Når blir det bedre?

[Japp]

Fødselen var ganske A4, men langvarig. Ingen tang- eller vakuumforløsning. Må man ha henvisning til manuellterapeut?

Anonymous poster hash: fa893...745

Trenger ingen henvisning. Vi ringte å bestile selv. Langvarig fødsel kan være nok til at det er noe å rette opp i.

[latti]

Sånn var det for meg å frem til jentungen var 3 mnd. Derfra ble detbare bedre å bedre sluttet å amme da hun var 3 mnd også, så jeg luktet ikke lengerbare matstasjon

[MariaHP]

Jeg tenkte det samme som deg! Fikk ikke kontakt med ungen og jeg ønsket at jeg kunne spole tilbake tiden! Nå er det 4 måneder siden og jeg elsker å være mamma! Han smiler og søker kontakt hele tiden. Vi har det supert! Er så klart litt sutring og grining men det hører med!

[AnonymBruker]

Huff, jeg føler med deg. Jeg opplevde akkurat det samme som deg. De første ukene var helt forferdelig, og NÅDE den som sa at det kom til å bli bedre etter noen måneder. Men det blir det! Det skjedde ikke over natten, men etterhvert fikk vi flere gode dager enn dårlige dager. Nå er hun 11 uker, og hun er som en drøm. Det er klart at noen dager er tøffere enn andre, men de gode dagene det flest av.

 

Å få barn er jo en stor forandring i livssituasjonen, og jeg tror de færreste er forberedt på hvor hardt det egentlig er. Det er helt normalt at en får litt sjokk, og at det tar tid før en føler seg fortrolig med den nye rollen man har fått. 

 

Jeg vet at det sannsynligvis ikke er dette du vil høre nå, men det BLIR bedre etterhvert.

 

Her hjalp det å kle baby naken når hun ble grinete uten noen spesiell grunn. Hun elsker å ligge å sprelle uten bleie. Kanskje verdt et forsøk?

 

Anonymous poster hash: f222d...b97

[AnonymBruker]

Dette er veldig normalt TS. Jeg vet at det ikke hjelper å høre det. Men det er det.

Du er en helt normal god mor, selv om du ikke føler det akkurat nå. Selv hadde

jeg ett såkalt "enkelt" barn med min første. Sov godt om natten, gråt sjelden.

Allikevel gikk jeg gjennom en periode hvor jeg følte at absolutt alt var håpløst,

og jeg kunne ikke forstå at folk fikk barn. Jeg angret nesten (egentlig ikke nesten)

Barnefar var flink og stilte opp, men allikevel gråt jeg for ingenting, sørget nesten,

og syns alt var trist og forstod ikke hvordan jeg skulle overleve de neste 18 årene.

Men det gikk seg til. Mitt andre barn var ikke like enkel, kolikkbarn som gråt mye.

Men allikevel hadde jeg det supert i hele småbarnsperioden med andremann,

merkelig nok. Jeg tror rett og slett det var for mye "nytt" og for mye alvor og ansvar

som kom innover meg på en gang med førstefødte. Og muligens en liten fødselsdepresjon.

Jeg har snakket med mange venninner som har hatt det akkurat likt, og de har følt at alt

har vært håpløst og at de har vært verdens værste mødre. Det har hjulpet meg til å forstå

at så og si de fleste går gjennom en slik periode. Forsøk å finn trøst i at det blir bedre.

Det virker ikke slik nå, men det gjør det Lykke til TS!

Anonymous poster hash: 602d7...2fd

[AnonymBruker]

Når man står der med en kanskje overraskende positiv graviditetstest og ikke aner hva man tenker og så får man høre visdomsordet at mange angrer på at de ikke fikk barn men ingen angrer på at de fikk barn. Det er kanskje ikke sant hele tiden, særlig ikke i en utpsykende, spinnvill, hormonfylt og overveldende spedbarnstid men for de aller aller aller fleste blir det sånn med tiden, at man angrer ikke på barnet man fikk. Å ta tiden til hjelp er det eneste du kan gjøre. Når alt var svart og jeg telte minuttene likte jeg å fokusere på at dette var mental maratontrening. Jeg kjente hvertfall i ettertid på en veldig personlig vekst i forhold til utholdenhet, tålmodighet og fokus

