ser dere på folk med spiseforstyrrelser som oppmerksomhets syke?

[AnonymBruker]

Ja, ser dere ned på folk som sliter med sprogforstyrrelser eller tenker at de bare er ute etter oppmerksomhet ? Jeg vet at det er flere jenter som sliter med dette i ungdoms perioden, 13-14 års alderen, og for meg virker det mer akseptert av de rundt. Jeg vil si at jeg sliter litt med dette, og er ikke en jente på denne alderen. Er så godt som voksen, 18 år, og føler meg veldig sett ned på. At folk tenker at nå burde du vel være gammel nok til å slutte med dette. Jeg føler meg litt stengt ute. Hva synes dere, hva tenker dere hvis dere ser en tynn person? Vil dere vært imøtekommende? 

Anonymous poster hash: 41523...ec4

[AnonymBruker]

Nei, som regel ikke. De eneste som har oppmerksomhetsbehov er de som skriver på KG at "å gid idag spiste jeg 2 bananer. Jeg er 45 kg. Kommer jeg til å bli tykk nå??"

Og jeg tror muligens noen av disse kanskje spiser slik en uke maks, mens de som faktisk sliter som regel holder dette skjult.

Anonymous poster hash: f27c8...896

[AnonymBruker]

Nei, det er flere ulike grunner for spiseforstyrrelser vil jeg tro. Å ville ha/trenge oppmerksomhet fra folk rundt seg er nok en av flere grunner noen utvikler en spiseforstyrrelse ut av for å "bli sett". 

Likevel er det vel dem som lister opp til venninnen om hvor "mye" hun/han har spist i dag og hvor mye hun/han må trene for å ta det igjen, det er dem som søker oppmerksomhet (mulig det er et reelt rop om hjelp selvsagt). Som en annen sa så tror jeg også at de som virkelig sliter holder spisevanene litt mer tett inntil brystet. 

Anonymous poster hash: 38e49...683

[AnonymBruker]

 

Nei, det er flere ulike grunner for spiseforstyrrelser vil jeg tro. Å ville ha/trenge oppmerksomhet fra folk rundt seg er nok en av flere grunner noen utvikler en spiseforstyrrelse ut av for å "bli sett". 

Likevel er det vel dem som lister opp til venninnen om hvor "mye" hun/han har spist i dag og hvor mye hun/han må trene for å ta det igjen, det er dem som søker oppmerksomhet (mulig det er et reelt rop om hjelp selvsagt). Som en annen sa så tror jeg også at de som virkelig sliter holder spisevanene litt mer tett inntil brystet. 

Anonymous poster hash: 38e49...683

 

Ts: Men jeg tenker sånn generellt hvis en person som tydeligvis sliter med noe virker imøtekommende mot deg, ville du akseptert henne uavhengig av det*? Jeg er ikke en person som sliter, men jeg har behov for å ha kontroll på det jeg spiser, fordi alt annet rundt er litt surrete, for å holde meg på jorda, veldig viktig for meg. Derfor ser folk meg slik, og jeg tror ikke de tenker at det kan være andre grunner. som det i mitt tilfelle er. Føler jeg blir snakket om, og når jeg prøver å ta kontakt med nye mennesker virker folk generellt stive. 

Anonymous poster hash: 41523...ec4

[AnonymBruker]

Nei, jeg ser ikke ned på dem. Det handler ikke om å få oppmerksomhet, men om  kontroll. 

 

 

Anonymous poster hash: a2f92...ce7

[AnonymBruker]

Når jeg var ung så ble jeg stemplet som oppmerksomhetsyk, selv om jeg ikke var det. Nå blir jeg ikke det lenger, men det kan også ha noe med at jeg fort lærte meg at ikke alle jeg kjenner trenger å vite at jeg er syk

Anonymous poster hash: 662d5...b16

[Gjest Evans]

Nei, absolutt ikke. Spiseforstyrrelser kan være en svært alvorlig og dødelig sykdom. 

[AnonymBruker]

Absolutt ikke. Jeg tror man må være svært begrenset som menneske for å tenke dette om noen med spiseforstyrrelser.

