Gå til innhold

I år ville barnet mitt blitt 18 år


Miklo Velka

Anbefalte innlegg

I 1996 var jeg 18 år gammel. På ferie i et lite bygdesamfunn for å besøke familie møtte jeg "Anita", kvinnen som ble min første store kjærlighet. Hun var fem år eldre enn meg, og vi møttes på dette tettstedets eneste utested, hvor blikkene våre møttes i baren ved dansegulvet. Jeg var sjenert og uerfaren, og visste knapt hva som hadde skjedd før hun hadde meg på kroken.

Jeg hadde tilbrakt mange somre på dette stedet tidligere, og på denne måten så visste de fleste der hvem jeg var, selv om jeg kun kjente til en håndfull av de. Jentene elsket bygutter, og de elsket spesielt gutter fra min hjemby, mens guttene hatet disse ukjente og reisevante guttene fra storbyen, som fikk all oppmerksomheten til jentene deres. Nå som jeg var myndig, og "lovlig", så begynte noen av disse jentene å vise mere interesse for meg, og jeg klarte ikke å motstå lenger enn at jeg hoppet på den første kroken som kom til syne foran meg.

Denne kvelden var det kun oss det handlet om, og etter at utestedet stengte så dro vi videre til en privatfest noen kilometer unna. Vi var fortapt i hverandre, kanskje jeg mere enn henne, da jeg lot meg hypnotisere til å gjøre og si akkurat det hun vil høre, og i løpet av de sene nattetimer fikk jeg mitt første kyss. Det var som at all verdens fyrverkeri ble avfyrt samtidig, og jeg var i himmelen, og fullstendig under hennes kontroll. Nattetimene kom og forsvant, og jeg fulgte henne hjem en gang tidlig på formiddagen, før jeg selv gikk hjem, selv om det nok føltes som at jeg svevde på en sky.

Vi hadde en fabelaktig sommer sammen, som ble avsluttet med en tur hvor vi dro og besøkte noen av hennes slektninger i nærheten av der jeg bodde. Én uke sammen med "Anita", og hennes to barn på 5 og 3 år. Jeg husker det som en av de mest fantastiske ukene i mitt liv, hvor vi tilbrakte tiden sammen, nesten som en familie, og jeg husker fortsatt følelsen da hennes 3 år gamle sønn tok meg i hånden en morgen på kjøkkenet, kallte meg "pappa", og lurte på om jeg kunne lage frokost til han også. Jeg ble fullstendig satt ut, og før jeg fikk reagert hadde "Anita" brutt inn og forklart at jeg ikke var "pappa". Men for en 3-åring som ikke hadde noen pappa så var det kanskje ikke så lett å forstå den gangen.

Når uken var over, og det nærmet seg skolestart, så var jeg nødt til å sette kursen hjemmover, og jeg tok farvel med det som var på god vei til å føles som min lille familie. Hverdagen kallte, og vi måtte venne oss til at det var 40 mil mellom oss. Vi gikk begge på skole, og siden dette var før både e-post og mobiltelefon ble allemannseie, så måtte vi klare oss med "gammeldagse" kjærlighetsbrev og telefonsamtaler fra telefonkiosker, siden hun ikke hadde mobiltelefon, og det kostet fortsatt en liten formue for henne å ringe meg på min mobiltelefon.

Romantiske kort og brev gikk begge veier flere ganger i uken, og etter en stund begynte det å komme kort med motiv som tilsa at noe plaget henne. Hun skrev gjentatte ganger at hun hadde noe hun ville fortelle meg, men at hun ikke visste hvordan hun skulle si det. Disse ble etter hvert avløst av kort hvor hun fortalte at hun hadde dårlig samvittighet, men jeg klarte aldri å få noen klarhet i nøyaktig hva det var hun hadde på hjertet.

