Jeg hadde trodd jeg skulle bli gla for en positiv test...

[AnonymBruker]

... Men jeg er bare redd for å miste og greier ikke å se for meg at jeg skal få en baby denne gang. Jeg har en datter som snart blir tre år, og hadde et uproblematisk svangerskap og en fin fødsel. Vi fant ut at vi ventet nr. 2 da hun ble 2 år, men opplevde MA som ble oppdaget i uke 8. Det var et sjokk da jeg hadde alle symptomer og spydde, til tross for at spiren hadde vært "død" i 2 uker Nå er jeg endelig gravid igjen, men er bare i uke 4, og jeg er så engstelig at det overstyrer hele gleden. Hva kan jeg gjøre for å få til å glede meg? Noen som har følt det som meg?

Anonymous poster hash: 75cdf...65d

[Plengionika]

Jeg har aldri mistet før, men var veldig redd når jeg så at testen var positiv. Jeg husker den redselen som slo inn i det øyeblikket. For meg gikk det gradvis over med tiden, men igjen jeg har ikke mistet. Forstår at du er redd når du har opplevd det.

[yeeeeep]

Skjønner deg godt, jeg har mistet før, første gangen jeg var gravid. Har en sønn nå og er gravid igjen. Er kjemperedd og leter etter symptomer hele tiden. Redd for å ikke være kvalm en dag, redd for at jeg skal blø(sjekker trusa maaaaange ganger om dagen, sjekker alltid papiret når jeg har vært på do). Det eneste som hjalp sist var at tiden gikk og at ting gikk bra. Hvis ting blir for ille har jeg "gooogle-forbud", og jeg prøver å la være å sjekke papiet hver gang jeg har tissa feks(har bare klart det en gang ).

Er i uke 5 nå. Skjønner veldig godt hvordan du har det!! Tiden må bare gå liksom, helst kjempefort!!

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også slik denne gangen, selv om jeg ikke har mistet før. Det hjalp heller ikke at jeg hadde en blødning i uke 6.

Men etter hvert som tiden gikk fikk jeg mer og mer trua og nå er jeg over de 12 ukene og har vært på UL og sett levende baby, så nå tror jeg det går bra.

Anonymous poster hash: d4dae...8c5

[AnonymBruker]

Har det også slik nå. Gravid igjen etter min MA (døde uke 11, oppdaget uke 13) i januar.

Føler ingen glede, venter bare på den triste beskjeden. Orker ikke forvente annet enn at det går på samme vis, orker ikke den skuffelsen igjen. Sorg blir det uansett, men skuffelsen, knuste drømmer og følelsen av å ha "blitt lurt" av kroppen min vil jeg helst unngå denne gang. Så får det heller bli en veldig positiv overraskelse om det går bedre denne gang...

 

Skal på UL i dag, 11+1, utrolig skummelt.

 

Jeg tror det blir slik når man har opplevd MA. Det er noe ekstra traumatisk med å bli lurt av sin egen kropp tror jeg. Men, det får være greit å ikke føle glede med det første. Det går som det går uansett tross alt. En gang går det kanskje bra

Anonymous poster hash: 014c8...ef6

[AnonymBruker]

Jeg vet også at jeg kommer til å få det slik ved ny positiv test. Jeg kommer ikke til å tillate meg selv å glede meg før uke 12, og kommer til å ta ultralyd minimum i uke 7 og uke 12. Jeg har slitt lenge med å bli gravidsså en positiv test vil for meg i alle fall bety større sjangs for å faktisk få barn enn alle de andre månedene med negative tester, og man kan så klart kunne glede seg litt over å være ett skritt nærmere på veien. Men positiv test kommer for meg ikke til å bety mer enn å være et skritt nærere.

 

Tenker at de månedene frem til uke 12 bare vil bli en forlengelse av prøvetiden igrunn. Så der andre ser frem til positiv test kommer jeg først til å se frem til ultralyd i uke 12. 

Anonymous poster hash: ee567...cf9

[AnonymBruker]

Har det også slik nå. Gravid igjen etter min MA (døde uke 11, oppdaget uke 13) i januar.

Føler ingen glede, venter bare på den triste beskjeden. Orker ikke forvente annet enn at det går på samme vis, orker ikke den skuffelsen igjen. Sorg blir det uansett, men skuffelsen, knuste drømmer og følelsen av å ha "blitt lurt" av kroppen min vil jeg helst unngå denne gang. Så får det heller bli en veldig positiv overraskelse om det går bedre denne gang...

Skal på UL i dag, 11+1, utrolig skummelt.

