Har lyst på barn, men vet ikke om jeg tørr!

[AnonymBruker]

Hei,

jeg må bare få luftet tankene mine litt..

Jeg er 25 år, nygift, fast jobb (80%) og min mann er nyutdannet og også i fast jobb (100%).

Vi har snakket litt om å få barn etterhvert når vi har fått oss egen bolig, vi leier nå men er på utkikk etter hus.

Altså ligger det meste tilrette for barn snart, og jeg har ønsket å bli mor hele livet (i den forstand at jeg er veldig glad i barn osv).

MEN nå som det begynner å nærme seg så kjenner jeg en slags angst/frykt for det hele. Jeg er så utrolig redd for at jeg ikke skal takle anvaret og svikte som mor.

Jeg er redd for at barnet ikke skal ha det godt når jeg bærer det i magen, at jeg skal spise noe som ikke er bra, eller gjøre noe som er vondt for babyen.

Og det verste er at jeg er redd at jeg ikke skal elske barnet mitt!

Noen her som følte det på samme måten og kan fortelle hvordan det gikk?

Er det et dårlig tegn at jeg kjenner på denne frykten eller er det normalt?

Anonymous poster hash: c1ac9...cc9

[Pås]

Helt normalt alt sammen! Bare å hoppe i det! Bare vent til du har fått nummer en som du elsker så høyt at det gjør "vondt i hjertet", og du selvsagt innbiller deg at du ALDRI kan bli like glad i neste barn... Det blir du nemlig! 

[Kakaoen]

Helt normalt.. Jeg var mer gira på å bli gravid en selve babyen jeg skulle få. Og tanken på å ha en liten på 2-3 år var fullstendig fjern. På første kontroll hos jm satt det to stk med nyfødte babyer der. Og babyene gråt, mødrene så utslitte ut og fedrene småstressa. Da fikk jeg skikkelig hetta. Var rett før jeg begynte å hylskrike og løp ut derfra

Synes du skal fokusere på det du skriver at du er glad i barn. Bra utgangspunkt hold forventningene til graviditet, fødsel og babylivet på et rolig nivå så går det bra. Hopp i det. Andre fikser det, så da klarer du det også det var alltid min trøst

[Gjest Grastusta]

Det er et godt tegn. Det tyder på at du tar ansvaret alvorlig. Kjenner meg igjen, og var tidvis bekymret for de samme tingene både før og under svangerskapet og nå som barnet er ute. Helt normalt å kjenne på sånne følelser, det er tross alt et enormt ansvar å sette et barn til verden.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Tusen takk for tilbakemeldinger. Det setter jeg stor pris på!

Det er en enorm lettelse å høre at det er normalt å kjenne på denne frykten.

Jeg føler det er så vanskelig å snakke høyt om tankene rundt det å være redd for å få barn, det er jo så mange ting man må huske på og gjøre riktig ifht graviditet og spedbarn overalt, og jeg lurer mange ganger på hvordan det er mulig å følge alle disse rådene! Det blir liksom så overveldene med alle kravene man må oppfylle som forelder.

Men det er vel kanskje slik det skal være? -siden jeg ikke er den eneste som føler det slik..

TS

Anonymous poster hash: c1ac9...cc9

[lille_frosk]

Jeg er fersk prøver og sitter med mange av de samme tankene som deg. Tenk om jeg ikke klarer å være en god mor for barnet mitt? Det ville være det aller verste ... Men så tenker jeg at det at man i det hele tatt har de tankene sier jo noe om at man er bevisst både ansvaret og egne svakheter, og det i seg selv vil kanskje gjøre at man blir god nok som mor! Og som Kakaoen sier, tenk så mange andre som har fått det til og får det til før oss! Men nei, du er ikke den eneste som føler det slik ...

[Kakaoen]

Vi har en veldig lav grense for å kalle oss dårlige mødre. Setter man ungen foran tv, gir ungen is før middag, kjeks for at de skal være stille osv kaller man seg en dårlig mor. Jeg finner på å gjøre det selv også, og det er jo helt idiotisk. Å være en god mor er egentlig ikke så vanskelig. Man trenger ikke ha et ryddig hjem, merkeklær til babyen, bake cupcakes til det tyter ut av ørene dine og bare gi ungen hjemmelaget økologisk babymat.

En god mor gir ungen kjærlighet og trygghet. Vise at du er glad i ungen uansett hva og støtter hva som skjer i oppveksten.

En dårlig mor ignorerer babyens behov, setter kun seg selv først, kanskje drikker og slår barna sine. Og det tror jeg ikke du kommer til å gjøre

Og du blir glad i den lille. Om du ikke kjenner på den ekstreme forelskelsen med en gang gjør det ingenting. Den kommer. Hos meg tok det lang tid, og den kom mer snikende enn med et pang. Men det var utrolig vondt å høre om andre som var stupforelska i babyen sin når jeg selv ikke følte det sånn. Så.. Drit i alle andre

[AnonymBruker]

Vi har en veldig lav grense for å kalle oss dårlige mødre. Setter man ungen foran tv, gir ungen is før middag, kjeks for at de skal være stille osv kaller man seg en dårlig mor. Jeg finner på å gjøre det selv også, og det er jo helt idiotisk. Å være en god mor er egentlig ikke så vanskelig. Man trenger ikke ha et ryddig hjem, merkeklær til babyen, bake cupcakes til det tyter ut av ørene dine og bare gi ungen hjemmelaget økologisk babymat.

En god mor gir ungen kjærlighet og trygghet. Vise at du er glad i ungen uansett hva og støtter hva som skjer i oppveksten.

En dårlig mor ignorerer babyens behov, setter kun seg selv først, kanskje drikker og slår barna sine. Og det tror jeg ikke du kommer til å gjøre

Og du blir glad i den lille. Om du ikke kjenner på den ekstreme forelskelsen med en gang gjør det ingenting. Den kommer. Hos meg tok det lang tid, og den kom mer snikende enn med et pang. Men det var utrolig vondt å høre om andre som var stupforelska i babyen sin når jeg selv ikke følte det sånn. Så.. Drit i alle andre

Der satt du ord på hva jeg tenker om morsrollen generelt (men er ikke like lett å tenke det om seg selv).

Tror jeg må ha innlegget ditt på kjøleskapet eller noe som en påminnelse 😊☺

TS

Anonymous poster hash: c1ac9...cc9

[Kakaoen]

Er bare å printe det ut man lærer godt av å gå på tryne selv