Pappa har kreft...

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette blir riktig sted, da kan det vel flyttes?

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver her, trenger bare å få ut litt følelser. Pappa ble fikk diagnosen kreft for tre-fire måneder siden. Han begynte med cellegift, så mente de at han ikke var bra nok for det. Så prøvde de igjen, med samme svar igjen; han er ikke frisk nok til det uten risiko for komplikasjoner.

Det er så vondt å bare måtte se på at han blir dårligere. Kreften har spredd seg og legene sier han ikke vil bli bedre. Det er også vanskelig at de ikke kan si om det står om uker eller måneder, år er det nok ikke. Jeg føler meg så hjelpeløs, det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg går turer og andre hyggelige ting, men det er ikke lett. Han virker positiv og sier han ikke er redd for å dø, men det kan jo være for å trøste meg.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette. Jeg har en flott familie og gode venner, men jeg føler meg fortsatt alene. Jeg prøver å være sterk for mamma og vil ikke gjøre det verre med alle tankene og følelsene jeg har. Vi snakker jo, men ikke så mye. Og vennene mine føler jeg ikke helt kan forstå hvordan jeg har det. Det er også vanskelig for meg og snakke med noen som er så nære. Det høres kanskje rart ut, men sånn er det.

Kanskje det er noen her som har opplevd noe av det samme eller kan komme med gode idéer jeg til hva jeg kan gjøre for pappa?

Er takknemlig for alle svar

Anonymous poster hash: 5851e...065

[wintergirl]

Har enda ikke opplevd at en av mine foreldre er alvorlig syke, men ene søsteren fikk min kreft i ene eggstokken da hun var 20-21 år. Hun ble frisk da, men da de tok prøver for å sjekke etter spredning var et rent helvete. Hun dopet seg den tiden og var borti mye rart. En utrolig vond tid. Husker at jeg ikke kunne snakke med bestevenninna mi om det heller, hun gadd faktisk rett og slett ikke å høre på meg når jeg hadde behov for å snakke litt. Brøt sammen på skolen et par ganger også. Sånt er bare så fryktelig vondt, når en man er så glad i blir alvorlig syke. Føler seg så maktesløs der man bare ser på at de blir verre.

 

Har ikke annet ellers å si at jeg oppriktig føler med deg og familien din. Faren din høres tapper ut.

Endret 13. august 2015 av wintergirl

[AnonymBruker]

Tusen takk for fint svar Og godt å høre søsteren din er bra nå

Anonymous poster hash: 5851e...065

[AnonymBruker]

Så utrolig trist når de man er glad i blir alvorlig syke. 

Hvilken type kreft er det snakk om? Det er klart enkelte kreftformer er mer aggressive enn andre.

 

Jeg har mistet flere av mine nærmeste i kreft og vet hvor stor påkjenning det er å være pårørende når det skjer.

Anonymous poster hash: 0e5f0...3d3

[Rumle]

Så utrolig leit, ts

 

Jeg tror det beste du kan gjøre for din far, og for deg selv også, er å tilbringe så mye tid som du kan med ham. Snakk mye sammen og finn på ting. Synes ikke du skal være redd for å snakke med din mor om dette, selv om det er både mye og sterke følelser. Det er nok godt for dere begge å få prate om dette, dere går jo begge rundt og kjenner på mye av det samme.

Har du noen søsken?

 

[AnonymBruker]

Takk for hyggelige svar Det er tarmkreft med spredning. Han er forresten over sytti. Tidligere i år var han (hvertfall virket) helt frisk og sprek. Nå har han problemer med det meste, som før var en selvfølgelighet. Utrolig hvor. Fort det har gått.

Jeg er mye på besøk hos dem, alt fra tre til sju ganger i uka, bor heldigvis veldig nærme. Moren min og meg har aldri hatt et så nært forhold. Det har blitt bedre det siste året og mer nå igjen når pappa ble syk. Hun har mye med sykdommen, både praktisk og mentalt. Så jeg prøver å gi henne litt fri fra det, finne på noe så hun får litt påfyll av krefter jeg har en bror, vi snakker litt, men han er ikke så veldig følelsesmenneske som meg. Men er alltid her for meg hvis jeg trenger det

Anonymous poster hash: 5851e...065

[Rumle]

Takk for hyggelige svar Det er tarmkreft med spredning. Han er forresten over sytti. Tidligere i år var han (hvertfall virket) helt frisk og sprek. Nå har han problemer med det meste, som før var en selvfølgelighet. Utrolig hvor. Fort det har gått.

