Livet med lille F og nr 2 i magen <3

[miore]

Hurra for gallbeblære borte! Jeg fjernet min for fem år siden, det er en av de beste avgjørelsene noensinne Jeg savner den ikke, for å si det mildt.

[Beccy87]

Oi! 
Det var ganske heftig da! 
Bra du fikk gjort noe med det og håper du kommer deg til hektene igjen fort. 
Ikke noe gøy å måtte få hjelp til alt, men må man så må man. Viktig å ta vare på helsen for å bli ordentlig bra igjen. 
Og hurra for vellykket tungeklipp på B!  

[Frøkenanonym]

På 26.10.2017 den 15.09, miore skrev:

Hurra for gallbeblære borte! Jeg fjernet min for fem år siden, det er en av de beste avgjørelsene noensinne Jeg savner den ikke, for å si det mildt.

Har du endret kostholdet ditt på noen måte etterpå?   

På 26.10.2017 den 19.37, Beccy87 skrev:

Oi! 
Det var ganske heftig da! 
Bra du fikk gjort noe med det og håper du kommer deg til hektene igjen fort. 
Ikke noe gøy å måtte få hjelp til alt, men må man så må man. Viktig å ta vare på helsen for å bli ordentlig bra igjen. 
Og hurra for vellykket tungeklipp på B!  

Ja føler at jeg har fått nok av sykdom og inngrep for en stund nå  

Leser om så mange som må klippe om igjen, så er glad vi dro 3 timer for å komme til spesialist for å gjøre det  

[Frøkenanonym]

Dagene går så fort etter B kom til verden. Det føles som han aldri var noen liten baby. Han og F bruker samme bleiestr!  Sier kanskje noe om de begge to.. 

B er stort sett en blid baby, utenom sykdom og utviklingssprang. Han har startet med en forferdelig høy hyling når han tester stemmen sin(husker F også gjorde dette...bare ikke SÅ høyt). Vi får håpe det går over før vi får hørselsskader  Han har 3 amminger ila natten, og ellers på dagen er han våken i ca 1,5t før han er trøtt og sover alt mellom 15 min til 2 timer. Han må da sove i vogn, kvilene inne varer omtrent ingenting. Så der lærte jeg fra tiden med F. Hun sov også mye bedre i vogna ute - helst i bevegelse  B har fremdeles ikke fått smakt annen mat. Jeg har satt han klar to ganger, men da har han ikke vært i humør så jeg har droppa det. Tenkte å prøve ut når han våkner fra kvilen i dag. 

Til tross for at han er født 3 uker før tiden, veier han rundt 7,5 kg! Det veide F når hun var 7-8 mnd. Så jeg kjenner på armer og rygg at dette er tungt. Er ikke lenge til jeg dropper å bære han med bilstolen. Bruker 68/74 i klær. F brukte 74 i klær når hun starta i bhg 13 mnd gammel.. Mye sammenligninger her, men poenget er vel at jeg ser stor forskjell på jente og gutt  

F trives bedre og bedre i bhg. Fremdeles litt sjenert og holder seg litt tilbake, men bhgpersonellet meddeler at hun innimellom "glemmer seg ut" og smiler, hoier og tuller. Vi får jo oppleve henne slik hjemme heldigvis  Er fremdeles glad i B, og kan ikke forlate huset uten å kysse eller klemme han. Gleder meg til B blir mer aktiv på gulvet, og de kan få mer glede av hverandre. F syns forøvrig det er gøy med babyleker og legger seg gjerne under babygymmen en stund 

Så har du meg da. Jeg er sliten. Det kan da alle si. Men virkelig.. jeg er SÅ sliten. Psykisk også, men mest fysisk. Og ingen forstår det  Jeg kjenner jeg puster og hjertet slår, men det er ingen energi ut i resten av kroppen. Jeg kan apatisk sitte og bare se i veggen og puste. Ikke tenke på noe. Og samtidig på alt. Se rundt meg på alt husarbeidet som skulle vært gjort. Avogtil ser jeg noen sekund for lenge på babyen min som griner for å ta han opp og trøste. Fordi jeg er så sliten. 

