Jeg føler meg ofte død

[AnonymBruker]

Fra å være et sprudlende menneske med livsgnist har jeg gått til å være et skall uten sjel nesten. Jeg er redd for alt - hele tiden - jeg hjemsøkes av fortiden og fremtiden. Ser på meg selv som ond og egoistisk. Kan vel nesten si at jeg hater meg selv. Går til en flink psykolog (stakkars han som må handskes meg), men tør ikke å vise hvor ille jeg har det i frykt for at han legger meg inn eller kommer med løsninger som innebærer tvang. Jeg har ptsd og det å miste kontrollen er en trigger.

Jeg sørger over at jeg har mistet meg selv til sykdom, at jeg kaster bort tyveårene på å være lei meg og redd hver dag. Jeg skammer meg over hvor svak jeg er, og at jeg skyver de jeg er glad i unna meg. Jeg vil ikke mer.

Før var godteri en trøst. Ikke nå lenger. Kjæresten var en trøst. Nå er det bare en påminner om hvor lite jeg fortjener en så nydelig person. Jeg sier ikke alt til kjæresten min, langt ifra. Jeg burde vært mer ærlig med psykologen, men jeg tør ikke. Jeg er redd for å bli kalt gal. Pysete. Lat. Dust. Idiot. Stygg. Alt jeg tenker om meg selv, jeg som vet alt.

Jeg er så lei meg. Idag har jeg gjort noe dumt og angrer. Har grått en time snart og ingen kan hjelpe meg.

Anonymous poster hash: d8e6f...427

[AnonymBruker]

Neimen kjære deg😘du er veldig streng mot deg selv- det er ingen som tenker slik om andre som du tenker om deg selv. Du selv går garantert ikke og dømmer og ser ned på andre, så hvorfor plage deg selv med og tro at andre gjør det med deg? Du må starte med tankene dine- det du tenker om deg selv er det du føler, og tenker du feil vil du også få feil følelser. tørk tårene dine nå og la fortid være fortid og lev aldri i fortiden men i nåtiden. Stor klem

Anonymous poster hash: 21d7a...185

[Gjest supernova_87]

Jeg har ikke noe annet å si enn: prøv å stole på psykologen din! 

Han ønsker å hjelpe deg. Istedenfor å tenke på hvordan du ser på deg selv, tenk på hvordan du ser på han, er han et sånt menneske som ville dømt deg om du fortalte det sånn som det er? 

[AnonymBruker]

Neimen kjære degdu er veldig streng mot deg selv- det er ingen som tenker slik om andre som du tenker om deg selv. Du selv går garantert ikke og dømmer og ser ned på andre, så hvorfor plage deg selv med og tro at andre gjør det med deg? Du må starte med tankene dine- det du tenker om deg selv er det du føler, og tenker du feil vil du også få feil følelser. tørk tårene dine nå og la fortid være fortid og lev aldri i fortiden men i nåtiden. Stor klemAnonymous poster hash: 21d7a...185

Jeg vet ikke hvordan jeg kan snu tankegangen, og føler jeg bare svever et rart sted. Uvirkelighetsfølelse. Tusen takk for fint innlegg

Anonymous poster hash: d8e6f...427

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe annet å si enn: prøv å stole på psykologen din! 

Han ønsker å hjelpe deg. Istedenfor å tenke på hvordan du ser på deg selv, tenk på hvordan du ser på han, er han et sånt menneske som ville dømt deg om du fortalte det sånn som det er?

Jeg vet ikke, jeg sliter med å stole på folk. Hele barndommen min handler om folk som har "brukt svakhetene mine imot meg", og jeg blir hjemsøkt av fortiden. Jeg orker ikke mer. Det hjelper ikke å grine, og ingen er villige til å gå langt nok mtp samtaler. Jeg har ingen å sitte 2-3 timer med en kveld og ha en ordentlig samtale med, og føler jeg bare er nok en gærning hos psykologen. Selvom jeg visstnok ikke er det. Vet ikke jeg. Skulle bare ønske jeg hadde noen som virkelig brydde seg 100%.