Jeg er mye på besøk hos dem, alt fra tre til sju ganger i uka, bor heldigvis veldig nærme. Moren min og meg har aldri hatt et så nært forhold. Det har blitt bedre det siste året og mer nå igjen når pappa ble syk. Hun har mye med sykdommen, både praktisk og mentalt. Så jeg prøver å gi henne litt fri fra det, finne på noe så hun får litt påfyll av krefter jeg har en bror, vi snakker litt, men han er ikke så veldig følelsesmenneske som meg. Men er alltid her for meg hvis jeg trenger det

Anonymous poster hash: 5851e...065

Av en eller annen grunn tenkte jeg at du var yngre, og bodde hjemme stadig. Vet ikke hvorfor, må bare ha antatt det av en eller annen grunn.

 

Jeg tenker at det er veldig fint at du får vært der så mye og at det nok betyr utrolig mye for dem begge. Jeg tror ikke det er så mye mer du kan gjøre, fortsett å gå turer og prat og vær der for ham. Spør ham om det er noe spesielt han har lyst til. Se filmer sammen, les bøker, spis god mat, prat Det høres kanskje banalt ut, men jeg tror at det å være tilstede hos noen, å virkelig se de, er noe av det aller viktigste man kan gjøre. Spesielt i en slik situasjon.

 

Det er så fryktelig vondt å se en av sine aller nærmeste gå den siste veien, kjenne på uvissheten/redselen for hvordan ting vil bli, og ikke minst hvor lang tid man har igjen sammen. Dette er tøft å stå i.  

Jeg har selv vært i en situasjon som var ganske lik din, og jeg vet så altfor godt hvor maktesløs og alene man kan føler seg oppi det hele. Men, selv om det var en fryktelig tøff tid, var det også mange fine stunder, som jeg er utrolig glad for at jeg fikk oppleve og dele med den jeg mistet.

 

Alle opplever dette forskjellig, men prøv å huske på at det trenger ikke å bare være vondt hele tiden heller. Bruk den tiden som er 

Endret 14. august 2015 av Rumle

[AnonymBruker]

Jeg kan nok ikke gi noen gode tips eller svar på ditt innlegg, men må skrive litt likevel. Min pappa har nemlig også kreft, og det ser ut til at vi sånn sett står i en noenlunde lik situasjon.

Her er det lungekreft med spredning, en diagnose han fikk for bare knappe tre uker siden. Kreften ble oppdaget sent, og situasjonen ser absolutt ikke bra ut.

Jeg skjønte jo at det var noe galt da pappa raste ned i vekt en masse kilo. Jeg ble egentlig ikke overrasket over at han hadde lungekreft heller, mannen har tross alt røyket hele sitt liv. Men det er vanskelig å skjønne at ting nå går så fort. At han allerede er satt på smertestillende medisin beregnet for terminale pasienter. At stråling må utsettes atter en uke fordi han er for dårlig. Og det samtidig som den fine pappaen min bare smiler, og han forsikrer oss om at han ikke har så veldig vondt.

Jeg bare griner, og har vanskelig for å skjønne at det hele er sant. Iblant melder rasjonaliteten seg med tanker som "han er jo 70 år og har vært storrøyker hele livet", men det hjelper liksom ikke. Ei heller tanker om "bedre at det går fort og greit, enn at han må pines". Jeg tror vel egentlig det verste er å ikke vite hvor lang tid han har igjen, og om det i det hele tatt er noe som kan gjøres med stråling/cellegift. Forhåpentligvis får vi svar på det siste i neste uke.

Det var ikke meningen å kuppe tråden din, men føles som om vi baler med mye avsette samme. Så jeg henger meg på tråden din og følger med på alle gode råd og tips som kommer inn.

Anonymous poster hash: 6f956...93f

[AnonymBruker]

Takk for hyggelige svar Det er tarmkreft med spredning. Han er forresten over sytti. Tidligere i år var han (hvertfall virket) helt frisk og sprek. Nå har han problemer med det meste, som før var en selvfølgelighet. Utrolig hvor. Fort det har gått.