Anonymous poster hash: d8d71...77e

[AnonymBruker]

Det blir bedre. Jeg hadde en rolig baby som sjeldent gråt, men sliten blir man likevel. Nå er sønnen min 1 år ig har begynt å trasse. Kjenner det er en virkelig prøvelse! Det blir nok ikke bedre før barnet nærmer seg 4 år. Men det blir lettere for hver dag. Man tilpasser seg den nye livssituasjonen og du vil takle det bedre etterhvert. Legg barnet ofte til brystet. Mulig det gråter hos deg fordi det vil ligge til brystet ditt. Om så, lå barnet gjøre det. Kanskje bRnet ikke spiser nok når det først ligger der, eller sliter med å suge. Tenk på at det skal ikke være sånn for alltid. De blir eldre og det vil bli lettere.

Anonymous poster hash: b3663...db3

[needinspiration]

De første 3 mnd er verst! Så blir det bare bedre og bedre hver dag blir gradvis lettere! Hold ut

Anonymous poster hash: 0c45b...a20

Snakk for deg selv. Jeg syns ikke det er såille. Nå har jeg da tre barn og best pperiode for meg er fra 0 til 3 år.

[AnonymBruker]

Klage nå? Det kommer år du skal bli mye sliten og frustrert.

Det blir bedre om noen år, så kommer tenårene. Da er det ikke lenge til de flytter hjemmefra. Da blir det stille

Anonymous poster hash: 798cb...26d

Ja, i dobbelt forstand: det blir stille i parforholdet også...hvis det har holdt så langt.

 

Livet er strevsomt og det er jobbing hele tiden.

Anonymous poster hash: 11ed2...34f

[Sunnfjording]

Høres fryktelig kjent ut at den første tiden er utrolig vanskelig, og det BLIR bedre med tiden for de aller aller fleste.

Har du muligheten, så søk den hjelp og avlastning det er mulig å finne, Begynn med helsesøster.

[Vera Vinge]

TS her:

Tusen takk. Det hjelper å høre at ungen min ikke er dømt til å være en sutrete unge for evig og alltid.

Anonymous poster hash: fa893...745

Når de er babyer er det så mye mer kroppslig som kan plage dem enn når de blir bare litt større, så det er virkelig ingen grunn til å bedømme framtidig sutring/misnøye basert på babytiden.

 

Selv om de ikke hyler av sterk smerte, kan det være ulike ting som plager dem i mindre grad. Det var nylig en studie som mente å finne at babyer har mye lavere smerteterskel enn voksne, og at selv mindre luftsmerter o.l. kan tære på humøret deres. I tillegg vil jo det å sove for lite eller veldig oppstykket kunne gjøre dem sure.

 

Hvis man mistenker at man har en mer misfornøyd baby enn snittet, ville jeg nok undersøkt med manuellterapeut, prøvd å følge med på om hun ble mer misfornøyd av noe jeg spiste e.l. Og om man ikke fikk napp på noe, sette en strek og prøvd å akseptere situasjonen med en tanke om at det går sakte men sikkert i riktig retning, selv om det føles veldig langdrygt mens det står på.

[jente 82]

Syv uker er jævlig nok. Vi ble innlagt på 2 uker. De trodde det var hjernehinnebetennelse. Alle instanser ble involvert, lille ble pumpet full av alle mulige medikamenter. Jeg mistet melken pga stress, og hun ble bedre. To uker senere kom vi ut igjen, uten at sykehuset hadde en eneste forklaring på hvorfor hun ble så dårlig.

Etter råd fra legene fikk jeg igang melkeproduksjonen ved hjelp av pumping. Hun var fremdeles full av smerter, gråt hele tiden, og sov kun ved bæring. Alle profesjonelle sa hele tiden at det ikke var noe galt, bare kolikk. Jeg visste at noe var galt. Prøvde mme, men selvfølgelig hjalp det ikke side de man kjøper på butikken inneholder kumelk. Tilslutt tok en lege meg på alvor. Hun sa med en gang at det var klassiske symptomer på melkeallergi. Etter 6 måneder! Jeg sluttet på dagen, og hun ble helt fin etter et par uker. Vi begynte også med nutramigen for å avlaste meg siden jeg var helt fullstendig tappet for energi, og endelig SÅ jeg babyen min. Hun gikk fra å være en liten hylende ting som tok over livet mitt til en liten person som jeg plutselig hadde masse overskudd til å elske.