 

Jeg er selv bulimiker, men på tross av mange gode år vet jeg at sykdommen fort kan dukke opp igjen om jeg ikke er forsiktig. Hvis noen tror jeg vil ødelegge tenner, risikere tidlig død og ellers slite med helsa for å få oppmerksomhet sier det mer om dem enn om meg.

Anonymous poster hash: e374a...418

[Gjest Runforit]

Spiseforstyrrelse er en sykdom. Har en spiseforstyrrelse så er det noe en vil skjule da spiseforstyrrelse handler om kontroll. Ironisk nok så har man mistet kontrollen ved å ha spiseforstyrrelse, men allikevel så blir det en kontrollgreie fordi en blir sykelig opptatt av kalorier og hvor mye man kan tillate å putte i seg.

De som vil ha oppmerksomhet har sjeldent spiseforstyrrelse. De har mer fokus på å fortelle folk at de f.eks spiser lite eller gjerne er slanke, men sier at de er tykke sånn at de kan få bekreftelse fra omverden og hvor tynne, lite de spiser etc. En som er spiseforstyrret vil sjeldent snakke om eller har oppmerksomhet rundt egen kropp og ting vedrørende mat. Ofte vil de heller prøve å overbevise folk om at de spiser mer enn de gjør.

[AnonymBruker]

ja. for de jeg kjenner med det er de som roper høyest, de som kom på skolen og sa "se, jeg kuttet meg". De var oppmerksomhetssyke og valgte selv å bli syk. De googlet tips og triks på å bli syk. 

 

Anonymous poster hash: 8c8f1...c29

[AnonymBruker]

 

ja. for de jeg kjenner med det er de som roper høyest, de som kom på skolen og sa "se, jeg kuttet meg". De var oppmerksomhetssyke og valgte selv å bli syk. De googlet tips og triks på å bli syk. 

 

Anonymous poster hash: 8c8f1...c29

 

altså når vekten ikke ga de nok oppmerksomhet så kuttet de seg. Og de som var vært endte opp med å bli syk, døden nær og flere år med hard kamp for å komme seg tilbake til livet. Bare fordi de var ung og dum. 

Anonymous poster hash: 8c8f1...c29

[Gjest Runforit]

ja. for de jeg kjenner med det er de som roper høyest, de som kom på skolen og sa "se, jeg kuttet meg". De var oppmerksomhetssyke og valgte selv å bli syk. De googlet tips og triks på å bli syk.

Anonymous poster hash: 8c8f1...c29

altså når vekten ikke ga de nok oppmerksomhet så kuttet de seg. Og de som var vært endte opp med å bli syk, døden nær og flere år med hard kamp for å komme seg tilbake til livet. Bare fordi de var ung og dum.

Anonymous poster hash: 8c8f1...c29

Man velger ikke å bli spiseforstyrret. Det er en sykdom. Les deg opp før du uttaler deg så kunnskapsløst og dumt.

[AnonymBruker]

Ts: jeg tror det er mange som ser på dette som et rop om hjelp, at man er ute etter oppmerksomhet, og at det er først og fremst derfor man gjør det og at det ikke handler om en sykdom som er vanskelig å komme seg ut av. Jeg har blitt kommentetr på" ja, det er bare for oppmerksomhet"... for ikke så lenge siden..folk holder ofte tett da. men som sagt jeg er ingen person som sliter noe med dette, har bare et lite behov for kontroll vil jeg tro. har ikke noe forvridd syn.

Anonymous poster hash: 41523...ec4

[AnonymBruker]

 

Ts: Men jeg tenker sånn generellt hvis en person som tydeligvis sliter med noe virker imøtekommende mot deg, ville du akseptert henne uavhengig av det*? Jeg er ikke en person som sliter, men jeg har behov for å ha kontroll på det jeg spiser, fordi alt annet rundt er litt surrete, for å holde meg på jorda, veldig viktig for meg. Derfor ser folk meg slik, og jeg tror ikke de tenker at det kan være andre grunner. som det i mitt tilfelle er. Føler jeg blir snakket om, og når jeg prøver å ta kontakt med nye mennesker virker folk generellt stive. 