Så kan noen tenke fødselsdepresjon. Men dette er ikke det. Mamma kan fortelle om når pappa hadde gallesteinsanfall. Han var så vannvittig sliten at han ikke gjorde noenting på mange mnder. Men mens jeg har gått gjennom dette, har jeg hatt en fødsel, et annet barn som har slitt så med å finne søvnen at hun sleit oss ut før fødsel og 1 mnd etter fødsel. Vi har klippet tungebåndet til B, og derfor måttet "torturere" han hver 3 time hele døgnet. Vi hadde fødselsdag for F og dåp for B på samme helgen. Jeg har store mål om å strikke garderobe til barna mine, mens jeg i virkeligheten har strikket ett plagg på 5 mnd. For det var alt jeg rakk, ettersom B er så oppmerksomhetssyk at jeg aldri får pause. Jeg har hatt folk som har bodd sammen med meg og vært med meg døgnet rundt i 3 mnd nå, pga min sykdom og pga mann som har reist på sjøen. Bare DET er slitsomt nok i seg selv. Jeg skal prøve å huske denne følelsen til når mine søstre får barn og beskriver dette. For da skal jeg virkelig hjelpe til, ta barna deres med meg og la dem få sove og gjøre akkurat hva de vil. Oppi alt har jeg hatt mamma og en fantastisk venninne som har hjulpet meg masse. Hadde aldri gått bra uten, det ville ihvertfall ikke blitt noen bra dåp. Jeg er så heldig å ha så gode mennesker rundt meg, uansett hvor slitsomt det er  

Fra mandag av blir jeg alene med barna når mannen drar på jobb. Jeg kan ikke si at jeg er klar for det, men om ikke annet så skal jeg få alenetid. Sånn helt alene. Og det tror jeg blir litt deilig. Og veldig slitsomt 

[miore]

7 timer siden, Frøkenanonym skrev:

Har du endret kostholdet ditt på noen måte etterpå?   

Jepp, men det skal sies at jeg gikk i over seks år med mange, lange og knallharde gallesteinsanfall uten å få rett diagnose, jeg klagde tydeligvis ikke nok til den forrige fastlegen min Så det endte opp med at lukkeklaffen mellom magesekk og tolvfingertarm ble permanent skadet (gallesteinene blokkerte blant annet utgangen av gallegangen så gallen fløt tilbake gjennom denne klaffen til magen og lagde mye ugagn der), og jeg fikk etter hvert en kronisk sykdom i magesekken.

På slutten før jeg opererte ut den helsikes galleblæren var det utrolig hvor lite jeg tålte av fett/alkohol/kaffe/juice/krydder/for store måltider/avvik fra rutine etc før jeg fikk et anfall, såpass at jeg ikke klarte å holde vekta oppe - enten kunne jeg la være å spise på en måte jeg ikke tålte og bli alt for tynn, ellers kunne jeg spise det likevel, få gallesteinsanfall, kaste opp galle og alt jeg spiste i en ukes tid, og bli enda tynnere.

Så alt i alt kan jeg spise mer enn før, selv om jeg fremdeles må være veldig forsiktig med (i den rekkefølgen som er viktigst) fett, alkohol, for store måltider, og avvik fra rutine. Kaffe, juice, syre og krydder går helt fint nå, i motsetning til før. Og jeg kan tross alt spise mer fett før jeg blir dårlig enn jeg kunne før jeg fikk fjernet galleblæren, og om magen slår seg vrang er det mye, mye mer håndterbart enn et gallesteinsanfall. Veldig mange som har fjernet galleblæren ender opp med å kunne spise helt normalt, heldigvis

En litt finurlig ting som har skjedd er at jeg ikke tåler kodein/morfinliknende preparater noe mer. Eller, det blir kodein-bingo. Kanskje 1 av 3 ganger ender jeg opp med gallegangsspasmer, som kjennes ut som gallesteinsanfall light. Og selv light er ikke noe å trakte etter! Så da skal det være RIMELIG vondt før jeg går for slik smertestillende, for det er sjelden verdt det. Det skjedde meg aldri før etter operasjonen, så jeg antar at det er en sammenheng. 

Den slitenheten i etterkant kan jeg ikke si jeg kjenner meg igjen i, da. Jeg har hatt utallige gallesteinsanfall i løpet av de årene jeg ble plaget, og jeg var selvsagt utrolig sliten rett etterpå, men når det etter 5-7 dager sluttet å være vondt og jeg fikk i meg litt mat og klarte å sove igjen, ble jeg meg selv igjen rimelig kvikt. 

