Har alle mennesker en diagnose ?

[SiMa]

Klart det er ting mange vil kjenne seg igjen i, men samtidig ikke. Det er forskjell på å føle seg trøtt og sliten, enn det å være utbrent eller å ha ME. Det er vanlig å føle seg deppa noen ganger, men depresjon er en annen ting. Slik er det med alt. Man kjenner selv på symptomene man har, og helsepersonell og eksperter klarer å se hvor disse "grensene" går.

 

Har du snakket med mange som har diagnoser? De jeg har snakket med som har diagnose, har ikke selvdiagnosert seg, nei. Forøvrig vet man at man er deprimert. Man trenger ikke å få en lege til å si dette til deg.

Jeg har snakket med mange som har forskjellige diagnoser, og en del som har stilt sine egne diagnoser. Det er det jeg ser på som problemet, mange kjenner seg igjen i diverse symptomer og stiller "diagnoser" selv. Og derfra er veien kort til "skjerp deg". Jeg omgås mange forskjellige mennesker, både med og uten diagnoser. "Friske" kan si/tro at det som for eksempel er en normal sorgreaksjon er en depresjon. Jeg har også vært borti folk som har fått "angst" etter å ha sett en skrekkfilm. (Selvfølgelig kan dette være utløsende årsaker, men de aller, aller fleste blir lei seg når noen dør og blir skremt når de ser skrekkfilm.)

 

For øvrig er det slett ikke alltid man vet man er deprimert, særlig ikke når depresjonen er alvorlig (det er i alle fall min erfaring), da er verdensbildet mitt så forstyrret at jeg tror det er sånn livet er, og jeg skjønner ikke hvordan alle andre klarer å holde ut.

[Cherries]

Jeg har snakket med mange som har forskjellige diagnoser, og en del som har stilt sine egne diagnoser. Det er det jeg ser på som problemet, mange kjenner seg igjen i diverse symptomer og stiller "diagnoser" selv. Og derfra er veien kort til "skjerp deg". Jeg omgås mange forskjellige mennesker, både med og uten diagnoser. "Friske" kan si/tro at det som for eksempel er en normal sorgreaksjon er en depresjon. Jeg har også vært borti folk som har fått "angst" etter å ha sett en skrekkfilm. (Selvfølgelig kan dette være utløsende årsaker, men de aller, aller fleste blir lei seg når noen dør og blir skremt når de ser skrekkfilm.)

 

For øvrig er det slett ikke alltid man vet man er deprimert, særlig ikke når depresjonen er alvorlig (det er i alle fall min erfaring), da er verdensbildet mitt så forstyrret at jeg tror det er sånn livet er, og jeg skjønner ikke hvordan alle andre klarer å holde ut.

Kjenner du til disse, får du si til dem at de ikke har angst om de ser en skrekkfilm da. Eventuelt si at de kan snakke med psykolog med disse problemene sine. Det er når man er alvorlig syk og ikke kan fungere normalt i dagliglivet som teller. Da blir det feil å bagatellisere de som virkelig sliter, med å si at "det er alltid noen som kjenner seg litt igjen". Jeg går ut i fra disse vennene dine lever normale liv, og at angsten for filmen ikke hemmer dem i hverdagen?

For noen kan sorg utvikle seg til depresjon.

For andre er det ikke sikkert man legger merke til at man er deprimert, men man skjønner det jo etterhvert. Man legger merke til hvordan man er som deprimert, og hvordan man var før. Jeg vet når jeg er deprimert.

[Gjest Balian de Ibelin]

 

Alle mennesker har en fysisk og psykisk helse.

 

I løpet av, ja si 90 år - så vil det strengt tatt være merkeligere dersom intet skjer, og alt er i harmoni gjennom hele livet? 

Anonymous poster hash: 0f89d...3ce

 

 

Jeg tror ikke du helt forstod hva jeg faktisk spurte om. 

[SiMa]

Kjenner du til disse, får du si til dem at de ikke har angst om de ser en skrekkfilm da. Eventuelt si at de kan snakke med psykolog med disse problemene sine. Det er når man er alvorlig syk og ikke kan fungere normalt i dagliglivet som teller. Da blir det feil å bagatellisere de som virkelig sliter, med å si at "det er alltid noen som kjenner seg litt igjen". Jeg går ut i fra disse vennene dine lever normale liv, og at angsten for filmen ikke hemmer dem i hverdagen?