Anonymous poster hash: 41523...ec4

 

 

Det er jo et tegn på at du har en mer stresset, rigid måte å fungere mentalt på. At du kompenserer for stress og vonde følelser ved å tviholde på en slik tankegang, men i lengden så ødelegger bare den rigide tankegangen for at du skal få utfolde deg, slappe av og oppleve mer av din egen personlighet. Det er som å bruke krykke, når du kunne gradvis trent opp foten til å løpe

 

Og ja, det du beskriver her er ikke noe folk flest forstår. Jeg forstår hvordan du tenker fordi jeg har innsikt nok. Men jeg har også innsikt nok til å se at folk flest vil se på deg som rar eller at tillegge deg problemer som ikke er nøyaktige når det gjelder hva du sliter med.

 

Den rigidheten du bruker for dette er også noe som kan smitte over på flere deler av personligheten din, noe som gjør at folk kan synes du er litt annerledes. Klarer du å jobbe med deg selv og redusere den tankegangen, vil du automatisk få en jevnere, mer avslappet personlighet som flere personer føler seg komfortabel med.

 

Har du gått til psykolog og blitt utredet noen gang? Problemene dine høres mer ut som OCD, asperger, angst e.l enn spisefortyrrelser.

Anonymous poster hash: f27c8...896

[AnonymBruker]

Folk som virkelig har problemer snakker jo sjelden om det - akkurat som at folk som har opplevd veldig traumatiske ting som har påvirket dem sterkt sjelden vil legge ut om det, og det siste de vil er å bli sett på som et offer.

 

Det er ganske tydelig når noen er komfortable i offerrollen, og ja, da ser jeg på dem som oppmerksomhetssyke. Men syke mennesker generelt er ikke også oppmerksomhetssyke og selvsagt anser jeg anoreksi og bulimi som reelle sykdommer. 

Anonymous poster hash: 14a5e...dd9

[AnonymBruker]

 

Det er jo et tegn på at du har en mer stresset, rigid måte å fungere mentalt på. At du kompenserer for stress og vonde følelser ved å tviholde på en slik tankegang, men i lengden så ødelegger bare den rigide tankegangen for at du skal få utfolde deg, slappe av og oppleve mer av din egen personlighet. Det er som å bruke krykke, når du kunne gradvis trent opp foten til å løpe

 

Og ja, det du beskriver her er ikke noe folk flest forstår. Jeg forstår hvordan du tenker fordi jeg har innsikt nok. Men jeg har også innsikt nok til å se at folk flest vil se på deg som rar eller at tillegge deg problemer som ikke er nøyaktige når det gjelder hva du sliter med.

 

Den rigidheten du bruker for dette er også noe som kan smitte over på flere deler av personligheten din, noe som gjør at folk kan synes du er litt annerledes. Klarer du å jobbe med deg selv og redusere den tankegangen, vil du automatisk få en jevnere, mer avslappet personlighet som flere personer føler seg komfortabel med.

 

Har du gått til psykolog og blitt utredet noen gang? Problemene dine høres mer ut som OCD, asperger, angst e.l enn spisefortyrrelser.

Anonymous poster hash: f27c8...896

 

Jeg har gått til psykolog som ikke synes det er noe annerledes med meg, men hun har henvist meg til et autismse sennnter hvor de driver med utredning, kanskje det er derfor folk ser på meg annerledes, og jeg ikke forstår hvorfor. Jeg har hatt en spisefortyrrelse for et par tre år siden, men jeg har et helt annet syn på meg selv nå. Men det sitter litt i meg at det hjelper meg i dårlige perioder med stress. Vet ikke om det jeg sa ga noe mening, men..

 

Anonymous poster hash: 41523...ec4

[AnonymBruker]

 Ts: Jeg har gått til psykolog som ikke synes det er noe annerledes med meg, men hun har henvist meg til et autismse sennnter hvor de driver med utredning, kanskje det er derfor folk ser på meg annerledes, og jeg ikke forstår hvorfor. Jeg har veldig problemer med å komme i kontakt med andre, akkuratt som om de fleste trekker seg unna meg, og nå er det eneste som gjør at jeg kan funngere maten. Jeg har hatt en spisefortyrrelse for et par tre år siden, men jeg har et helt annet syn på meg selv nå. Men det sitter litt i meg at det hjelper meg i dårlige perioder med stress. Vet ikke om det jeg sa ga noe mening, menJeg har gått til psykolog som ikke synes det er noe annerledes med meg, men hun har henvist meg til et autismse sennnter hvor de driver med utredning, kanskje det er derfor folk ser på meg annerledes, og jeg ikke forstår hvorfor. Jeg har hatt en spisefortyrrelse for et par tre år siden, men jeg har et helt annet syn på meg selv nå. Men det sitter litt i meg at det hjelper meg i dårlige perioder med stress. Vet ikke om det jeg sa ga noe mening.