Nå er hun 2,5. Vi kunne endelig introdusere melk for et par måneder siden, men å leve melkefritt var helt ok. Eneste er at vi har en liten jente som nekter å spise sauser, melkeprodukter og sjokolade, men det er jo ikke det verste. 😂 Hun liker det nok når hun blir vant med smaken.

Anonymous poster hash: 1db15...43a

Godt det ordnet seg,men slike ting skal ærlig talt ikke ta 6 mnd vi brukte neocate hele veien fra sju uker og det funka maks . Men sliter med mat til dags dato og han blir 4. Veldig skeptisk til mye,vil ikke smake nye ting osv. Spiser melkefritt da han reagerte da vi prøvde innføre melk. er slitsomt ofte når vi f eks er på farten/på ferie for han er jo sykt sær i tillegg til allergien! Men det er dessverre fordi han er redd for å få vondt i magen .

[Arianna]

Kjære deg! Jeg føler sånn med deg, og forstår deg så utrolig godt. De første månedene var et mareritt. Jeg følte ærlig talt at babyen hatet meg, og ville bare kose med pappa. Jeg luktet jo melk, og da ville lille ha mat. Ikke hjalp det med smertene etter KS heller. Jeg fikk fødselsdepresjon av hele greia og var helt knekt. Følte meg som tidenes dårligste mamma, ikke klarte jeg å trøste ungen, ikke kunne jeg føde normalt og jeg fikk heller ikke til den hersens ammingen. Hvert måltid var et mareritt, og jeg gruet meg til neste runde med amming hele døgnet.

Det som hjalp var en helsesøster som så alvoret, rådet meg til å heller pumpe meg og gi flaske. Dette hjalp veldig, og pappa kunne også delta på nattestid så jeg fikk sove. Når babyen ble 8 uker gammel kom det første smilet, og det kom til MEG. Frem til det hadde jeg ikke et snev av morsfølelse eller kjærlighet til barnet, men da smalt det! Jeg ble fullstendig forelsket!

Å i tillegg ha en helsesøster å snakke med hjalp veldig, og jeg råder deg til å være åpen om tankene dine. Få luftet deg litt! Å bære på dette alene er tungt!

Jeg håper det snur for deg. Her hjalp det veldig med flaske, og er du så sår som du sier er det overhodet ikke noe nederlag å pumpe seg. Etter to måneder ble det hele fantastisk for min del. Tenk, det er bare tre små uker til! Det må absolutt ikke gå seks måneder. Det blir faktisk bedre! jeg heier på deg! <3

[Rotemor]

 

AB over her.

 

Hvis du synes at amminga er problematisk så avlast deg selv ved å gi flaske i tillegg. Jeg delammet begge mine, men strevde altfor lenge med amminga med førstemann og ble sår, fortvilet og helt utslitt. Delamming, evt. flaskebarn med fornøyd mamma er mye bedre enn fullamming og utslitt mamma.

Anonymous poster hash: ea4c8...dab

 

Jeg er helt enig med delamming.

For meg var dette avgjørende for at tiden med baby nr 3 ble fin.

 

Den fasen du er inne i TS er vanlig for mange. De første "spennende" tiden er over og man ser ingen ende på det... Føler seg som en grinete melkemaskin

Men det går over!!!

 

De fleste opplever en merkbar forandring etter 3 måneder. Hold ut, du vil finne gradvis større glede og morsfølelsen fester seg mer og mer

[AnonymBruker]

Snakk for deg selv. Jeg syns ikke det er såille. Nå har jeg da tre barn og best pperiode for meg er fra 0 til 3 år.

Ja, det er jo ihvertfall skummelt!

 

0-3 er jo en usedvanlig liten del av en persons liv. En del de ikke husker engang!

 

Det er helt normalt og føle at første tre måneder er verst!

Anonymous poster hash: f1ace...af6

[AnonymBruker]

TS:

Tusen takk for alle svar, støtte og delte erfaringer alle sammen. Det hjelper meg å høre at andre har opplevd det samme og kommet seg helskinnet ut på andre siden.

