Gå til innhold

Etter verdens korteste prøverdagbok...


yabbadoo

Anbefalte innlegg

...lager jeg meg nå en graviditetsdagbok.

 

Litt om oss:

Jeg, 28 år og sykepleier. Møtte mannen i mitt liv for to år siden (i morgen). Mannen er 32 år, og ganske perfekt :herremann: . Jeg visste med en gang jeg våknet ved siden av han en tidlig søndag morgen  :fnise: at dette kunne bli et lykketreff. Og det ble det. Etter et par nervepirrende dager tikket det inn en invitasjon til date, og siden har det vært oss. Jeg spurte ganske tidlig, lenge før vi var offisielle kjærester, om han ville ha barn, og litt senere spurte jeg hva tidsperspektivet hans var. (beskjeden dame han fant seg, ja)

 

Vi bodde begge to i hver vår pittelille leilighet, og bodde hver for oss frem til i sommer. I mai vant vi budrunden på et skjønt lite rekkehus, og kjøpte oss stasjonsvogn.

 

Jeg fjernet p-staven min ett år etter at vi møttes, fordi jeg begynte å få mensen igjen, og ikke lengre stolte på den. Siden vi begge var enige om at vi ønsket oss barn innen to år begynte jeg på piller, og et år etterpå, i juni sluttet jeg litt tilfeldig på pillen. Jeg glemte rett og slett å gå på apoteket, og var nok også veldig klar for å begynne å prøve. Han mente at vi skulle begynne å prøve til høsten, og plutselig en dag lot han være å hoppe av i svingen til tross for at jeg var midt i det jeg anså som en fruktbar periode. "Er det sånn at vi prøver å bli gravide nå?" spurte jeg. "Ja, er det ikke det da?". Lykkeligere jente fantes nok ikke i denne delen av landet. En negativ test fulgte, før jeg gikk all inn og kjøpte eggløsningstester, og der satt spiren på andre treff!  :laugh: Jeg studerte noen usynlige strker, før den plutselige ikke usynlige streken kom. Da cleare blue fortalte meg at jeg var "gravid 1-2" gikk jeg hoppende opp trappen, og en veldig glad og overasket mann måtte bare belite seg. Strek er strek selv om den er svak ;)  :fnise: 

I dag forteller appen min meg at jeg er i graviduke 5, så det er jo tidlig enda. Men embryoet vårt har nå blitt 1 mm langt og det går an å se hva som er hodet og stumpen, og det begynner å få tiss :fnise:

 

Hei til alle dere damer her inne, jeg gleder meg over å være en av dere :)

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

hm... går det an at jeg allerede i dag begynner å bli kvalm? uke 4+0? Trøtt er jeg i allefall... måtte bare legge meg litt i sted og jeg drømte sikkert i to minutter at det ikke gikk an å skru av vekkerklokken, før jeg skjønte at jeg fremdeles sov og ikke hadde prøvd. hehehe! Det har ALDRI skjedd meg før. Pleier å våkne med en gang alarmen begynner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hm... går det an at jeg allerede i dag begynner å bli kvalm? uke 4+0? Trøtt er jeg i allefall... måtte bare legge meg litt i sted og jeg drømte sikkert i to minutter at det ikke gikk an å skru av vekkerklokken, før jeg skjønte at jeg fremdeles sov og ikke hadde prøvd. hehehe! Det har ALDRI skjedd meg før. Pleier å våkne med en gang alarmen begynner.

 

Er det noe jeg har innsett som gravid, alt som virker unormalt på en måte kroppslig, er visstnok normalt som gravid :fnise: 

Jeg har vært kvalm siden starten egentlig. Og ikke minst trøtt. Så jeg har funnet ut av en ting, man må rett og slett finne ut av hva som er best for seg selv. Hva man kan ede og ikke ede når man er kvalm osv... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag er det SKIKKELIG høst her! Meg og kjæresten har akkurat spist en deilig gryterett og snakket om barnet vårt. Han sier han tror vi får en jente og at han tror jeg kommer til å bli en god mor. Jeg er sikker på at han blir verdens beste pappa, sikkert like bra som min egen har vært (hvis det går an). Det er så koselig å sitte sånn og småprate om barnesikring og om vi skal ha dåp eller ikke (oh.oh, uenighet. hehe). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en hyggelig dagbok :) Du skriver godt! Gratulerer med to blå! Termin i begynnelsen av mai? Jeg var der du er nå for et år siden, og nå ligger resultatet ved siden av meg og vil ikke sove... ;) Gleder meg til å følge med her :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

For en hyggelig dagbok :) Du skriver godt! Gratulerer med to blå! Termin i begynnelsen av mai? Jeg var der du er nå for et år siden, og nå ligger resultatet ved siden av meg og vil ikke sove... ;) Gleder meg til å følge med her :)

Tusen takk, Dorey! Det var koselig. Kjekt at noen har lyst å lese det jeg har på hjertet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag var andre dag på jobb etter positiv test. Jeg døøøøøøøøør etter å fortelle noe til noen! Tenk å gå rundt å ha den hemmeligheten her...

