Ufrivillig barnløs - hvordan takle presset?

[AnonymBruker]

Jeg har vært ufrivillig barnløs i to år og når familie og venner spør hvordan det går med babyplaner, unnskylder vi det med at vi venter til etter bryllupet. I mitt forrige forhold prøvde vi i 5 år før han ga opp og trakk seg. Vi søkte aldri hjelp for han var for stolt til det. Nå har han fått barn med en annen.

 

Nå er det tre måneder siden bryllupet og får daglig stikk om at vi må forte oss med å få barn. De tar på magen og spør om det er noen der inne. Sier vi nei, kommer det spørsmål og pekepinn om hvor dumt det er å vente med barn eller så egoistisk det er å "bare" tenke på oss. 

 

Jeg klarer ikke å si at jeg sliter med å få barn. Det er tungt nok for meg å innrømme dette og verre er det å si det til folk som om de har rett til å få vite dette. 

 

Jeg vet at det er godt ment, men det sårer. 

 

Hilsen en som prøver. 

Anonymous poster hash: 93002...6bf

[AnonymBruker]

Huff, det var da voldsomt til mas!!

Skjønner at det er er tungt, prøvde fire år før jeg ble gravid selv.. Jeg sa etterhvert bare at det vil jeg ikke snakke om, og at dersom det blir noe nytt på den fronten så sier jeg fra.

Folk skjønte det, og har ikke sagt ett ord siden, bortstet fra ei venninne som tror jeg er gravid bare jeg gjesper litt høyt en dag.

 

Jeg tror det er viktig for psyken din at du gir beksjed om at du ikke vil ha sånne spørsmål og kommentarer, det er tungt nok å være ufrivillig barnløs uten å måtte forholde seg til andres mas

Anonymous poster hash: a64f3...9dc

[AnonymBruker]

Dette lærer du deg etterhvert som tiden går.

Når folk spør får du svare: Nei, desverre der er ikke barn på vei enda. Du får vite det når vi lykkes.

De fleste med litt fintfølelse holder da munn.

Spørsmål fra fremmede om vi har barn: Nei, desverre. Da tar de tegningen.

Finn din egen variant. Få snudd tankegangen til de som spør. Ikke alle blir gravide bare de går forbi en mann.

Anonymous poster hash: 9991b...4f6

[AnonymBruker]

Svigerinna mi får konstant slike spørsmål. Etter 7 år som prøvere har hun nå utviklet sosial angst, og tør ikke å møte mennesker. Utrolig trist. Folk mener det ikke vondt, men når de samme spørr hele tiden blir slitsomt. Håper så inderlig at du finner fram litt styrke og sier det som det er. Ikke bare er det vanskelig å gå gjennom dette, men det blir på en måte sårt hver gang når ripper i det såret. Lykke til

Anonymous poster hash: eaa9f...23d

[Maleficenta]

Huff. Folk er så fæle..

[AnonymBruker]

Jeg fikk spørsmål om jeg planla å få barn på et jobbintervju. Jeg svarte at ja jeg håpet jo at jeg får meg en liten familie en dag, men man vet jo ikke om man kan få barn før man har prøvd. De kommer jo ikke på bestilling.

Jeg fikk forresten tilbud om jobben, men takket nei 😊

Anonymous poster hash: d9020...381

[AnonymBruker]

Når jeg har fått nok så har jeg rett og slett svart det som sant er.  Og de har holdt kjeft etter det...

Anonymous poster hash: c4a6d...a26

[AnonymBruker]

Vi har også et vennepar som slet i over 4 år med prøvingen. Og som opplevde det veldig belastende når folk spurte eller hintet. Og, unnskyld meg altså, men hvorfor ikke bare si det som det er da? At "vi har vært prøvere lenge og det er kjempetøft". Da hadde man jo parkert alle dissse folka i stedet for å utvikle sosial angst osv. Jeg skjønner ikke hvorfor det sitter så langt inne, om noen nebbet til meg om at "Jaa du må ikke vente til du blir for gammel" så hadde jeg glefset tilbake med at "hva vet egentlig du om hvor lenge jeg har prøvd å få barn??". Og vips ferdig med det.

Anonymous poster hash: 1333d...b12

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med den over, er slike spørsmål sårende må man jo faltisk gi beskjed om det. Greit å slippe alle forventningene fra andre også.