Jeg tror det blir slik når man har opplevd MA. Det er noe ekstra traumatisk med å bli lurt av sin egen kropp tror jeg. Men, det får være greit å ikke føle glede med det første. Det går som det går uansett tross alt. En gang går det kanskje bra

Anonymous poster hash: 014c8...ef6

Jeg følte jeg kunne kjenne meg igjen i alt du skrev der. Følte meg også lurt, og kjente meg sint over å ikke ha fått et tegn på at noe var galt. Ingen blødning heller.

Min tragedie endte med to medisinske aborter, infeksjon grunnet rester og til slutt kirurgisk abort. Det tok meg 2!!! måneder fra sjokkbeskjeden til marerittet endelig var over.

Jeg føler en glede, og det er gleden av å kunne produsere og bli gravid. Men ingen ting over selve graviditeten. Jeg er forberedt på å miste.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 75cdf...65d

[AnonymBruker]

Jeg følte jeg kunne kjenne meg igjen i alt du skrev der. Følte meg også lurt, og kjente meg sint over å ikke ha fått et tegn på at noe var galt. Ingen blødning heller.

Min tragedie endte med to medisinske aborter, infeksjon grunnet rester og til slutt kirurgisk abort. Det tok meg 2!!! måneder fra sjokkbeskjeden til marerittet endelig var over.

Jeg føler en glede, og det er gleden av å kunne produsere og bli gravid. Men ingen ting over selve graviditeten. Jeg er forberedt på å miste.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 75cdf...65d

 

Vi må ha lov til å takle det slik vi føler er greiest. Jeg har ikke dårlig samvittighet for å ikke føle glede. Det får komme senere, om det blir noe senere... Jeg visste med en gang etter MA'en at jeg aldri noen gang igjen kan glede meg og være ubekymret i et svangerskap. Det ble til en del av sorgen, å vite at jeg aldri kan oppleve den gleden andre har som hyler av positiv test og antar at de blir mamma ni mnd senere. Slik vil det aldri bli for meg. Men, det stopper meg ikke i å prøve. Graviditet er blitt til en "ting". Synd, men vel, det får bare gå. Skal vi ha barn må vi bare ta det som kommer, få andre valg.

Lykke til til deg også! Vi får fokusere på at vi i alle fall blir gravide, så en eller annen gang blir det forhåpentligvis et lykkelig utfall av det.

Anonymous poster hash: 014c8...ef6

[AnonymBruker]

Oppdatering: det gikk fint på UL. 11 uker og alt ser veldig bra ut. Allikevel senker jeg ingen skuldre før etter siste kontroll om to uker (har fått god oppfølging etter MA'en...).

Kan anbefale noen tidlige UL for psykens skyld

Anonymous poster hash: 014c8...ef6

[AnonymBruker]

Oppdatering: det gikk fint på UL. 11 uker og alt ser veldig bra ut. Allikevel senker jeg ingen skuldre før etter siste kontroll om to uker (har fått god oppfølging etter MA'en...).

Kan anbefale noen tidlige UL for psykens skyld

Anonymous poster hash: 014c8...ef6

Så godt å høre, og så mye lykke til!

Hadde selv tidlig ul da jeg fikk datteren min og nå sist i uke 8 (da MA ble oppdaget), og skal ha det denne gangen også - men må nok ha enda en når uke 12 er passert.

Anonymous poster hash: 75cdf...65d

[Kakaoen]

Har du vært og målt hcg hos legen? Den kan hjelpe veldig å se om du har normal stigning eller ei.

Hadde selv en MA i fjor i uke 8. Målte hcg og det steg ikke slik den skulle, så jeg luktet ugler i mosen tidlig.

Denne gangen hadde jeg fin stigning. Hcg verdiene skal dobles ca hver 48 time ved en normal stigning

Det hjalp en del på psyken min

[Kosejenta♥]

Skjønner deg så utrolig godt..hadde 2 fra før,aldri mista...når vi prøvde på nr 3 hadde jeg 6 SA først..Nå sitter jeg med ei lita jente på 4 mnd 💕 men gjennom hele svangerskapet med henne hadde jeg en ekstrem angst, følte ikke glede overhodet..ble deprimert..sint hvis noen prøvde å si noe som helst om barnet jeg ventet..De måtte jo skjønne at den kom til å dø denne å..klarte ikke tro på at det kom til å bli no..ikke før jeg faktisk satt med henne i armene..det første jeg sa da var "hun kom..og hun lever jo" 😉

Glemte å nevne at jeg målte HCG og hadde maa ange UL..Hjalp ikke en dritt for meg.....

Endret 28. juli 2015 av Kosejenta♥