Året gikk, og neste sommer reiste jeg nok en gang tilbake til stedet hvor vi først hadde møttes. Vi møtte hverandre på en fest, begge uten alkohol denne gangen, og snakket langt og lenge om oss, tiden som hadde gått. Hun kunne etter hvert fortelle at bakgrunnen for disse kryptiske kortene var at hun hadde blitt gravid, men at hun hadde valgt å ta abort. Jeg så på henne at det var vanskelig for henne å fortelle, og føler selv at jeg reagerte på en bra måte, og betrygget henne med at jeg ikke var sint, og at jeg fortsatt var glad i henne, selv om jeg nok i hodet mitt følte og tenkte en million ting som jeg ikke lenger vet hva var.

Hun var alenemor for to barn som ikke hadde noen far, og tenkte vel sitt om det å få et tredje barn med en ung og uerfaren gutt, som på dette tidspunktet ikke var startet på voksenlivet. Jeg forstår, og har alltid forstått, årsaken til at hun valgte å ta abort, men jeg har alltid vært uenig i det, og spesielt det at hun gjorde det uten å involvere meg. Uansett hvor mye avgjørelsen til syvende og sist var hennes, så har jeg i alle år etter måttet leve med at mitt barns fremtid og skjebne ble bestemt uten at jeg fikk være delaktig.

Vi mistet kontakten etter dette, og det skulle gå mange år før vi så hverandre igjen. En sommerkveld, sikkert 10 år senere, ringte hun meg helt ute av det blå, bare for å mimre, og spørre om jeg hadde lyst til å treffe henne neste gang jeg kom til hjemstedet hennes igjen. Jeg skulle da reise dit et par uker senere, og vi ble da enige om at jeg skulle komme på besøk. Vi ble da sittende å mimre om den tiden vi var ung og forelsket, og vi fantaserte også litt om det barnet vi kunne ha hatt. Hun var nå gift, så det var ikke noen romantikk denne gangen, og sommerferien ebbet ut med gode minner fra en svunnen tid.

Noen år senere så jeg på Facebook at hennes eldste datter hadde fått barn, og "Anita" la ut en statusoppdatering om fødselen, og familiens nye hjerteknuser. Jeg klikket meg da inn på hennes Facebook-profil for å se om hun hadde lagt ut noen flere detaljer, da jeg la merke til profilen til hennes yngste sønn, som jeg ikke visste om. Jeg klikket meg inn og husker at jeg reagerte på at han så så mye eldre ut enn jeg trodde han skulle være. Jeg så på fødselsdatoen, og kjente kroppen gi etter, og all luft gikk ut av meg. Der satt jeg og så på bilder av hennes sønn, født nøyaktig 9 måneder etter at vi var sammen sist, og to måneder før den gangen vi satt sammen på fest, den kvelden hun fortalte meg om graviditeten og aborten.

Tankene begynte å svirre i hodet, og alle minnene om tiden vi hadde sammen, samtalene vi hadde hatt, og skuffelsen av aborten, kom frem til overflaten. I alle årene som hadde gått hadde jeg hatt en fantasi om at hun en dag skulle ta kontakt med meg, og fortelle meg at hun hadde løyet om aborten, og at jeg faktisk hadde en sønn eller ei datter. Jeg trodde aldri innerst inne at det skulle skje, men jeg ønsket meg barn så sterkt, og var så deprimert på grunn av aborten, at jeg ofte fantaserte om hvordan det skulle skje, hvordan livet mitt skulle bli, og hvordan mitt barn hadde vært.

Jeg satt fullstendig paralysert i stolen min, og det tok trolig et par timer før jeg klarte å tenke klart igjen. Jeg begynte å lete frem telefonnummeret hennes, og jeg begynte å planlegge og tenke på å reise opp til henne for å konfrontere henne med dette. Heldigvis så klarte jeg å samle meg selv, og jeg bestemte meg for at jeg ikke bare kunne kontakte henne sånn plutselig, men at jeg måtte først og fremst finne ut om dette kunne være sant. Jeg brukte ukesvis på å tenke tilbake på samtaler og episoder fra tiden vi hadde sammen, for å finne noen tegn som kunne guide meg i riktig retning. Jeg bladde gjennom Facebook-profilene til gutten og moren, samt andre familiemedlemmer som jeg var venner med der, og lette etter en nål i en høystakk. Et minste lille bevis som kunne fortelle meg det jeg trengte å vite.