[miore]

Altså... Etter operasjonen var jeg selvsagt sliten  Men jeg kom meg relativt fort på beina igjen, og kunne f.eks trene igjen en måned etter!

[Frøkenanonym]

På 1.11.2017 den 20.33, miore skrev:

Altså... Etter operasjonen var jeg selvsagt sliten  Men jeg kom meg relativt fort på beina igjen, og kunne f.eks trene igjen en måned etter!

Wow, for en historie! Dette hørtes skikkelig tøft ut! Hvor lang tid tok det fra anfallene kom til du fikk riktig diagnose? Så dumt at det ble permanent skade av det... Var dette mens du hadde barn, eller tidligere? Tror vi har to helt forskjellige utgangspunkt ifht å fjerne galleblæra, så det er vel ikke riktig å sammenligne formen vår   

[Frøkenanonym]

Permisjonen min oppsummert så langt:

2 mnd før fødsel: Fikk ICP og hadde unge som ikke vil sove. Følte meg så sliten før fødsel.

Første 2 mnd: Ammehelvette(nok en gang). Etter å ha spurt x antall helsepersonell, tok jeg eget initiativ og fikk klippet tunge og leppebåndet til B. Dette hjalp på ammingen straks.

3 mnd: Tøying av tungebånd hver 3 time døgnet rundt i en mnd. Husker egentlig ikke så mye mer av den tiden. 

4 mnd: Jeg fikk gallesteinsanfall, var utstlitt og måtte ha folk rundt meg hele døgnet. 

5 mnd: Opererte vekk galleblæra, var naturlig nok ikke i form på noen uker, og videre var jeg åå så sliten av det hele.

 

Nå er B straks 6 mnd og vi har vært hjemme alene noen uker. Jeg skrev at jeg gledet meg litt til å være alene.. Oh my...! Så ironisk. Både jeg, F og B ble ordentlig forkjøla. Det var dager jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg gjennom det. Hvor jeg talte ned minuttene til de skulle hvile. Men det ble aldri hviling på samme tid. Og B sov maks 30 min hvil. Aldri hviling på hu mor. Og B holdt det gående annenhver time på natta. Når jeg hadde gått èn dag og tenkt "åh, nå føler jeg meg litt bedre", så kom det forkjølelse på ny. Med en litt annen vri, men utslått igjen. Heldigvis ble F frisk etter ei uke og kunne gå i bhg igjen. B hosta og harka så han ikke fikk sove, selv med hodeenden forhøyet. Samme historie gjentok seg igjen; følte meg friskere og ble deretter syk igjen. Etter 5 dager følte jeg meg bedre og vi gikk på besøk. Samme kveld kjente jeg feberen kom, og dagen etter var jeg sponse tett.

Nå er jeg på dag 8 med det jeg har tenkt er bihulebetennelse. Øreverk, føler tennene er løse og klarer knapt å tygge pga smerter, intens hodepine fremme i hodet, bak øyne, i pannen, kjeven.. Overdriver ikke om jeg sier jeg har snytt ut 0,5-1 L tjukk gørr ut av nesen/harket opp. Når jeg snyter, skjærer det i ørene. Må snyte meg 4-5 ganger i timen. Tar 1g paracet hver 8 time. Og det letter ikke!! Skulle være tøff denne gangen og la det gå over av seg selv. Vel, nå skjønner jeg at dette krever behandling. Har heldigvis time til sjekk av spiralen i morgen, så får heller bruke timen på sykdommen..

 

Forrige innlegg skrev jeg at jeg var sliten. Det har ikke endret seg  Jeg er bare så møkk lei. Drittlei! Jeg vil være frisk! Det er fint vær ute, og jeg vil bare trille vogna og kose meg med permisjonen slik som andre gjør! Jeg vil vise mannen min at jeg kan ta meg av barn og hus, for det vet jeg at jeg kan! ...jeg bare orker ikke nå. Nå er det nok. Jeg vil bli frisk, og slutte å være sliten. Det har jeg allerede vært i 8 mnd, så det da være grenser. 

 

 

Endret 30. november 2017 av Frøkenanonym

[Frøkenanonym]

Amming: 

Dette var som tidligere beskrevet en kamp i starten. Ble mye bedre etter klipp, men han er en sånn kar som skal være effektiv og er ferdig etter 5 min på puppen. Da slår og sparker han, ikke tid til å kose seg. Koser meg ikke jeg heller, er jo en treningsøkt å holde han på plass. 