Anonymous poster hash: 41523...ec4

[AnonymBruker]

Jeg har gått til psykolog som ikke synes det er noe annerledes med meg, men hun har henvist meg til et autismse sennnter hvor de driver med utredning, kanskje det er derfor folk ser på meg annerledes, og jeg ikke forstår hvorfor. Jeg har hatt en spisefortyrrelse for et par tre år siden, men jeg har et helt annet syn på meg selv nå. Men det sitter litt i meg at det hjelper meg i dårlige perioder med stress. Vet ikke om det jeg sa ga noe mening, men..

Anonymous poster hash: 41523...ec4

 

En del med asperger kan virke relativt normale på noen måter som gjør at andre ikke skjønner at det er autisme det gjelder. Det er ikke uvanlig at mennesker med asperger utvikler et litt komplisert forhold til mat. Det er ikke alltid utseende og slanking som ligger under, men det er en slags måte å forholde seg til stress på, som du sier. Man hyperfokuserer på noe slik at stresset blir skyvd bort. Det er selvsagt ikke en bra måte å håndtere stress på, da det ikke er bra for kroppen.

 

Siden du har blitt henvist, så kommer du nok til å møte noen som skjønner denne type forhold til mat på bedre enn en vanlig psykolog. Der vil du nok få mer hjelp og informasjon til å forstå din egen oppførsel. Du vil også lære bedre måter å håndtere stress på

Anonymous poster hash: f27c8...896

[AnonymBruker]

Jeg holdt på å utvikle spiseforstyrrelse i 16 års alderen. Jeg enten spiste ikke annet enn middag, ellers så spiste jeg en liten lunsj på skolen, pga ånde. Jeg kom til å si at jeg ikke klarer å spise mer enn en yoghurt på skolen engang, og alle jentene ble stille og blikka hverandre. Etter det har jeg bare holdt munn og holdt alt om spising for meg selv. Så ja jeg vil si at man blir sett litt ned på.

Anonymous poster hash: 5cf26...57c

[AnonymBruker]

Spiseforstyrrelse er en sykdom. Har en spiseforstyrrelse så er det noe en vil skjule da spiseforstyrrelse handler om kontroll. Ironisk nok så har man mistet kontrollen ved å ha spiseforstyrrelse, men allikevel så blir det en kontrollgreie fordi en blir sykelig opptatt av kalorier og hvor mye man kan tillate å putte i seg.

De som vil ha oppmerksomhet har sjeldent spiseforstyrrelse. De har mer fokus på å fortelle folk at de f.eks spiser lite eller gjerne er slanke, men sier at de er tykke sånn at de kan få bekreftelse fra omverden og hvor tynne, lite de spiser etc. En som er spiseforstyrret vil sjeldent snakke om eller har oppmerksomhet rundt egen kropp og ting vedrørende mat. Ofte vil de heller prøve å overbevise folk om at de spiser mer enn de gjør.

Tja. Jeg er 32 og er alvorlig syk av anoreksi. Vært syk i 20 og nær døden opp til flere ganger. Jeg kan f.eks sitte hos legen å klage på at jeg føler meg tykk selvom tallet på vekta tilsier noe annet,men jeg ser ikke det andre seg og jeg klager ikke på dette for å få oppmerksomhet. Og jeg prøver heller ikke å overbevise om at jeg spiser mer enn jeg gjør. Det sluttet jeg med for mange år siden,fordi alle vet jeg er syk og de hadde ikke trodd på meg uansett.Vekta taler jo for seg. Så jeg forteller hvor lite jeg faktisk spiser.

Anonymous poster hash: 861f9...564