Jeg er mye på besøk hos dem, alt fra tre til sju ganger i uka, bor heldigvis veldig nærme. Moren min og meg har aldri hatt et så nært forhold. Det har blitt bedre det siste året og mer nå igjen når pappa ble syk. Hun har mye med sykdommen, både praktisk og mentalt. Så jeg prøver å gi henne litt fri fra det, finne på noe så hun får litt påfyll av krefter jeg har en bror, vi snakker litt, men han er ikke så veldig følelsesmenneske som meg. Men er alltid her for meg hvis jeg trenger det

Anonymous poster hash: 5851e...065

Det var trist å høre 

Jeg har mistet to av mine nærmeste i kreft - nå sist min mann, Mitt råd til deg i denne vanskelige situasjonen er å være tilstede for dine foreldre, ikke bare din far, men som du sier også din mor. Hun står i en uhyre vanskelig situasjon. Det å se sin mann forandre seg fra en frisk og oppegående livspartner til å bli mer og mer pleietrengende og til slutt visne bort på kort tid er beinhardt. 

Og selvom din bror ikke er noe utpreget følelsemenneske så er det viktig at dere viser deres far og mor at dere støtter dem og at hele familien står sammen i denne vanskelige situasjonen. Vær sammen og til stede så mye dere kan er mitt råd 

Snakk sammen, er det noe du ønsker å snakke med din far om så er det nå du bør gjøre det ... før det er for sent. 

Jeg vet ikke hvor dårlig din far er - men er det noe han har lyst at dere skal gjøre sammen mens han lever? Jeg ville spurt ham om det. En reise eller opplevelse? Ønsker han å være hjemme eller føler han mer trygghet på sykehuset?

Anonymous poster hash: 0e5f0...3d3

[AnonymBruker]

Av en eller annen grunn tenkte jeg at du var yngre, og bodde hjemme stadig. Vet ikke hvorfor, må bare ha antatt det av en eller annen grunn.

 

Jeg tenker at det er veldig fint at du får vært der så mye og at det nok betyr utrolig mye for dem begge. Jeg tror ikke det er så mye mer du kan gjøre, fortsett å gå turer og prat og vær der for ham. Spør ham om det er noe spesielt han har lyst til. Se filmer sammen, les bøker, spis god mat, prat Det høres kanskje banalt ut, men jeg tror at det å være tilstede hos noen, å virkelig se de, er noe av det aller viktigste man kan gjøre. Spesielt i en slik situasjon.

 

Det er så fryktelig vondt å se en av sine aller nærmeste gå den siste veien, kjenne på uvissheten/redselen for hvordan ting vil bli, og ikke minst hvor lang tid man har igjen sammen. Dette er tøft å stå i.  

Jeg har selv vært i en situasjon som var ganske lik din, og jeg vet så altfor godt hvor maktesløs og alene man kan føler seg oppi det hele. Men, selv om det var en fryktelig tøff tid, var det også mange fine stunder, som jeg er utrolig glad for at jeg fikk oppleve og dele med den jeg mistet.

 

Alle opplever dette forskjellig, men prøv å huske på at det trenger ikke å bare være vondt hele tiden heller. Bruk den tiden som er 

Jeg bor ikke hjemme, er 29. Jeg visste jo at jeg kom til å miste han tidligere enn de fleste på min alder, men ikke så tidlig. Nå vet jeg jo ikke hvor lenge han har igjen, legene har bare sagt at han ikke vil bli frisk igjen. Vet ikke om det hadde vært bedre å vite. Jeg blir så glad når jeg ser hvor mye det betyr for han at jeg er der. Han virker så positiv og sterk. Selv om han vet at det bare går en vei.

Det hjelper veldig å dra på jobben og holde aktiviteten igang. Ellers hadde jeg nok bare blitt sittende her og gråt. Tenker litt på hvordan det vil bli når han er borte, når det allerede er så vanskelig. Men da blir det nok anderledes siden jeg vet han har det bra og slipper mer smerte. Jeg vil heller ha han her i tre uker enn tre år hvis han kan slippe å ha det vondt.