Anonymous poster hash: d8e6f...427

[Gjest Tricia Miller]

Jeg vet ikke, jeg sliter med å stole på folk. Hele barndommen min handler om folk som har "brukt svakhetene mine imot meg", og jeg blir hjemsøkt av fortiden. Jeg orker ikke mer. Det hjelper ikke å grine, og ingen er villige til å gå langt nok mtp samtaler. Jeg har ingen å sitte 2-3 timer med en kveld og ha en ordentlig samtale med, og føler jeg bare er nok en gærning hos psykologen. Selvom jeg visstnok ikke er det. Vet ikke jeg. Skulle bare ønske jeg hadde noen som virkelig brydde seg 100%.

Anonymous poster hash: d8e6f...427

 

Send meg gjerne en PM hvis du vil snakke  (jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver)

Endret 5. september 2015 av Tricia Miller

[Gjest supernova_87]

Jeg vet ikke, jeg sliter med å stole på folk. Hele barndommen min handler om folk som har "brukt svakhetene mine imot meg", og jeg blir hjemsøkt av fortiden. Jeg orker ikke mer. Det hjelper ikke å grine, og ingen er villige til å gå langt nok mtp samtaler. Jeg har ingen å sitte 2-3 timer med en kveld og ha en ordentlig samtale med, og føler jeg bare er nok en gærning hos psykologen. Selvom jeg visstnok ikke er det. Vet ikke jeg. Skulle bare ønske jeg hadde noen som virkelig brydde seg 100%.

Anonymous poster hash: d8e6f...427

Det hjelper kanskje ikke i dag, eller i morgen, eller neste uke, men du kommer til å få det bedre! 

Og selv om du i dag føler at du ikke har noen som bryr seg 100% så betyr ikke det at du aldri kan få det. Ikke gi opp. Selv om du ikke orker mer, så fortsett i morgen, ta en dag om gangen, eller en time om gangen om det er det som må til. 

[AnonymBruker]

Det hjelper kanskje ikke i dag, eller i morgen, eller neste uke, men du kommer til å få det bedre! 

Og selv om du i dag føler at du ikke har noen som bryr seg 100% så betyr ikke det at du aldri kan få det. Ikke gi opp. Selv om du ikke orker mer, så fortsett i morgen, ta en dag om gangen, eller en time om gangen om det er det som må til.

Nei, det er sant. Men ser ikke helt hvor den personen skal dukke opp for jeg har allerede samboer. Jeg merker jo at enkelte dager er verre enn andre. Nevnte for psykologen at jeg ønsker medisiner, bare for å dempe alle de negative følelsene. Men er usikker. Føler man seg levende når man er følelsesmessig flat?

Anonymous poster hash: d8e6f...427

[Gjest supernova_87]

Vet du at samboeren din ikke bryr seg 100% eller er det det at du ikke klarer å stole på at han bryr seg 100%? Hva sier han selv? 

 

Og når det gjelder å føle seg levende når man er følelsesmessig flat ... Jeg aner ikke! Jeg har forstått det sånn at antidepressiva hjelper til å komme opp på et nivå der man er frisk nok til å ta tak i problemene, men det skal vel ikke være all medisin som gjør man følelsesmessig flat? Dette er vel noe du kan snakke med legen om, at du er redd for det, og vil prøve noe som ikke gjør det sånn. 

[Gjest luigii]

... Går til en flink psykolog (stakkars han som må handskes meg), men tør ikke å vise hvor ille jeg har det i frykt for at han legger meg inn eller kommer med løsninger som innebærer tvang. Jeg har ptsd og det å miste kontrollen er en trigger.

... Jeg burde vært mer ærlig med psykologen, men jeg tør ikke. Jeg er redd for å bli kalt gal. Pysete. Lat. Dust. Idiot. Stygg. Alt jeg tenker om meg selv, jeg som vet alt.

 

 Jeg gikk til psykolog i 3 år før jeg "sprakk". Hadde ikke felt en tåre før dette, fordi jeg ikke klarte å stole på at han var der for å hjelpe meg. Jeg trodde at jeg ikke fortjente hjelpen han kom med, og at dersom jeg fortalte ALT så ville han le.