Etter et par måneder hadde jeg mer eller mindre kommet til konklusjonen at, ja, dette kunne faktisk stemme. Jeg hadde ikke funnet noen håndfaste bevis, men en hel haug med indisier fortalte meg det jeg ville høre. Det fantasien min ville at jeg skulle høre. Dette var min sønn. Jeg hadde plutselig fått en 14 år gammel sønn, og jeg hadde blitt pappa! Jeg fant ingen verdens ting som tydet på at dette ikke var min sønn, og dette ble da sannheten for meg. Jeg begynte å tenke på hva jeg skulle gjøre, hva jeg skulle si! Hvem skulle jeg fortelle dette til, og hvordan skulle jeg si det til foreldrene mine? Og ikke minst denne gutten, som får hele livet sitt snudd på hodet?

Jeg hadde mer eller mindre overtalt meg selv til å tro på denne sannheten, når den virkelige sannheten plutselig slo ned som lyn fra klar himmel. Etter over to måneder i uvisshet, med spekulasjoner og fantasier, så får jeg bekreftelsen som sier at fødselsdatoen jeg trodde var korrekt, faktisk var feil. Eller, datoen var korrekt, men han var to år yngre enn det jeg hadde trodd, og dermed var det ingen mulighet for at han var min sønn.

Akkurat der og da falt min verden i grus. Det føltes som å bli slått i magen av Mike Tyson, uten at jeg egentlig vet hvordan det faktisk føles, men det var i alle fall slik jeg så for meg at det føltes der og da. Tiden stoppet opp, tårene trillet, og i et brøkdel av et sekund føltes det som at jeg hadde mistet et barn. Den smerten man som foreldre opplever når man får beskjed om at deres barn har gått bort, akkurat sånn føltes det for meg i det øyeblikket sannheten gikk opp for meg. Jeg har ikke barn, og vet naturligvis ikke hvordan det føles, og er ikke i tvil om at det i virkeligheten er en milliard ganger verre enn det jeg følte, i tillegg til at smerten aldri forsvinner, men for meg, i det øyeblikket, var det akkurat slik det kjentes.

Akkurat den smerten forsvant for meg ganske umiddelbart, men sorgen rundt aborten kom tilbake. Hardt tilbake. Og med den kom også absolutt alle følelsene rundt den. Sorg, frustrasjon, depresjon, også litt sinne, hjelpesløshet og ensomhet byttet på å fly gjennom hodet mitt i denne tiden, og jeg måtte bearbeide sorgen igjen på nytt, sammen med tankene om at dette kanskje var min mulighet til å få barn, og at jeg nå må leve mine dager uten å få oppleve denne gleden selv.

Den dag i dag er jeg fortsatt ikke sint på "Anita" fordi at hun valgte å ta abort for 18 år siden. Jeg er skuffet over at hun ikke følte at jeg fortjente å få være en del av det, og få komme med mine tanker og meninger, men jeg har aldri bært nag ovenfor henne på grunn av dette. Jeg var ung og uerfaren, og har faktisk forståelse for det valget hun tok, men fortsatt den dag i dag, så sørger jeg over det livet som aldri fikk bli til, eller utvikle og utfolde seg som alle oss andre.

Endret av Gibralfaro
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvorfor? Er du imot abort?

Anonymous poster hash: a54fe...c6f

Ja, på den ene siden så er jeg helt klart abortmotstander, kanskje på grunn av disse erfaringene, men på den andre siden så er jeg heller ikke motstander av kvinners rett til å velge. Det mest nøyaktige svaret jeg tror jeg kan gi er at jeg er mot abort som prevensjonsmiddel.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

du er 38?