I går ble jeg spurt hvorfor jeg ikke kom på festen på lørdag. Da hadde jeg jo nettopp testet positivt og visste ikke hvordan jeg kunne forklare at jeg ikke drakk. Kom med en teit bortforklaring. Nå planlegges lønningspils. Herregud, hva gjør man egentlig før man kan fortelle noe?  

Og hvordan få tiden til å gå??

Og så merker jeg litt stikkinger i den ene siden av magen i dag, og undrer meg over hvor engstelig jeg har blitt. Hadde angst når jeg gikk på do på jobb i dag for at det skulle være kommet blod. Men heldigvis ingen blod å se :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

oi. Merker at jeg holder på å glemme detaljene rundt min første positive test! Har lenge (eller, lenge og lenge, alt dette er jo helt nytt. haha) tenkt at jeg skal kjøpe med en dagbok som jeg kan skrive noen ord i. Notere symptomer og tanker. Men det har jeg ikke fått gjort enda, og i mellomtiden har jeg jo dagboken min her. Jeg har egentlig alltid elsket dagbøker, men den jeg har hatt siden jeg var 14 har bare tre sider igjen nå, så jeg rasjonerer. hehe!

Mensen skulle komme søndagen. Det var vel fredag jeg helt på sparket tok med meg en test hjem fra butikken. Hadde lest litt på forumet her da, vet dere, og så at enkelte fikk jo positiv test veldig tidlig. Min test var selvfølgelig blendahvit. Men på morgenen hadde det jammen meg kommet en svaaaaak strek der. Men tiden var jo ute for lengst, og jeg prøvde å ikke la det gå til hodet på meg.

 

Fredag ble jeg igjen så utålmodig at jeg måtte gå på butikken på kvelden og kjøpe med meg to tester til. Jeg tok en test som igjen var hvit som snø, og drakk en øl på kvelden. Nå var jeg sikker på at jeg ikke var gravid, jeg har tross alt hatt egglederbetennelse, og dessuten var det bare andre gang vi prøvde. Hva innbilte jeg meg?

 

Men så da... Lørdagen hadde jeg jo en test til overs, og nå var det jo morgen og jeg kunne egentlig for første gang FAKTISK teste på morgenurin. Og DET KOM EN STREK! jeg syns jeg kunne se den, helt klart. Jeg viste den lykkelig til min elskede som avmålt responderte at han ikke var videre imponert, og dessuten slett ikke sikker på om han så noen strek. Det var jo ingen skikkelig strek, uansett. Etter at jeg hadde vridd og vendt og bedt om hans mening før, så kunne jeg til en viss grad forstå han, men likevel.. Han måtte vel se forskjell på denne streken og de usynlige jeg hadde drøftet med han før? Kvinneguiden var samstemt, det var en svak strek der. Det samme var tre av venninnene på snapchat. Jeg ble skuffet over mannens manglende entusiasme, og han merket det som vanlig ikke. Vi begynte å krangle om noe annet, og bestemte meg for å legge ut på fisketur. Men først ble vi venner igjen, jeg gråt og sa at jeg var så lei meg for at han ikke var glad. Men det var han jo, sa han. Han var glad HVIS det var en strek der, han var bare ikke helt sikker på det..

 

Jeg bestemte meg for å legge ut på fisketur, men først måtte jeg kjøre på apoteket og kjøpe noen ordentlige digitale tester. JEg visste jo det var tidlig, jeg var ikke en gang på IKM, så jeg bestemte meg for å spare dem til søndag og IKM. Hah, jeg burde vel kjent meg selv bedre enn som så...

