Et spark til mine tidligere psykiatere

[Gjest fastbruker]

Dette er historien om min tid som psykiatrisk pasient.

I 7 år var jeg pasient.

Overlege, psykolog, psykiatrisk sykepleier, psykiater, sosionom med spesialutdanning innen psykiatri.

Jeg har snakket med dere alle.

Kampen for mitt liv har vært helt vannvittig tøff.

Gudene skal vite at jeg er stolt over å fortsatt være blandt oss.

Jeg har vært så langt nede det er mulig å komme.

Men jeg har alltid hatt en vilje av stål, en stahet de færreste kommer i nærheten av, og temmelig god selvinnsikt til tross for at jeg har vært alvorlig syk.

Syk på sinnet.

Det er ord man helst ikke vil bruke om seg selv.

Men det var sannheten.

Jeg var så ung da verden raste sammen.

Og hadde det ikke vært for min egen kamp midt oppi dette, så hadde jeg aldri vært her i dag.

Det har vært stunder hvor jeg bare håpet jeg kunne sovne for så å aldri våkne igjen.

Å våkne på 18 årsdagen på psykiatrisk, etter å ha omtrent truet legene til å legge meg inn fordi de mente jeg var for frisk, er ikke gøy.

De fant fort ut at jeg hadde rett.

Jeg har vært neddopet av medisiner i 6 av disse årene.

Jeg kaller det dopet, for det var det jeg var.

Jeg kunne sove 15 timer i strekk og være like trøtt når jeg våknet.

Medisinene gjorde at jeg ikke fungerte i en jobb.

Gikk rundt i en komalignende tilstand og klarte såvidt å holde meg oppreist.

Jeg hadde et voldsomt raseri.

Det gikk utovet både meg selv og alle andre.

Noen skolegang utover grunnskolen ble det aldri på meg.

Jeg var for syk til det, jeg måtte jobbe med meg selv.

Jeg har fortsatt ikke gått videregående.

Dere har hjulpet meg mye, det stikker jeg ikke under en stol.

Både dere og medisinene.

I perioder hadde jeg nok ikke fungert uten dem.

Men jeg er også SINT.

Fryktelig SINT.

Da jeg ble bedre (det kunne alle både se og merke), prøvde dere å finne opp ting som feilte meg.

Det la også foreldrene mine merke til da de var med på møter med dere.

Dere gravde i fortiden min og plukket fra hverandre ting jeg for lengst var ferdig med.

Jeg ville se framover.

Det ville såvisst ikke dere.

Dere gav meg beskje dom at med mine diagnoser, måtte jeg regne med gruppeterapi ukentlig i 3-4 år fremover.

Jeg prøvde, men jeg hadde fått nok.

Jeg insisterte på å slutte på medisiner, selv om dere insisterte på at det var et dumt valg.

Jeg fant ut at gruppeterapi ikke var noe for meg.

Jeg ville se framover, gruppa var ikke der enda.

Og jeg følte det belastende å høre på alle andres problemer når jeg prøvde å se på fremtiden.

Så jeg tok mitt valg, jeg gikk imot alle legers anbefalinger:

Jeg SLUTTET.

Det var svært dumt, fikk jeg beskjed om, jeg hadde behov for flere års behandling.

Nei, sa jeg, jeg har fått nok, jeg kjenner min egen grense.

Jeg var sint da jeg dro derfra.

September 2004:

Til dere som dømte meg nord og ned uten behandling.

Det har nå gått 2 år siden jeg gikk ut av døra deres for siste gang.

Det har også gått 2,5 år siden jeg spiste min siste pille.

Dere regner antakelig med at jeg har det fryktelig, kanskje er en fare for min omgivelser (mitt temperament var ganske fryktelig) og at jeg har masse innestengte følelser jeg absolutt burde snakke med dere om.

Vel...Sannheten er at jeg ALDRI har angret et sekund på at jeg gikk imot deres anbefalinger.

Det var helt riktig for meg på det tidspunkt, å slutte både med behandling og medisiner.

Jeg er for tiden i full jobb, det går strålende.

Det samme gjør samboerskapet.

OG, best av alt: Jeg har et liv, jeg har det bra med meg selv, uten hjelp av profesjonelle.

Jeg vil si til dere at....Dere gjør et flott arbeid, for all del.

Men innse når det er nok, innse når pasienten selv kan ha rett.

Og for all del: IKKE tillegg pasienten tanker og følelser som aldri har vært der.

Ikke overanalysèr alt og vri og vend på problemstillinger som aldri har eksistert- eller som pasienten har gjort seg ferdig med.

Journalen min er fortsatt lang som et vondt år.

Det hadde vært interessant og visst hva slags diagnose dere ville gitt meg nå.

I deres øyne blir jeg aldri frisk.