Du kan enda få barn :sad:

Ble trist av dette :tristbla:



Anonymous poster hash: ab5c1...0b4
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig fint skrevet.

Takk. :-)

du er 38?

Du kan enda få barn :sad:

Ble trist av dette :tristbla:

Jeg er 37, og ja, i teorien så kan jeg få flere barn, men det er vanskelig å gjøre som mann når man ikke har en kvinnelig partner som er villig til å stille opp. Jeg er av den typen som er en vanvittig god venn, men som kvinner ikke ønsker noe romantisk med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blomsterert

I 1996 var jeg 18 år gammel. På ferie i et lite bygdesamfunn for å besøke familie møtte jeg "Anita", kvinnen som ble min første store kjærlighet. Hun var fem år eldre enn meg, og vi møttes på dette tettstedets eneste utested, hvor blikkene våre møttes i baren ved dansegulvet. Jeg var sjenert og uerfaren, og visste knapt hva som hadde skjedd før hun hadde meg på kroken.

Jeg hadde tilbrakt mange somre på dette stedet tidligere, og på denne måten så visste de fleste der hvem jeg var, selv om jeg kun kjente til en håndfull av de. Jentene elsket bygutter, og de elsket spesielt gutter fra min hjemby, mens guttene hatet disse ukjente og reisevante guttene fra storbyen, som fikk all oppmerksomheten til jentene deres. Nå som jeg var myndig, og "lovlig", så begynte noen av disse jentene å vise mere interesse for meg, og jeg klarte ikke å motstå lenger enn at jeg hoppet på den første kroken som kom til syne foran meg.

Denne kvelden var det kun oss det handlet om, og etter at utestedet stengte så dro vi videre til en privatfest noen kilometer unna. Vi var fortapt i hverandre, kanskje jeg mere enn henne, da jeg lot meg hypnotisere til å gjøre og si akkurat det hun vil høre, og i løpet av de sene nattetimer fikk jeg mitt første kyss. Det var som at all verdens fyrverkeri ble avfyrt samtidig, og jeg var i himmelen, og fullstendig under hennes kontroll. Nattetimene kom og forsvant, og jeg fulgte henne hjem en gang tidlig på formiddagen, før jeg selv gikk hjem, selv om det nok føltes som at jeg svevde på en sky.

Vi hadde en fabelaktig sommer sammen, som ble avsluttet med en tur hvor vi dro og besøkte noen av hennes slektninger i nærheten av der jeg bodde. Én uke sammen med "Anita", og hennes to barn på 5 og 3 år. Jeg husker det som en av de mest fantastiske ukene i mitt liv, hvor vi tilbrakte tiden sammen, nesten som en familie, og jeg husker fortsatt følelsen da hennes 3 år gamle sønn tok meg i hånden en morgen på kjøkkenet, kallte meg "pappa", og lurte på om jeg kunne lage frokost til han også. Jeg ble fullstendig satt ut, og før jeg fikk reagert hadde "Anita" brutt inn og forklart at jeg ikke var "pappa". Men for en 3-åring som ikke hadde noen pappa så var det kanskje ikke så lett å forstå den gangen.

Når uken var over, og det nærmet seg skolestart, så var jeg nødt til å sette kursen hjemmover, og jeg tok farvel med det som var på god vei til å føles som min lille familie. Hverdagen kallte, og vi måtte venne oss til at det var 40 mil mellom oss. Vi gikk begge på skole, og siden dette var før både e-post og mobiltelefon ble allemannseie, så måtte vi klare oss med "gammeldagse" kjærlighetsbrev og telefonsamtaler fra telefonkiosker, siden hun ikke hadde mobiltelefon, og det kostet fortsatt en liten formue for henne å ringe meg på min mobiltelefon.