Nå har jeg hatt mye sykdom med meg selv, og jeg er rast ned i vekt. Trivselvekta er 60, men nå har jeg gått under 55 kg. For tiden har jeg jo ikke matlyst med sykdom, så det er ikke riktig tid å prøve å feite meg opp. 

Poenget er: Nå har jeg ammet han i 6 mnd. Han har fått rikelig, men han trives også med å få mme om han får tilbudt det. Jeg sliter med å gå opp i vekt, og tror ikke jeg vil få det til så lenge jeg ammer. Samme skjedde med F også, klarte ikke å legge på meg før jeg var ferdig å amme. Så jeg føler han tar all næringa mi(han er en plugg også, så jeg ser jo han har forsynt seg).

Prøvde å spørre på en ammegruppe på FB. Der fikk jeg bare svar med fokus på å spise energirik mat, ikke gi opp, tenke på det beste for barnet mitt.

Så da prøver jeg å spørre her: ER DET GREIT Å SLUTTE Å AMME? 

Jeg trives ikke med det, jeg har vært flink og holdt ut i 6 mnd. Helsa mi er gått rett i dass, og jeg hadde kanskje hatt behov for å ha næringen for meg selv. Er dette veldig egoistisk? Jeg kan gjerne amme han på natta, da har jeg ihvertfall redusert mye av det han tar fra meg. 

Kan jeg få meninger om dette?

[miore]

Selvfølgelig er det greit! Du har gjort en kjempejobb og holdt ut lenge, de første 6 månedene er tross alt den aller viktigste tiden. Jeg snur litt på det jeg, og sier heller "tenk på hva som er best for dere". Din helse og trivsel må jo åpenbart også tas med i vurderingen  

[Illy]

Hei! Jeg må bare også si at du har gjort en kjempegod jobb, og det er HELT greit å avslutte ammingen. Det er sikkert det beste for både lille B og deg, til og med

[Beccy87]

HELT greit å slutte med ammingen nå!  

Ps. Du har skrevet navnet til B i innlegget der du oppsummerer permisjonen din, sånn i tilfelle du vil ta det bort.. 
Uansett; for et flott navn! Og passer så bra sammen med F! 

[FruN]

Absolutt innafor å slutte å amme! Med tanke på alt du har gått gjennom det siste halvåret er det en kjempejobb du har gjort! 

 

[Poppsilopp]

Så lenge du føler det er best så må du bare gjøre det. Hvis du orker å holde på nattammingen vil han få alle næringsstoffene da. De blir konsentrert etter hvor mye melk du har. Ellers kan det være en tøff kamp å ta når du er sliten. Men så lenge du orker, og heller gir masse kos i stedet for pupp så går det nok fint  Kan være lurt både for han og for produksjonen din og trappe ned litt og litt i stedet for å bråslutte. 

Og for noen tøffe måneder du har hatt  

[lillemeg90]

Absolutt! gjør det som fungerer for deg!

[kaffemor]

Hjelpe meg for noen tøffe måneder du har hatt! Håper det er bedre nå

Klart det er greit å slutte å amme. Synes du har vært flink jeg  

[Frøkenanonym]

På 30.11.2017 den 12.55, miore skrev:

Selvfølgelig er det greit! Du har gjort en kjempejobb og holdt ut lenge, de første 6 månedene er tross alt den aller viktigste tiden. Jeg snur litt på det jeg, og sier heller "tenk på hva som er best for dere". Din helse og trivsel må jo åpenbart også tas med i vurderingen  

Så fint sagt 

På 30.11.2017 den 19.36, Illy skrev:

Hei! Jeg må bare også si at du har gjort en kjempegod jobb, og det er HELT greit å avslutte ammingen. Det er sikkert det beste for både lille B og deg, til og med

 

På 30.11.2017 den 20.16, Beccy87 skrev:

HELT greit å slutte med ammingen nå!  

Ps. Du har skrevet navnet til B i innlegget der du oppsummerer permisjonen din, sånn i tilfelle du vil ta det bort.. 
Uansett; for et flott navn! Og passer så bra sammen med F! 

