Angstanfall og gammel kjærlighet

[Suzy]

Jeg var ute fra kontoret mitt et øyeblikk i sted. Da jeg kom tilbake var det kommet et ukjent anrop på mobilen min. Jeg søkte det opp og fikk opp nummeret til en skole i nabokommunen.

Ettersom det var ringt på mobilen min regna jeg med at det ikke gjaldt jobb og det som virkelig ga meg angst er at på denne skolen er kona til min tidligere elsker rektor (virksomhetsleder heter det vel nå...)

Det er slutt for lenge siden mellom ham og meg, men hun har ringt meg før (flere år etter at det var slutt) og det er temmelig ubehagelig med slike telefoner. I dag har vi kontakt pr mail (han og jeg) på et veldig vennskapelig plan, men jeg fryktet med en gang nok en "nå skal vi skilles og du kan bare ta ham" telefon.

Eller kanskje noe verre... :-(

Hjertet mitt er på veg ned igjen i rytme nå for like etter ringte jobbtelefonen og det var bare en lærer som ville noe angående jobben.. Ingen fare altså, men fytterakker'n så vondt jeg hadde det en liten stund. Så angst jeg fikk! Så mange år etter...

Måtte bare skrive det av meg antar jeg...

[LilleBille]

:trøste:

[Suzy]

Takk Bille...

Nå er det igrunnen bra igjen, men det plager meg at hun kan gjøre meg så urolig så mange år etter - og nå som jeg har ren samvittighet til og med! :-(

Bakholdsangrep fra egne følelser :-?

[Gjest Anonymous]

Så lenge du har ren samvittighet nå så er det hun som har et problem, ikke du - ikke la henne gjøre det til ditt problem heller

[Suzy]

Så lenge du har ren samvittighet nå så er det hun som har et problem' date=' ikke du - ikke la henne gjøre det til ditt problem heller [/quote']

Takk skal du ha - jeg vet jo det.

Nå var det jo ikke henne og det var ingenting alvorlig, men jeg ble så mye mer "satt ut" av muligheten for at det var henne enn jeg på noen måte var forberedt på.

[Gjest GreenSky]

Sånn er det, ja. Hjernen er rar, av og til. Det som vi tror er glemt, er ikke alltid det.

[Suzy]

Du sa det - ting sitter så langt inne at man ikke merker dem til daglig også plutselig er det framme :-?

[Gjest Anonymous]

Føler med deg.. :trøste:

Hadde en lignende opplevelse for noen år siden der telefonen ble et mareritt.. De ringte for å fortelle for ei hore jeg var, hvor stygg jeg var, bleikfeit og jævlig.. Han var like gal som henne. Antar det var for å berge stubbene av ekteskapet.. Men som jeg sa, vi var to om det, men da det ble oppdaget ble alt min feil.

De ringte i nesten 2 år.. Det kunne være stille noen dager, uker eller mnd. og så var det på han igjen. Opp i flere ganger om dagen. Da jeg sluttet å ta mobilen når jeg så det var fra dem, skjulte de sitt nr, og begynte også å ringe hjem til mine barn. Ho trua meg med å ringe til jobben min å fortelle for ei f.... jeg var. Ho skulle ringe foreldra mine og fortelle dem for ei datter de har.. Trodde jeg skulle bli gal...

Enda den dag i dag, kjenner jeg at jeg blir kvalm, og svetten bryter ut hvis telefonen ringer fra skjult nr., eller et nr jeg ikke kjenner. 13. desember 2002 var siste telefon fra dem. Da overtok min samboer mobilen min, tok alltid hustelefonen, og ga beskjed om at hvis de ville meg noe fikk de si det til ham så skulle han overbringe beskjeden.

Et mareritt.. Så jeg føler med deg, og er glad på dine vegne for at angsten var ubegrunnet i dag...

[Suzy]

Et mareritt.. Så jeg føler med deg, og er glad på dine vegne for at angsten var ubegrunnet i dag...

:trøste: Uff det der var ille!

Så galt var det ikke for meg da, men du vet hvordan det føles og det er uansett ikke godt.

[Gjest Embla s]

Så rart hvordan man aldri blir helt ferdig med noen ting.. Det er liksom ikke nok å "ha sagt undskyld" og tro at man har gjort seg ferdig

Jeg kan pluttselig, om natten, hvis jeg ikke får sove, begynne å tenke på sårende eller dumme ting jeg gjorde eller sa for ti år siden.. Kjenner jeg rødmer over egen dumhet og blir sint på meg selv. Virkelig fruktbare tanker..

(kanskje litt på siden, men ..)