 

Vet du? Han lo ikke. Han satt stille og så på når tårene vasket kinnene mine. Han satt og hørte på når jeg fortalte ALT som jeg ikke turte fortelle før. Så kom han til slutt med gode råd og kommentarer, og vi pratet mye lettere etterpå. Siden dette skjedde har det vært mye bedre å gå til timene med psykologen, nettopp fordi han vet alt, og jeg kan si hva som helst uten å tenke på at det blir "feil". I det rommet er ingenting galt, og det er så innmari godt å ha noen som jeg kan snakke med, en som ikke dømmer.

[RonjaL]

Fra å være et sprudlende menneske med livsgnist har jeg gått til å være et skall uten sjel nesten. Jeg er redd for alt - hele tiden - jeg hjemsøkes av fortiden og fremtiden. Ser på meg selv som ond og egoistisk. Kan vel nesten si at jeg hater meg selv. Går til en flink psykolog (stakkars han som må handskes meg), men tør ikke å vise hvor ille jeg har det i frykt for at han legger meg inn eller kommer med løsninger som innebærer tvang. Jeg har ptsd og det å miste kontrollen er en trigger.

Jeg sørger over at jeg har mistet meg selv til sykdom, at jeg kaster bort tyveårene på å være lei meg og redd hver dag. Jeg skammer meg over hvor svak jeg er, og at jeg skyver de jeg er glad i unna meg. Jeg vil ikke mer.

Før var godteri en trøst. Ikke nå lenger. Kjæresten var en trøst. Nå er det bare en påminner om hvor lite jeg fortjener en så nydelig person. Jeg sier ikke alt til kjæresten min, langt ifra. Jeg burde vært mer ærlig med psykologen, men jeg tør ikke. Jeg er redd for å bli kalt gal. Pysete. Lat. Dust. Idiot. Stygg. Alt jeg tenker om meg selv, jeg som vet alt.

Jeg er så lei meg. Idag har jeg gjort noe dumt og angrer. Har grått en time snart og ingen kan hjelpe meg.

Anonymous poster hash: d8e6f...427

Jeg vet nøyaktig hvordan du har det. Idag oprttet jeg en anonym blogg får å få ut følelsene mine på. Du kan gjerne ta  en titt på mitt første blogginnlegg der jeg har skrevt litt hvordan jeg har det med min diagnose. 

http://wickedmind.blogg.no/1444071293_mrketidsdepresjon.html

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke, jeg sliter med å stole på folk. Hele barndommen min handler om folk som har "brukt svakhetene mine imot meg", og jeg blir hjemsøkt av fortiden. Jeg orker ikke mer. Det hjelper ikke å grine, og ingen er villige til å gå langt nok mtp samtaler. Jeg har ingen å sitte 2-3 timer med en kveld og ha en ordentlig samtale med, og føler jeg bare er nok en gærning hos psykologen. Selvom jeg visstnok ikke er det. Vet ikke jeg. Skulle bare ønske jeg hadde noen som virkelig brydde seg 100%.

Anonymous poster hash: d8e6f...427

Jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver. Å gå til psykolog er en ting, men der har man sine tilmålte minutter før man må gå hjem, og da i en tilstand som føles uavsluttet. Man fikk såvidt snakket og åpnet opp, før man må skru igjen krana, stoppe følelsene, kontrollere seg selv igjen. Jeg sørger også over "tapt liv". Slutten av tenårene og 20-årene var bare sykdom og kaos. Ensomhet. Den ensomheten blir forsterket når jeg erkjenner at den eneste jeg kan snakke med er en person jeg betaler for å lytte. En som egentlig ikke bryr seg.

Det du skriver om å miste kontrollen og bli innlagt. Hva om du diskuterer innleggelse med psykologen din og dermed tar tilbake kontrollen. At du selv velger å legge deg inn? De tankene du deler her viser at du er veldig deprimert. I tillegg er der mer enn vi vet, mer enn du forteller her. Kanskje en innleggelse og en time out kan være bra for deg? Går det an å se på det på den måten?

Anonymous poster hash: 23341...d78

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg?

Anonymous poster hash: 23341...d78

[AnonymBruker]

Jeg har alltid lyst til å dø jeg😢

Anonymous poster hash: 3d8b8...af6