Romantiske kort og brev gikk begge veier flere ganger i uken, og etter en stund begynte det å komme kort med motiv som tilsa at noe plaget henne. Hun skrev gjentatte ganger at hun hadde noe hun ville fortelle meg, men at hun ikke visste hvordan hun skulle si det. Disse ble etter hvert avløst av kort hvor hun fortalte at hun hadde dårlig samvittighet, men jeg klarte aldri å få noen klarhet i nøyaktig hva det var hun hadde på hjertet.

Året gikk, og neste sommer reiste jeg nok en gang tilbake til stedet hvor vi først hadde møttes. Vi møtte hverandre på en fest, begge uten alkohol denne gangen, og snakket langt og lenge om oss, tiden som hadde gått. Hun kunne etter hvert fortelle at bakgrunnen for disse kryptiske kortene var at hun hadde blitt gravid, men at hun hadde valgt å ta abort. Jeg så på henne at det var vanskelig for henne å fortelle, og føler selv at jeg reagerte på en bra måte, og betrygget henne med at jeg ikke var sint, og at jeg fortsatt var glad i henne, selv om jeg nok i hodet mitt følte og tenkte en million ting som jeg ikke lenger vet hva var.

Hun var alenemor for to barn som ikke hadde noen far, og tenkte vel sitt om det å få et tredje barn med en ung og uerfaren gutt, som på dette tidspunktet ikke var startet på voksenlivet. Jeg forstår, og har alltid forstått, årsaken til at hun valgte å ta abort, men jeg har alltid vært uenig i det, og spesielt det at hun gjorde det uten å involvere meg. Uansett hvor mye avgjørelsen til syvende og sist var hennes, så har jeg i alle år etter måttet leve med at mitt barns fremtid og skjebne ble bestemt uten at jeg fikk være delaktig.

Vi mistet kontakten etter dette, og det skulle gå mange år før vi så hverandre igjen. En sommerkveld, sikkert 10 år senere, ringte hun meg helt ute av det blå, bare for å mimre, og spørre om jeg hadde lyst til å treffe henne neste gang jeg kom til hjemstedet hennes igjen. Jeg skulle da reise dit et par uker senere, og vi ble da enige om at jeg skulle komme på besøk. Vi ble da sittende å mimre om den tiden vi var ung og forelsket, og vi fantaserte også litt om det barnet vi kunne ha hatt. Hun var nå gift, så det var ikke noen romantikk denne gangen, og sommerferien ebbet ut med gode minner fra en svunnen tid.

Noen år senere så jeg på Facebook at hennes eldste datter hadde fått barn, og "Anita" la ut en statusoppdatering om fødselen, og familiens nye hjerteknuser. Jeg klikket meg da inn på hennes Facebook-profil for å se om hun hadde lagt ut noen flere detaljer, da jeg la merke til profilen til hennes yngste sønn, som jeg ikke visste om. Jeg klikket meg inn og husker at jeg reagerte på at han så så mye eldre ut enn jeg trodde han skulle være. Jeg så på fødselsdatoen, og kjente kroppen gi etter, og all luft gikk ut av meg. Der satt jeg og så på bilder av hennes sønn, født nøyaktig 9 måneder etter at vi var sammen sist, og to måneder etter at vi satt sammen på fest, den kvelden hun fortalte meg om graviditeten og aborten.

Tankene begynte å svirre i hodet, og alle minnene om tiden vi hadde sammen, samtalene vi hadde hatt, og skuffelsen av aborten, kom frem til overflaten. I alle årene som hadde gått hadde jeg hatt en fantasi om at hun en dag skulle ta kontakt med meg, og fortelle meg at hun hadde løyet om aborten, og at jeg faktisk hadde en sønn eller ei datter. Jeg trodde aldri innerst inne at det skulle skje, men jeg ønsket meg barn så sterkt, og var så deprimert på grunn av aborten, at jeg ofte fantaserte om hvordan det skulle skje, hvordan livet mitt skulle bli, og hvordan mitt barn hadde vært.