Lørdag ettermiddag etter fisketur tisset jeg på en clearblue med avmålt entusiasme. Det var jo ikke lengre morgenurin, og det var sikkert for tidlig. men etter noen lange minutter lyste det 

"gravid 1-2" HERREGUD  :bolledeig: 

Jeh hoppet opp trappen. "ER DU KLAR?" og viste testen til min skjønne, gode mann. Han er ikke en som bobler over av følelseuttrykk, og er heller ikke en mann av mange ord. Men jeg så alle følelsene i aniktet hans, og der og da begynte jeg å elske han enda mer enn før, og mer enn jeg trodde gikk an. Et lite smil, men små rykninger i munnviken som viste meg at egentlig ville han bare juble han også. Gode, gode kjæresten min... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehehe, det er ikke gøy å å skjule den hemmeligheten som man helst vil dele med alle :fnise:  Men man holder ut, og vips kommer man til det tidspunktet hvor man velger å fortelle det til andre :danse: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da er jeg i sjette svangerskapsuke! Jeg syns tiden går så tregt, men likevel litt raskt! Nå er det bare to uker til vi skal dra til foreldrene til kjæresten, og da skal vi fortelle det til dem. Jeg gleder meg. De har tre barnebarn fra før, alle under tre år, så jeg vet ikke om det blir sånn voldsom jubel og glede, jeg vet svigermor forventer at det kommer til å fosse inn med barnebarn i årene som kommer. hehe! 

Men jeg gleder meg til å fortelle det til dem, fordi da kan vi snart fortelle det til alle andre! Mitt eneste dilemma er at vi vil fortelle det til mon bror når han er hjemme på høstferie, og det er ikke før i slutten av oktober. Så da må vi kanskje vente en hel måned likevel. Jeg vil jo egentlig at han skal få vite det før alle andre, men jeg kjenner at det kan bli nødvendig å fortelle noe på jobben snart. Jeg jobber med en del stoffer vi egentlig skal være forsiktige med som gravide, og har klart å lure meg unna på andre vis så langt, men forventer nesten at jeg snart kommer i en situasjon der jeg må fortelle det.

 

Ellers så har jeg fremdeles ingen andre symptomer en litt murringer i magen, særlig på morgenen. Jeg har som regel en episode hver morgen med en skikkelig "krampe" og det skremmer meg litt. På grunn av at jeg har hatt bekkeninfeksjon har jeg litt økt risiko for svangerskap utenfor livmoren, og det er noe som ligger og surrer i bakhodet.. Jeg tror faktisk jeg skal ta og få bestilt en time til min første kontroll nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hvordan går det med deg? Brun utflod behøver ikke å bety at noe er galt :) klem til deg

 

Det går bedre nå når jeg er over det verste sjokket. Det er rart hvordan man tror man er så forberedt på at noe kan skje, og går og frykter blod i trusen hver gang man er på do, og når det skjer så er det verre enn en noen gang kan innbille seg. den brune utfloden avtok når natten var over men kom tilbake kvelden etter. Det blir med en liten skvett hver gang. I går fikk jeg se både plommesekk og gestasjonssekk og legen bekreftet at mine ukeberegninger ser ut til å stemme. Men det er vel for tidlig å svare på hva blødningene betyr.

 

Tror jeg må undersøke muligheten for å få en ny ultralyd om en uke eller to når en kan se hjerteaksjon. Og så bør jeg vel komme meg til fastlegen og ta HCG over helgen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I går kveld ble jeg litt kvalm når det var noen timer siden mat og det har fortsatt i dag. Eller, jeg er ikke helt sikker på om det egentlig er kvalme, men det er akkurat som om jeg føler meg litt bilsyk. I tillegg syns jeg areolene begynner å få en mørk ring ytterst. Det er koselig å se litt forandringer, særlig etter at jeg i forgårs var sikker på at jeg var i gang med en spontanabort eller et svangerskap utenfor livmoren. Gleder meg til mannen får vært med på en ultralyd og vi får se hjertet slå 😍

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

I natt måtte jeg på do TRE ganger. Jeg som har sovet så godt i det siste!  Kjempe ømme brystvorter og bryster. Jeg elsker symptomene mine! Og det har ikke vært noe mer blødning, så enn så lenge er skuldrene senket :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I natt måtte jeg på do TRE ganger. Jeg som har sovet så godt i det siste!  Kjempe ømme brystvorter og bryster. Jeg elsker symptomene mine! Og det har ikke vært noe mer blødning, så enn så lenge er skuldrene senket 

 

Enig, jeg og elsker symptomene mine  :fnise:  Så fint at blødningene har sluttet, da er det bare å slappe av og nyte symptomene.

 

Hvor langt er du på vei? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig, jeg og elsker symptomene mine :fnise: Så fint at blødningene har sluttet, da er det bare å slappe av og nyte symptomene.

Hvor langt er du på vei?

Jeg er 6+1 i dag. Du da? Har du dagbok?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...