Jeg har kontaktet helsesøster i dag og skal snakke med henne på onsdag.

Anonymous poster hash: fa893...745

[bib_84]

Jeg føler med deg! Min barseltid var heller ingen solskinnshistorie, med en baby som slet med å amme, fraværende morsfølelse, søvnmangel og totalt hormonkaos. Men jeg husker at jeg våknet en dag når babyen var seks uker gammel, og følte at jeg var 100kg lettere enn dagen før, og ikke minst mye mer rolig og fornøyd. Jeg slet fremdeles med ammingen hele veien pga noe som kalles dysphoric milk ejection reflex (kort sagt at man blir veldig nedstemt av utdrivningsrefleksen) og det var fremdeles mange tunge stunder - men gradvis ble det bedre og bedre. De største vendepunktene kom når jeg sluttet å amme (7mnd) og når jeg begynte i jobb (8mnd). Det var en enorm lettelse at han ikke var 100% avhengig av meg lenger og å kunne komme seg litt mer bort. Nå er jr. ett år, og jeg har aldri vært så forelsket noen gang. Han har gått fra å være en liten, rosa bylt som jeg ikke klarte å forholde meg til, til å bli verdens herligste og flinkeste unge. For 10-12mnd siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle si dette, men jeg skal helt klart ha flere barn

[bib_84]

Vil også dele en lenke til en bloggpost som jeg synes er trøstende og veldig fint skrevet: http://www.coffeeandcrumbs.net/blog/2015/1/22/when-does-it-get-easier

Jeg er ikke nødvendigvis 100% enig enn så lenge, jeg synes nemlig at det er mye lettere nå når sønnen min er 12mnd enn når han var nyfødt, men essensen er verdt å ta med seg. Og vanskeligere blir det nok helt sikkert etterhvert som han blir eldre og utfordringene større

[tingeling]

Hei TS

Du er ikke alene om å føle det du gjør og ha en misfornøyd baby. Det er noen år siden jeg var der, men fy søren så tøft det var.

Jeg måtte kutte ut all melk ( og finlese alle innholdsdeklarasjoner på alt jeg spiste - det er melk i mye), løk, krydder og sitrus. Da ble hun en mye roligere og mer fornøyd baby. Ikke så rart, siden hun jo fikk masse ubehag av disse matvarene og det eneste som føltes godt var å puppe. Legene var ikke til hjelp siden dette ikke syntes på noen tester, men i desperasjon kuttet jeg ut "alt" i noen uker og det hjalp allerede etter et par dager.

Ønsker deg masse lykke til!

Endret 29. juni 2015 av tingeling

[AnonymBruker]

TS:

Tusen takk for alle svar, støtte og delte erfaringer alle sammen. Det hjelper meg å høre at andre har opplevd det samme og kommet seg helskinnet ut på andre siden.

Jeg har kontaktet helsesøster i dag og skal snakke med henne på onsdag.

Anonymous poster hash: fa893...745

Du har min dypeste medfølelse! Når er vår bare rett over tre måneder men jeg husker den tiden med skrekk! Vår hadde mange grunner, men jeg vil råde deg til å ta kontakt med en manuell terapeut og evt prøve å flaske mate enten med mm eller mme. Hvis barnet godtar flasken kan far avlaste på ettermiddagene og kanskje en natt i uken. Dette hjalp iallfall meg. Jeg følte jeg var på randen av søvnmangel, fikk aldri spist eller drukket nok så melken forsvant. Han godtok heller ikke bæresele og skulle jeg få han til å sove på dagtid måtte han trilles i søvn.

En mager trøst er at dette er normalt men vil gå seg til. Her bedret mye seg etter turen hos kiropraktor, for så og bli enda bedre fra 8-12 uker. Jeg virkelig hatet det når folk sa det blir bedre, men det gjør det💙 det er en tøff tid, men hold ut! Når barnet begynner å respondere med smil og latter er ting allerede mye enklere, synes jeg da💙 blir det helt krise ville jeg spurt familie og hjelp, om bare en time eller to så du får hentet inn krefter igjen

Anonymous poster hash: b5009...a90