For noen kan sorg utvikle seg til depresjon.

For andre er det ikke sikkert man legger merke til at man er deprimert, men man skjønner det jo etterhvert. Man legger merke til hvordan man er som deprimert, og hvordan man var før. Jeg vet når jeg er deprimert.

Det kan virke som du føler deg angrepet av meg? Eller oppfatter jeg deg helt feil?

 

Utgangspunktet for tråden var spørsmålet om "alle" har en diagnose, det var ut i fra det jeg svarte. Mange har en diagnose, men det er også noen som "selvdiagnostiserer" ut i fra at de kjenner seg igjen i diverse symptomer. Jeg bagatelliserer ikke alvorlige sykdommer, som angst, depresjon, me etc absolutt kan være, men selvdiagnostisering kan føre til at sykdommene blir bagatellisert, nettopp fordi noen som kjenner seg igjen i diverse symptomer kommer til at de også har sykdommen. Og når det ikke er en rell sykdom, er det jo også lett å bli "frisk igjen", og lett å komme med "skjerp deg" i forskjellige varianter.

 

Første gang jeg hadde en depresjon skjønte jeg ikke hva det var, men jeg har skjønt det nå i ettertid. For meg har det tatt tid å lære å kjenne igjen tegnene/symptomene, å forstå at det faktisk er snakk om en sykdom, at det ikke er "riktig" at livet skal være sånn. Det har vært en lang vei å gå, men nå kjenner jeg både tegnene på at en depresjon nærmer seg, og vet hva jeg kan gjøre for å unngå den/unngå at den blir veldig alvorlig. Som sagt, det har vært en lang vei, og jeg har fått god hjelp til å klare det.

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med mange som har forskjellige diagnoser, og en del som har stilt sine egne diagnoser. Det er det jeg ser på som problemet, mange kjenner seg igjen i diverse symptomer og stiller "diagnoser" selv. Og derfra er veien kort til "skjerp deg". Jeg omgås mange forskjellige mennesker, både med og uten diagnoser. "Friske" kan si/tro at det som for eksempel er en normal sorgreaksjon er en depresjon. Jeg har også vært borti folk som har fått "angst" etter å ha sett en skrekkfilm. (Selvfølgelig kan dette være utløsende årsaker, men de aller, aller fleste blir lei seg når noen dør og blir skremt når de ser skrekkfilm.)

 

For øvrig er det slett ikke alltid man vet man er deprimert, særlig ikke når depresjonen er alvorlig (det er i alle fall min erfaring), da er verdensbildet mitt så forstyrret at jeg tror det er sånn livet er, og jeg skjønner ikke hvordan alle andre klarer å holde ut.

 

 

Angst og depresjon kan man teste seg selv med ved å ta spesifikke tester hjemme.

Men en diagnose er først gjeldende etter utredning hos lege eller spesialist på den enkelte sykdom.

 

Kjærlighetssorg kan utløse alvorlig depresjon, dette varierer selvsagt fra person til person hvordan man takler det.

Det er ingen som kan diagnostisere seg selv med ME, Dvs man kan kjenne symptomer selvsagt, men da må man komme seg til lege og spesialist tidligst mulig. ME er en alvorlig sykdom som kommer av betennelse på nervesystemet. Det handler ikke om å føle seg sliten, det handler om akutt energisvikt som i alvorlige tilfeller kan sammenlignes med en AIDS-pasient på siste stadiet. Man tåler hverken lys, lyder eller folk, og blir isolert fra omverdenen.

 

Det at noen "skryter" på seg en diagnose eller gjør det av andre grunner er veldig umodent.

De som har en sykdom vet at dette ikke er noe man bagatelliserer.

Greit nok å mistenke diverse ting, men da må man komme seg til lege, ikke stille en diagnose selv.

 

Det er ikke trendy å være syk.

 

Anonymous poster hash: bdb82...036

[SiMa]

 

Angst og depresjon kan man teste seg selv med ved å ta spesifikke tester hjemme.

Men en diagnose er først gjeldende etter utredning hos lege eller spesialist på den enkelte sykdom.

 

Kjærlighetssorg kan utløse alvorlig depresjon, dette varierer selvsagt fra person til person hvordan man takler det.