Jeg er veldig takknemlig for svar her, føles enda bedre å skrive da. Det er godt å få ut litt tanker og følelser

Anonymous poster hash: 5851e...065

[AnonymBruker]

Jeg kan nok ikke gi noen gode tips eller svar på ditt innlegg, men må skrive litt likevel. Min pappa har nemlig også kreft, og det ser ut til at vi sånn sett står i en noenlunde lik situasjon.

Her er det lungekreft med spredning, en diagnose han fikk for bare knappe tre uker siden. Kreften ble oppdaget sent, og situasjonen ser absolutt ikke bra ut.

Jeg skjønte jo at det var noe galt da pappa raste ned i vekt en masse kilo. Jeg ble egentlig ikke overrasket over at han hadde lungekreft heller, mannen har tross alt røyket hele sitt liv. Men det er vanskelig å skjønne at ting nå går så fort. At han allerede er satt på smertestillende medisin beregnet for terminale pasienter. At stråling må utsettes atter en uke fordi han er for dårlig. Og det samtidig som den fine pappaen min bare smiler, og han forsikrer oss om at han ikke har så veldig vondt.

Jeg bare griner, og har vanskelig for å skjønne at det hele er sant. Iblant melder rasjonaliteten seg med tanker som "han er jo 70 år og har vært storrøyker hele livet", men det hjelper liksom ikke. Ei heller tanker om "bedre at det går fort og greit, enn at han må pines". Jeg tror vel egentlig det verste er å ikke vite hvor lang tid han har igjen, og om det i det hele tatt er noe som kan gjøres med stråling/cellegift. Forhåpentligvis får vi svar på det siste i neste uke.

Det var ikke meningen å kuppe tråden din, men føles som om vi baler med mye avsette samme. Så jeg henger meg på tråden din og følger med på alle gode råd og tips som kommer inn.Anonymous poster hash: 6f956...93f

Tusen takk for svar jeg føler også det kan være vanskelig å ta det inn at det er virkelig, at han er så syk. Jeg prøver å trøste meg med at han har levd et godt liv, og at han ikke har noe ugjort. Og at han ikke er redd for å dø. Det har vært mye fram og tilbake her om han skal ha cellegift eller ikke. Jeg tror ikke de skal prøve mer nå. Han går heldigvis på smertestillende så han ikke har så vondt. Det jeg håper på er at han har minst mulig smerter den tiden han har igjen.

Ikke tenk at du kupper tråden, jeg setter stor pris på svar. Det er godt å vite at jeg ikke er alene, selv om jeg skulle ønske vi begge var foruten.

Anonymous poster hash: 5851e...065

[AnonymBruker]

Det var trist å høre  :hug:Jeg har mistet to av mine nærmeste i kreft - nå sist min mann, Mitt råd til deg i denne vanskelige situasjonen er å være tilstede for dine foreldre, ikke bare din far, men som du sier også din mor. Hun står i en uhyre vanskelig situasjon. Det å se sin mann forandre seg fra en frisk og oppegående livspartner til å bli mer og mer pleietrengende og til slutt visne bort på kort tid er beinhardt. Og selvom din bror ikke er noe utpreget følelsemenneske så er det viktig at dere viser deres far og mor at dere støtter dem og at hele familien står sammen i denne vanskelige situasjonen. Vær sammen og til stede så mye dere kan er mitt råd  :hug:Snakk sammen, er det noe du ønsker å snakke med din far om så er det nå du bør gjøre det ... før det er for sent. Jeg vet ikke hvor dårlig din far er - men er det noe han har lyst at dere skal gjøre sammen mens han lever? Jeg ville spurt ham om det. En reise eller opplevelse? Ønsker han å være hjemme eller føler han mer trygghet på sykehuset? Anonymous poster hash: 0e5f0...3d3

Tusen takk for svar

Jeg prøver så godt jeg kan å være der for mamma. Hun skal alltid være den som holder roen og ordner opp, selv om hun har det vanskelig . Det har blitt bedre nå, hun gir etter og lar meg være der for henne. Litt mer hvertfall. Vi er mye sammen nå hele familien og spiser ofte middag hos dem. Han er svak, men noen små turer til byen og rundt omkring går bra

