Å stenge ute all følelser etter død

[Flipprisl638491357]

Moren min døde i august ifjor. Det gjorde selvfølgelig utrolig vondt, og jeg sørget i lang tid. Ikke missforstå, det er og vil alltid være en enorm smerte. Men etter at hun døde, har jeg ikke klart å ha en eneste følelse igjen i kroppen min. Jeg klarer ikke å glede meg over noe, jeg klarer ikke å bli sint på noe eller noen for den saks skyld.. Jeg har ikke akkurat grått meg tom, men klarer å la være å gråte og ikke tenke meg ihjel på hvor inderlig jeg ønsker moren min skulle komme tilbake.

Er det noen som har opplevd det samme? Jeg har prøvd flere psykologer, men det funket ikke helt.. Jeg føler meg rett og slett utenfor denne verdens rekkevidde..

[Gjest Sunflower-Delight]

For meg så virker det som om du fortsatt sørger. Du trenger ikke alltid å gråte ut mens du sørger, noen ganger så er det som om du mister noe av livskraften din. Det er så individuelt hvordan folk sørger, og jeg tror nå at det kan også være forskjellige nivåer som du går igjennom i den tiden du sørger. Du kan ha en periode der du gråter masse, og så kan du ha en periode der du ikke klarer å gråte eller hvor følelsene dine kan føles som om de er innestengte.

 

Jeg synes at du må ta all den tiden du trenger med å sørge, men også med å prøve å ta steg for steg ut i det sosiale livet. Møte på gode venner, ta tid med de andre i familien, drive med ting som gjør deg glad. Naturligvis trenger du ikke å måtte kjappe deg, men det kan hjelpe å ha folk som bryr seg om deg rundt deg, sjølv om du ikke vil føle så mye glede nå i starten. Når du er klar for å komme deg videre, så vil det bli lettere for deg å kunne starte med å føle ny glede igjen, eller å få bygget dette opp igjen.   

[AnonymBruker]

Du har en helt normal reaksjon, men høres ut som du fremdeles er i sorg. Det som kommer må du bare la komme og ta den tiden du trenger. Håper du har noen du kan prate med, men dumt at det ikke funket med psykolog, men det kan endre seg etter hvert.

 

Mistet min mor for 5-6 år siden og siden har jeg gått ut og inn av sorgen. Blir bare verre og verre. Hadde et godt og nært forhold til henne. Men nå føler jeg mer eller mindre på sinne og vil helst bare fortrenge alt. Men det hender fremdeles at jeg knekker sammen og bare gråter.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: f3ea3...10e

[fima]

Jeg fungerte som et tilsynelatende helt normalt menneske da pappa døde brått da jeg var 13, bortsett fra at jeg ikke kunne være borte fra mamma mer enn de timene jeg var på skolen. En periode fikk hun ikke dusje eller gå på do alene heller.

Et år senere kom sorgen for fullt, og jeg har nå, åtte år etter at det skjedde, blitt ferdig med den dype sorgen, og sitter igjen med aksept over at han er borte. En stund trodde jeg nok at han kom til å komme tilbake, at han levde et annet sted, rett og slett fordi psyken min ville beskytte seg selv. Jeg tror tilsammen at jeg har vært hos 8-9 forskjellige psykologer/helsesøstre/psykriatiske sykepleiere, men det er bare en av dem som det virkelig hjalp å snakke med. Å finne henne tok litt tid men det var absolutt verdt det da jeg fant henne!

Det føles som om den enorme sorgen aldri vil ta slutt, men det gjør den. For noen går det fort, og for andre tar det lang tid. Det finnes ingen måte å pushe det til å bli ferdig, det må bare ta den tiden det tar dessverre.. Jeg føler med deg <3