Takk for heads up!  Og ja, veldig fornøyd med navnevalgene :D 

På 30.11.2017 den 23.53, FruN skrev:

Absolutt innafor å slutte å amme! Med tanke på alt du har gått gjennom det siste halvåret er det en kjempejobb du har gjort! 

 

 

På 1.12.2017 den 13.59, Poppsilopp skrev:

Så lenge du føler det er best så må du bare gjøre det. Hvis du orker å holde på nattammingen vil han få alle næringsstoffene da. De blir konsentrert etter hvor mye melk du har. Ellers kan det være en tøff kamp å ta når du er sliten. Men så lenge du orker, og heller gir masse kos i stedet for pupp så går det nok fint  Kan være lurt både for han og for produksjonen din og trappe ned litt og litt i stedet for å bråslutte. 

Og for noen tøffe måneder du har hatt  

Takk for tips  Det blir masse kos fremover ja  

1 time siden, kaffemor skrev:

Hjelpe meg for noen tøffe måneder du har hatt! Håper det er bedre nå

Klart det er greit å slutte å amme. Synes du har vært flink jeg  

 

På 3.12.2017 den 9.44, lillemeg90 skrev:

Absolutt! gjør det som fungerer for deg!

 

1 time siden, kaffemor skrev:

Hjelpe meg for noen tøffe måneder du har hatt! Håper det er bedre nå

Klart det er greit å slutte å amme. Synes du har vært flink jeg  

Det er bedre nå  

 

Takk for all støtten om ammeslutt. Jeg har grått mine tårer for det hele. Er jo vemodig, og føles egoistisk når jeg har begeret fullt av melk til han. Men må bare tenke at det er til det beste for oss  

Nå får han mme-flaske både morgen og kveld. Så ammer jeg i løpet av dagen og dersom han vil ha på natta. I natt sov han fra 18.30-03.30 uten pupp  Innom å gi smokken et par ganger og rape litt, men dette var da etterlengtet. Det er så godt å se når han drikker av flaske, og bare koooser seg med flaska. Så han virker generelt mer fornøyd. Det blir en gradvis nedtrapping til å kun tilby nattamming, og kanskje 1 måltid på dagen for å opprettholde produksjonen. 

Ellers er jeg blitt frisk igjen :D Det er flere mnd siden jeg har hatt lyst og vilje til å gjøre husarbeid, bake julekaker, leke med ungene. Åh, deilig å komme seg liiitt ovenpå. Jeg er jo i helt rævva form, så når julestria har lagt seg blir det oppstart med trening tenker jeg  Utendørs med trilletur! Og egentrening i stua   Its a start. 

Jeg er SÅ klar for å starte på 2018 

[LilleMy1989]

Hei du! Du har falt ut!  Bra jeg fant deg  

[Frøkenanonym]

På 10.1.2018 den 13.45, LilleMy1989 skrev:

Hei du! Du har falt ut!  Bra jeg fant deg  

 Hei! Kjekt å høre fra deg! Hvordan er livet ditt om dagen?  

[Frøkenanonym]

3 år siden forrige oppdatering. Og mye har skjedd på den tiden.

Har jeg noen kjente som enda følger med?  

Jeg skal prøve å oppsummere kort. 

Nå er F blitt 5,5 år og starter på skolen til høsten. Vi flyttet for 1,5 år siden, og etter det blomstret hun. Hadde så godt av å komme til en bhg hvor hun ble sett for den hun er, og nå er hun på kanten til å kalles utadvent! Elsker å være ute, gå på ski, slalom, klatre i trær, gå på besøk, være med pappan på telttur. "Pappa, når skal vi på telttur i snøstorm igjen?". Hun liker å reflektere over ting, og liker å øve på å skrive bokstaver, perle, og plutselig har også tegninga løsnet og det er kunstverk i alle slags farger som kommer hjem  Hun er veldig omsorgsfull overfor sin bror, og de elsker å være sammen. I bhg sier de også at de trekker mot hverandre, og kan gå på ski sammen i flere timer rundt bhgbygget.

