Hvorfor blir man "kroppsblind" (ser seg selv tynnere)

[RoH]

På 31.5.2018 den 2.33, AnonymBruker skrev:

Kamera legger på 5kg. Det er noe som skje rpågrunn av lyset. 

Anonymkode: b2e8f...81f

Ja og det verste er at kamra legger 5 kg på meg og ikke alle de andre

 

[AnonymBruker]

Tja. Ang. Spørsmålet tror jeg at noen ser seg selv slik de de var. Vi kan jo endres hele livet. En venninne er 95 kilo og 169 cm høy. Anser deg selv som normalvektig og ser ikke selv at ting sitter trangt osv. Hun føler seg fin og det er vel viktigst? Mulig hun ser seg selv for 10 år tilbake. 

Anonymkode: 2ea11...b98

[AnonymBruker]

Ofte så ser jeg så rar ut i vinduer. Der man ser speilbilde av seg i vinduer. Ser jo kjempetykk ut da enn det jeg gjør i mitt speil. På bilder synes jeg også ofte at jeg ser større ut en i speilet!

Anonymkode: ee14a...fb9

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt litt på dette. For min del blir det noe i retning av å ikke se skogen for bare trær.

For det første; når jeg ser meg i speilet er det gjerne med en bestemt hensikt. Jeg kan f.eks fokusere på å ta på maskara, eller å se om genseren sitter riktig. Ikke for å vurdere vekten. 

For det andre er det ikke lenge siden jeg sist så meg i speilet, derfor er det aldri noen grunn til å ta stilling til kroppens størrelse. Det var jo ikke noe oppsiktsvekkende sist jeg sjekket, og da er det ikke det nå, noen timer senere, heller. Det vil det aldri være, da vektoppgang eller -nedgang er en gradvis prosess.

Videre er det jo mye man kan kritisere ved ens egen kropp om man går inn for det. Jeg tror de fleste ubevisst velger å se seg selv i et positivt lys, kanskje for å beskytte seg selv? Det hender jeg ser på leggene eller armene og tenker at de er fyldigere enn før, fordi jeg har fått litt muskler av treningen. Mens når jeg ser bilder i ettertid er det åpenbart ikke muskler, men fett😂

Anonymkode: 97c61...3e1

[kanelsnurr]

Jeg synes man blir blind på alle sånne forandringer som går gradvis: vektoppgang, vektnedgang og at man blir eldre. Både hos seg selv og andre. Når jeg treffer noen jeg vokste opp med, som jeg ikke har sett på 10+ år, så tenker jeg jo at de har forandra seg mye/ser eldre ut. Men de venninnene mine som jeg ser regelmessig ser jeg liksom ikke at forandrer seg (ser det bare når jeg ser gamle bilder). 

[AnonymBruker]

Akkuratt samme som skjer når du generaliserer et annet menneske til en ide som har laget seg om dette menneske på forhånd. Slik kan man generalisere sitt eget utssenede også, slik at man nesten blir blind. Jeg klarer å poppe ut av den bobblen og se objektivt på meg selv, selv om det kan være ubehagelig og det kreves en stor porsjon ærlighet.

Anonymkode: dbc0c...9d7

[Gjest hind]

On 4/27/2015 at 12:28 PM, Guest Runforit said:

Det er psykisk og det er en vrangforestilling. Hvorfor en ser en vrangforestillinger er vanskelig å forklare, men det er samme prinsippet som om at et tynn person ser seg selv som feit i speilet.

Jeg tror man ser det man forventer å se. Det man er vant til å se. Jeg hadde spiseforstyrrelser i ungdommen og var veldig spinkel, men i speilet så jeg ei lubben jente. Jeg har vært 100% frisk i mange år, men jeg ser merkelig nok fortsatt ei lubben dame i speilet. Må se fotografier av meg selv for å se hvordan jeg egentlig ser ut. Jeg vet godt at jeg ikke er overvektig, men likevel er jeg det i speilet. Jeg vet ikke hva det er som fortsatt får hjernen til å tolke speilbildet så feil, men sånn er det bare. Jeg er vant til det og lar derfor være å speile meg i prøverom.