Lykke til med det som skal skje!

Vi har vært på utredning i mellomtiden. Min mann er helt frisk å alt er i orden. Hær er det jeg som er "problemet" 😔 legene mener det er store sjangser for at egget kan feste seg i den andre egglederen, så vi får oppfølging fra første dag 😊 skal til lege igjen 14 oktober, så da kommer vi endelig i gang med hjelpemidler 😊

Har vært en tung tid etter det som skjedde, men har tatt tiden til hjelp å vi ser litt lysere på det nå.

Takk for gide ord, utrolig hvor det hjelper på motivasjonen 💞

[Marimba]

Å herregud så grusomt!

Jeg overlevde såvidt en ex.u. nå i august. Det er uten tvil det hardeste jeg noen gang har opplevd, og jeg hadde egentlig aldri noen smerter en gang (bare kollapset plutselig når egglederen sprakk). Tanken på å oppleve det samme to ganger til... Uff.

Har oppretta en dagbok i prøvedagbokforumet for å skrive ned tanker og jobbe meg videre igjennom saken og forhåpentligvis frem mot en spire. Det anbefales

Lykke til videre!

[-luring-]

Å herregud så grusomt!

Jeg overlevde såvidt en ex.u. nå i august. Det er uten tvil det hardeste jeg noen gang har opplevd, og jeg hadde egentlig aldri noen smerter en gang (bare kollapset plutselig når egglederen sprakk). Tanken på å oppleve det samme to ganger til... Uff.

Har oppretta en dagbok i prøvedagbokforumet for å skrive ned tanker og jobbe meg videre igjennom saken og forhåpentligvis frem mot en spire. Det anbefales

Lykke til videre!

Uff ikke godt... Det var hardt å komme seg igjennom, men jeg tror at man klarer å komme over de motbakkene man møter, hvis ikke hadde du ikke fått den motbakken 😊 (litt dum tanke, men den tanken hjelper meg med å bli sterkere å til å se fremover) lykke til, håper spiren sitter snart 💞💐