B nærmer seg 4 år, og er en skikkelig luring. Han kommer med de beste klemmene, liker å kose i senga om morgenen og sier så herlig "Mamma jeg er glad i deg". Han smelter de fleste. Samtidig som han finner på litt sprell og er en hoppende glad gutt. Som også er veldig sta. Som en typisk 3-åring gjerne. F var aldri en skikkelig 3-åring ifht trass, så dette var en ny opplevelse for oss. Det går stadig bedre, og vi må være både bestemte og forståelsesfulle. Klare med en klem og trøst når det blir tøft. Han elsker å bygge, det være seg med magneter, treklosser, duplo, hva som helst. Kan finne frem slalomskoene for å finne ut hvordan låsemekanismen fungerer. Er den som plutselig er på vaskerommet og skrur av vannet for å se at trykket faller på manometeret. Han legger merke til alle detaljer, for eksempel vannrør og ventilasjonsrør i badeland. Eller at det er et ruglete rør i bildøra, der han har lært at det går ledninger til å styre lås og vindu på bildøra. Han er akkurat som sin far  

 

Etter permisjonen med B, startet jeg på jobb igjen. Jeg har jo beskrevet her inne hvor sliten jeg var, og det virket som det aldri skulle gå over. Det gikk utrolig tregt, og legen min sa bare at jeg var en sliten småbarnsmor. Jeg trodde jo på det. 

Da jeg startet på jobb, var det såvidt jeg var klar. Jeg var egentlig ikke det. Men jeg følte jeg måtte, og jeg var jo bare en sliten småbarnsmamma uansett, kanskje jeg ville ha godt av å jobbe igjen? Så synd at jeg møtte nytt skift med personer jeg ikke klaffet med. Det var konflikter i starten pga misforståelser, som gjorde at de ikke stolte på meg, og jeg tilbake. Jeg holdt ut i 1,5 år der ute, før jeg ble utbrent. Kroppen kollapset helt. Hjernetåke, intens hodepine, som om det var nåler rundt hodet. Null energi i kroppen. Husker den siste turen, at jeg lå i senga og skulle opp på jobb. Hvor kroppen bare ikke lystret. Selv om jeg følte jeg måtte, klarte ikke kroppen. Nå har jeg vært sykemeldt i 10 mnd, og først den siste uken har jeg forstått at disse konfliktene nok hadde mye å si for at jeg ble sykemeldt.

Jeg ville ikke innse det. Ville ikke gi disse makt. Jeg kan ikke skrive hva som skjedde, men jeg ble særdeles dårlig behandlet og tvunget til å tie om hva som ble sagt og gjort. Jeg ser først nå alvoret i alt som skjedde. Jeg har startet forsiktig med hjemmekontor i en annen type stilling. Det er tungt, men det er en start.

 

Så. Jeg har akkurat tatt kontakt med sjefen for å fortelle hvordan det var for meg å jobbe med dem. Og hans første reaksjon var at jeg såklart skulle få slippe å jobbe med dem igjen, og lurte på om jeg vil starte et annet sted heller. Tårene bare trilla i vanntro og takknemlighet. Jeg trodde jeg måtte kjempe videre med disse personene. Jeg har innsett at jeg har jobbet for å bli frisk, for å komme til det som føles som en kniv på strupen? Jeg hadde jo ingenting å glede meg til, ingen gulerot for hvorfor jeg skulle komme ut igjen. Det var så lettende og godt å høre at jeg får starte med blanke ark igjen   ❤️ 

 

Om jeg nå hadde gjort det da... 😛 Jeg er blitt gravid, og det er bare så dårlig timing! Vi er begge litt i en fortrengelsesfase. Jeg mistet i sommer, rundt 5-6 uker på vei. Så vi har bare tenkt at vi får se hva som skjer. 

Nå er jeg straks 7 uker på vei, og begynner å innse at dette kan det bli et barn av  Jeg har egentlig ikke energi til det, ikke mange nok armer, ikke noe støtteapparat her vi har flyttet, vi har ikke stor nok bil, mannen har ikke nok tolmodighet til et barn til, men jeg har IKKE tenkt å ta abort. Jeg vil ikke tukle med naturen. 

Vi HAR økonomi til det. Vi har kjærlighet. Vi har to søsken som leker godt sammen og er relativt selvstendige. To søsken som kommer til å elske å få et søsken. Vi kommer til å elske dette barnet. Og akkurat nå lar jeg meg få lov til å kjenne på alle følelser rundt dette  

 

Si gjerne hei om du er ny på siden min, eller et ord om du har fulgt meg tidligere  Jeg er usikker på om jeg kommer til å henge her, men om det er litt aktivitet, er det jo motiverende - og godt med et skriverom hvor jeg kan lufte tanker og følelser ❤️