Vi har slitt ei stund og mista en gang, står på venteliste for prøverør. Alle rundt oss vet dette, og mange mer bekjennte også.

Jeg har ikke blitt mast på nå, men før barn nr en ble det litt slik. Da planla jeg en krass kommentar ala "jo takk, fikk mensen i går som slo meg som en knyttneve i magen og hjertet. Sånn ellers hvordan har du det da?" eller "jo takk, mista for to mnd siden så vi jobber desverre med saken". Dette var dog til en som forkynna om at livet med barn var alt i hele verden noe jeg mener er ganske tankeløst og respektløst å gjøre til et barneløst par i 30'årene. I dag har ieg av meg selv sagt mer høfflig, når det har passet at "vi ønsker oss jo en til, men desverre har det ikke gått slik enda". Vips ingen mer spøramål og ingem ubehageligheter.

Kan man ikke si hvordan man har det kan man inne bli såra over at andre inke skjønner det av seg selv.

Anonymous poster hash: 55f6d...a01

[Sheherasade]

Hva med å adoptere? Det er jo et godt alternativ til å skulle slite og ha sorg over å ikke få barn.

Endret 13. juli 2015 av Sheherasade

[AnonymBruker]

Hva med å adoptere? Det er jo et godt alternativ til å skulle slite og ha sorg over å ikke få barn.

Altså...det er vel en av topp tre tingene å ikke fortelle til en barnløs..

Anonymous poster hash: 53dae...2b4

[Maleficenta]

Jeg er helt enig med den over, er slike spørsmål sårende må man jo faltisk gi beskjed om det. Greit å slippe alle forventningene fra andre også.

Vi har slitt ei stund og mista en gang, står på venteliste for prøverør. Alle rundt oss vet dette, og mange mer bekjennte også.

Jeg har ikke blitt mast på nå, men før barn nr en ble det litt slik. Da planla jeg en krass kommentar ala "jo takk, fikk mensen i går som slo meg som en knyttneve i magen og hjertet. Sånn ellers hvordan har du det da?" eller "jo takk, mista for to mnd siden så vi jobber desverre med saken". Dette var dog til en som forkynna om at livet med barn var alt i hele verden noe jeg mener er ganske tankeløst og respektløst å gjøre til et barneløst par i 30'årene. I dag har ieg av meg selv sagt mer høfflig, når det har passet at "vi ønsker oss jo en til, men desverre har det ikke gått slik enda". Vips ingen mer spøramål og ingem ubehageligheter.

Kan man ikke si hvordan man har det kan man inne bli såra over at andre inke skjønner det av seg selv.

Anonymous poster hash: 55f6d...a01

Jo egentlig. For folk har ingenting med å spørre eller kommentere om slike ting til folk. Skjønner ikke hvorfor folk skal kommentere og blande seg

[Frøken Smilla]

Vi har også et vennepar som slet i over 4 år med prøvingen. Og som opplevde det veldig belastende når folk spurte eller hintet. Og, unnskyld meg altså, men hvorfor ikke bare si det som det er da? At "vi har vært prøvere lenge og det er kjempetøft". Da hadde man jo parkert alle dissse folka i stedet for å utvikle sosial angst osv. Jeg skjønner ikke hvorfor det sitter så langt inne, om noen nebbet til meg om at "Jaa du må ikke vente til du blir for gammel" så hadde jeg glefset tilbake med at "hva vet egentlig du om hvor lenge jeg har prøvd å få barn??". Og vips ferdig med det.

Anonymous poster hash: 1333d...b12

Er du ufrivillig barnløs selv? Har du følt på den enorme sorgen over å tilsynelatende ikke få til noe av det aller mest naturlige i verden? Følt at du mislykkes, vært redd for at det er noe galt med deg eller partner? Det er nemlig lett å tenke at man skal svare sånn eller slik dersom noen sier noe til deg, men så står man der, sårbar og hudløs og får spørsmål om det aller mest private ... Da klarte i alle fall ikke jeg de kjappe kommentarene eller de ærlige svarene. I stedet kom tårene så fort jeg var alene.

Et annet moment er alle reaksjonene en får når man faktisk forteller at man sliter. "Stakkars dere!" og medlidende blikk, samt alle foreldre som plutselig helt slutter å snakke om barna sine i ens nærvær.