Jeg er en psykiatrisk pasient med en fortid og et reaksjonsmønster, handlingsmønster og følelser som tilsier at jeg er alvorlig syk.

Og i deres øyne vil jeg være det til den dagen jeg dør.

Jeg er fortsatt litt preget av fortiden min, 7 år på medisiner har satt sine spor.

"Normal" blir jeg kanskje aldri ut ifra deres definisjon og skjemaer man skal krysse av på.

Jeg har lært meg til å leve med meg selv, jeg er fornøyd og jeg har ingen problemer med å klare meg uten hjelp.

Så til dere leger vil jeg bare si:

Dere tok feil !

Tusen takk for meg !

[Gjest Anonymous]

stå på.

[Gjest Anonymous]

Bra at du stolte på deg selv!

Det viktigste i et menneskes liv er selvråderetten mener nå jeg, uansett om en er syk eller frisk.

[Melissa Gioberti]

Du høres da oppegående ut og svært flink til å formulere deg.

Kanskje de bare mente det godt? Husk at disse "fagpersonene" har sittet på en skolebenk og tatt noen eksamener basert på pensum-bøker: mange av dem har sikkert ikke hatt problemer i nærheten av hva du selv har opplevd..Derfor kan de vel aldri helt forstå hvordan de som behøver hjelp har det inne i seg? Det vet vel du best selv..

Dersom de er usikre og egentlig ikke vet hva de skal gjøre, så er det kanskje lett å ty til bastante og "sikre" metoder: som å foreskrive medisiner og annen behandling. Det er alltid lett å ty til de enkle løsningene.

Derfor er det viktig at hvert enkelt individ sier klart i fra og setter seg selv i sentrum og passer på- slik du har gjort. Ikke alle er i stand til det, men du var tydeligvis det og det er du sikkert stolt av.

Jeg kjenner ikke til dette systemet, men skulle en ikke tro at folk flest vil ens beste? Eller er det for naivt? Jeg velger hvertfall å tro at de som jobber med folk som ikke har det bra inne i seg, vil det beste for deg..Men om det faktisk er det beste for deg, se det er en annen sak.

Hva tror du?

[Gjest Anonymous]

kan jeg spørre hvilke diagnose du har?

[Bandula]

Du høres ut som et friskt og oppgående menneske etter min mening hvertfall! Vær stolt av deg selv, det har du all gurnn til...

[alisia4]

Ble på mangen måter glad over å lese innlegget ditt. Mellom alle tragedie du var gjennom leste jeg om en ungutt med både mot til å leve livet og HÅPET som er vårt sterkeste våpen.

Du trosset legene og deres anbefaling, og det skal du være stolt av. Du har lykkes og vil si du var meget oppvakt også. Du hadde god innsikt i dine begrensinger, noe ikke mangen i lignende situasjoner har.

Det er deg vel undt det livet du nå lever, og vil tro dette bare vil gå en vei oppover. Det vil ta tid, men målet ligger og venter på deg.

[Usikker]

Flott at du har klart deg - og at du i dag har et godt liv. Det er vel det som er "målet" med den hjelpen man får!

Den løsningen du valgte passet for deg - men det er litt farlig å si at det er det er "fasitsvaret". For DEG funket det - for andre som gjør det samme så kan det kan "rett til h****** "

Og det er ikke bestandig den syke vet hva som er best for en selv.......... Andre ser det (ofte) bedre.

Og som en annen sier her: Fagfolkene har utdannelsen, erfaringene osv ............... men det betyr jo ikke at de ikke kan være usikre og tvile av og til. Det er jo ikke to like kasus egentlig. Selv om to personer har samme diagnose - så har de sannsynsligvis forskjellig utgangspunkt/plattform, slik at de må ha forskjellig behandling.

Ønsker deg fortsatt lykke til

[Gjest trådstarter]

Jeg har aldri sagt og aldri ment at jeg sitter med fasitsvaret.

Det var også derfor jeg skrev "for meg var det helt rett å avslutte".

Klart de mente det godt, klart de har en lang utdannelse.

Og de har helt klart også hjulpet meg på mange områder.

Hvilke diagnoser jeg fikk ?

3 forskjellige personlighetsforstyrrelser (Impulsiv, avhengig og ustabil), sosial fobi og depresjon.

Jeg er bare litt skuffet over at jeg følte (og som nevnt også mine foreldra) at legene prøvde å grave fram ting de burde latt ligge.

Jeg hadde nok å stri med om ikke de skulle dra fram igjen ting jeg hadde sett meg ferdig med og stille spørsmålstegn til om jeg egentlig var ferdig med det likevel.

[Gjest petzl]

Jeg tror jaggu jeg veit hvem du er, og det er jeg glad for!

[*Lene*]

Du høres utrolig sterk ut!

Flott at ting har gått din vei!

:klem2:

[Gjest Madam Felle]