Anonymous poster hash: 5851e...065

[wintergirl]

Ellers kjenner jeg jo flere som har mistet sine mødre av kreft. Hun ene var veldig alene da faren og søsteren hadde snudd henne ryggen. Hun pleiet sin syke mor hjemme hos seg. Den tide mens moren var syk så var hun utrolig langt nede og hun tok en del turer ut på byen og ruset seg. Den dagen da moren gikk bort så var det ille, men på en annen måte, sa hun, at moren slapp å være syk mer. Det gikk veldig bra med henne senere, hadde en liten hund hun tok seg av som for henne var en enorm trøst. Det tok det bedre enn hun trodde hun skulle gjøre husker jeg hun sa. En annen er en mann jeg kjenner. Moren hans hadde det ikke så bra, så han følte en slags befrielse for henne da hun gikk bort. Mannen min mistet faren sin da han var 20,21 år. Han døde av kreft. Det gikk fort, fra han fikk diagnosen til han døde. For min mann tok det et halvt år før han kom til seg selv. Men han slet med andre ting oppå der igjen. Nå, 17 år etter, snakker han om faren sin som han skulle ønske jeg kunne ha møtt. Den verste sorgen er borte for lengst, mens de gode minnene sitter sterkt igjen Skjønner ikke hvorfor jeg ikke tenkte på disse før jeg nevnte min søster. Glemmer aldri dem man elsker ihvertfall<3 Trist å lese om de andre her i tråden som har mistet sine nære og kjære. Å være frisk og få leve et godt liv er den største rikdommen vi har. Skal bli flinkere til å verdsette de nærme enda mer. Besøke dem enda oftere og bli flinkere til å vise hvor glad jeg er i dem. Leve her og nu og slutte å se for mye fremover. Stor klem til deg ts <3 Ønsket deg og familien din en fin helg

[AnonymBruker]

Jeg mistet faren min i fjor, er 23 år nå. Mitt råd er å ta deg så mye tid med faren din som overhodet mulig, for det er nå du har sjansen! Selv rakk jeg ikke hjem etter at pappa fikk beskjed om at han hadde begrenset tid igjen å leve. De ønsket å skåne meg som gikk høygravid i en annen del av landet, og valgte derfor å la være å gi meg beskjeden før jeg hadde født. Etter fødselen fortet jeg meg hjem, men pappa ble plutselig veldig syk kvelden før jeg kom og jeg rakk akkurat ikke frem.... Ingen haffe trodd det skulle gå så fort. Det må jeg nå bære med meg - at jeg ikke fikk tatt farvel med faren min og at han ikke fikk hilst på barnebarnet sitt. Jeg vet han kjempen for å holde ut, men når han fikk en stor dose morfin klarte han ikke å holde ut lenger.

Anonymous poster hash: 71ed9...1bf

[AnonymBruker]

Jeg mistet faren min i fjor, er 23 år nå. Mitt råd er å ta deg så mye tid med faren din som overhodet mulig, for det er nå du har sjansen! Selv rakk jeg ikke hjem etter at pappa fikk beskjed om at han hadde begrenset tid igjen å leve. De ønsket å skåne meg som gikk høygravid i en annen del av landet, og valgte derfor å la være å gi meg beskjeden før jeg hadde født. Etter fødselen fortet jeg meg hjem, men pappa ble plutselig veldig syk kvelden før jeg kom og jeg rakk akkurat ikke frem.... Ingen haffe trodd det skulle gå så fort. Det må jeg nå bære med meg - at jeg ikke fikk tatt farvel med faren min og at han ikke fikk hilst på barnebarnet sitt. Jeg vet han kjempen for å holde ut, men når han fikk en stor dose morfin klarte han ikke å holde ut lenger.

Anonymous poster hash: 71ed9...1bf

Blir noen skrivefeil når øynene er våte når man skriver ... 😊

Anonymous poster hash: 71ed9...1bf

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange veldig fine svar Jeg har vært mye sammen med familien før også, men det er lett å ta dem man bryr seg om er glad i forgitt. At man ser det først når det er for sent. Man tenker kanskje at de vet at du er glad i dem, men det er veldig godt å høre det❤

Anonymous poster hash: 5851e...065