Det er ingen som kan diagnostisere seg selv med ME, Dvs man kan kjenne symptomer selvsagt, men da må man komme seg til lege og spesialist tidligst mulig. ME er en alvorlig sykdom som kommer av betennelse på nervesystemet. Det handler ikke om å føle seg sliten, det handler om akutt energisvikt som i alvorlige tilfeller kan sammenlignes med en AIDS-pasient på siste stadiet. Man tåler hverken lys, lyder eller folk, og blir isolert fra omverdenen.

 

Det at noen "skryter" på seg en diagnose eller gjør det av andre grunner er veldig umodent.

De som har en sykdom vet at dette ikke er noe man bagatelliserer.

Greit nok å mistenke diverse ting, men da må man komme seg til lege, ikke stille en diagnose selv.

 

Det er ikke trendy å være syk.

 

Anonymous poster hash: bdb82...036

 

Jeg har sett flere tester for angst og depresjon på nettet, men ingen som er beregnet på å teste seg selv. Finnes det? Faren ved å ta den typen tester er at det er lett å overdrive egne symptomer, og på noen av testene jeg har sett skal det også ansiktsmimikk etc taes i betraktning.

 

Mange ting kan utløse en depresjon, og selvfølgelig også kjærlighetssorg. Men det betyr ikke at alle som blir dumpet av typen får en depresjon, selv om det kan virke som enkelte tror det. Å bli trist og lei seg når sånne ting skjer er en "sunn reaksjon".

 

Har du selv me? Du virker mer oppdatert enn mange andre, jeg visste ikke at me kommer av en betennelse på nervesystemet. Har du link til noe sted jeg kan lese mer om det?

 

Jeg håper du (eller andre) ikke har oppfattet det som at jeg bagatelliserer sykdommer. Det gjør jeg ikke, men har nok møtt litt for mange som "skryter" av en diagnose/føler at de trenger en "diagnose" for å kunne ta det litt med ro en uke eller to.

[Cherries]

Det kan virke som du føler deg angrepet av meg? Eller oppfatter jeg deg helt feil?

 

Utgangspunktet for tråden var spørsmålet om "alle" har en diagnose, det var ut i fra det jeg svarte. Mange har en diagnose, men det er også noen som "selvdiagnostiserer" ut i fra at de kjenner seg igjen i diverse symptomer. Jeg bagatelliserer ikke alvorlige sykdommer, som angst, depresjon, me etc absolutt kan være, men selvdiagnostisering kan føre til at sykdommene blir bagatellisert, nettopp fordi noen som kjenner seg igjen i diverse symptomer kommer til at de også har sykdommen. Og når det ikke er en rell sykdom, er det jo også lett å bli "frisk igjen", og lett å komme med "skjerp deg" i forskjellige varianter.

 

Første gang jeg hadde en depresjon skjønte jeg ikke hva det var, men jeg har skjønt det nå i ettertid. For meg har det tatt tid å lære å kjenne igjen tegnene/symptomene, å forstå at det faktisk er snakk om en sykdom, at det ikke er "riktig" at livet skal være sånn. Det har vært en lang vei å gå, men nå kjenner jeg både tegnene på at en depresjon nærmer seg, og vet hva jeg kan gjøre for å unngå den/unngå at den blir veldig alvorlig. Som sagt, det har vært en lang vei, og jeg har fått god hjelp til å klare det.

Det kan godt hende at jeg har misforstått deg. Da beklager jeg

[SiMa]

Det kan godt hende at jeg har misforstått deg. Da beklager jeg

Misforståelser kan fort skje. Som de voksne menneskene vi er oppklarer vi dem i stedet for å bli uvenner.

[Cherries]

[AnonymBruker]

Ja hvis man leser gjennom DSM eller ICD, så vil enhver person finne flere diagnoser man passer inn i.

 

Psykiatrien er ingen vitenskap, det er synsing fra egen-erklærte eksperter.

Anonymous poster hash: ec7fa...aa5

[AnonymBruker]

På 7.7.2015 den 0.07, AnonymBruker skrev:

Ja hvis man leser gjennom DSM eller ICD, så vil enhver person finne flere diagnoser man passer inn i.

 

Psykiatrien er ingen vitenskap, det er synsing fra egen-erklærte eksperter.

 

Anonymous poster hash: ec7fa...aa5

 

Nei, alle har ikke en diagnose. Alle opplever å være redde, triste, nervøse og sinte, krangle med familie og vennene osv osv. Dette er ikke sykdom. 

Anonymkode: 21989...5d5