Det er ikke like svart-hvitt for alle som det du skisserer. Følelser er sjelden det.

[AnonymBruker]

Er du ufrivillig barnløs selv? Har du følt på den enorme sorgen over å tilsynelatende ikke få til noe av det aller mest naturlige i verden? Følt at du mislykkes, vært redd for at det er noe galt med deg eller partner? Det er nemlig lett å tenke at man skal svare sånn eller slik dersom noen sier noe til deg, men så står man der, sårbar og hudløs og får spørsmål om det aller mest private ... Da klarte i alle fall ikke jeg de kjappe kommentarene eller de ærlige svarene. I stedet kom tårene så fort jeg var alene.

Et annet moment er alle reaksjonene en får når man faktisk forteller at man sliter. "Stakkars dere!" og medlidende blikk, samt alle foreldre som plutselig helt slutter å snakke om barna sine i ens nærvær.

Det er ikke like svart-hvitt for alle som det du skisserer. Følelser er sjelden det.

Er helt enig! Det er vanskelig for enkelte å sette seg inn i andres situasjon. Jeg har en venninne som har fire barn og snakker om barna sine så fort hun får mulighet. Men når det gjelder min situasjon så ber hun meg ta meg sammen. Som om det skulle hjelpe meg å få barn at jeg tar meg sammen.

TS

Anonymous poster hash: 93002...6bf

[Biloba]

Dere lyver til dem og de maser fordi den offisielle sannheten er at dere utsetter å få barn.

Dere må jo velge selv om dere vil forklare at det er sårt, eller gå og irritere dere over maset.

[Frøken Smilla]

Dere lyver til dem og de maser fordi den offisielle sannheten er at dere utsetter å få barn.

Dere må jo velge selv om dere vil forklare at det er sårt, eller gå og irritere dere over maset.

Men hvorfor maser folk? Det er jo ikke noe noen andre har noe med?

[AnonymBruker]

Dere lyver til dem og de maser fordi den offisielle sannheten er at dere utsetter å få barn.

Dere må jo velge selv om dere vil forklare at det er sårt, eller gå og irritere dere over maset.

Folk må da klare å tenke selv og. Når folk nærmer seg 40 og er fortsatt barnløs og de svarer at de venter med å få barn?? Du vet tydeligvis ikke hvordan det er å vente og håpe på mirakel hver måned etter EL, hvis man er så heldig at man får eggløsning da. 

 

Man svarer kort og kanskje en hvit løgn for å unngå å rippe opp i sårene hver gang. Folk har sine problemer, men man deler ikke det med alle og enhver. For meg som sliter med å få barn er tema sårt. 

Anonymous poster hash: 93002...6bf

[Biloba]

Folk må da klare å tenke selv og. Når folk nærmer seg 40 og er fortsatt barnløs og de svarer at de venter med å få barn?? Du vet tydeligvis ikke hvordan det er å vente og håpe på mirakel hver måned etter EL, hvis man er så heldig at man får eggløsning da.

Man svarer kort og kanskje en hvit løgn for å unngå å rippe opp i sårene hver gang. Folk har sine problemer, men man deler ikke det med alle og enhver. For meg som sliter med å få barn er tema sårt.

Anonymous poster hash: 93002...6bf

Jeg er 37 og gravid etter flere års prøving, 2 diagnoser i tillegg til alder, 2 operasjoner, inseminasjonsforsøk, 3 ivf og en missed abortion.

De som jeg ikke har fortalt noe til, kan jeg heller ikke forvente noen hensyn av.

[AnonymBruker]

TS, hvorfor har ikke du og din nåværende mann vært til utredning hvis dere har prøvd i to år?

Anonymous poster hash: b2839...c98

[AnonymBruker]

Jo egentlig. For folk har ingenting med å spørre eller kommentere om slike ting til folk. Skjønner ikke hvorfor folk skal kommentere og blande seg

Enig. Det blir litt om å spørre enslige om når de skal få seg kjæreste, eller arbeidsledige om når de skal få seg jobb. Helt meningsløse ting å spørre om. Kan like gjerne spørre en kreftpasient om når h*n har tenkt å bli frisk (men ingen gjør jo det)

Anonymous poster hash: 5f817...e7d