Jeg satt fullstendig paralysert i stolen min, og det tok trolig et par timer før jeg klarte å tenke klart igjen. Jeg begynte å lete frem telefonnummeret hennes, og jeg begynte å planlegge og tenke på å reise opp til henne for å konfrontere henne med dette. Heldigvis så klarte jeg å samle meg selv, og jeg bestemte meg for at jeg ikke bare kunne kontakte henne sånn plutselig, men at jeg måtte først og fremst finne ut om dette kunne være sant. Jeg brukte ukesvis på å tenke tilbake på samtaler og episoder fra tiden vi hadde sammen, for å finne noen tegn som kunne guide meg i riktig retning. Jeg bladde gjennom Facebook-profilene til gutten og moren, samt andre familiemedlemmer som jeg var venner med der, og lette etter en nål i en høystakk. Et minste lille bevis som kunne fortelle meg det jeg trengte å vite.

Etter et par måneder hadde jeg mer eller mindre kommet til konklusjonen at, ja, dette kunne faktisk stemme. Jeg hadde ikke funnet noen håndfaste bevis, men en hel haug med indisier fortalte meg det jeg ville høre. Det fantasien min ville at jeg skulle høre. Dette var min sønn. Jeg hadde plutselig fått en 14 år gammel sønn, og jeg hadde blitt pappa! Jeg fant ingen verdens ting som tydet på at dette ikke var min sønn, og dette ble da sannheten for meg. Jeg begynte å tenke på hva jeg skulle gjøre, hva jeg skulle si! Hvem skulle jeg fortelle dette til, og hvordan skulle jeg si det til foreldrene mine? Og ikke minst denne gutten, som får hele livet sitt snudd på hodet?

Jeg hadde mer eller mindre overtalt meg selv til å tro på denne sannheten, når den virkelige sannheten plutselig slo ned som lyn fra klar himmel. Etter over to måneder i uvisshet, med spekulasjoner og fantasier, så får jeg bekreftelsen som sier at fødselsdatoen jeg trodde var korrekt, faktisk var feil. Eller, datoen var korrekt, men han var to år yngre enn det jeg hadde trodd, og dermed var det ingen mulighet for at han var min sønn.

Akkurat der og da falt min verden i grus. Det føltes som å bli slått i magen av Mike Tyson, uten at jeg egentlig vet hvordan det faktisk føles, men det var i alle fall slik jeg så for meg at det føltes der og da. Tiden stoppet opp, tårene trillet, og i et brøkdel av et sekund føltes det som at jeg hadde mistet et barn. Den smerten man som foreldre opplever når man får beskjed om at deres barn har gått bort, akkurat sånn føltes det for meg i det øyeblikket sannheten gikk opp for meg. Jeg har ikke barn, og vet naturligvis ikke hvordan det føles, og er ikke i tvil om at det i virkeligheten er en milliard ganger verre enn det jeg følte, i tillegg til at smerten aldri forsvinner, men for meg, i det øyeblikket, var det akkurat slik det kjentes.

Akkurat den smerten forsvant for meg ganske umiddelbart, men sorgen rundt aborten kom tilbake. Hardt tilbake. Og med den kom også absolutt alle følelsene rundt den. Sorg, frustrasjon, depresjon, også litt sinne, hjelpesløshet og ensomhet byttet på å fly gjennom hodet mitt i denne tiden, og jeg måtte bearbeide sorgen igjen på nytt, sammen med tankene om at dette kanskje var min mulighet til å få barn, og at jeg nå må leve mine dager uten å få oppleve denne gleden selv.

Den dag i dag er jeg fortsatt ikke sint på "Anita" fordi at hun valgte å ta abort for 18 år siden. Jeg er skuffet over at hun ikke følte at jeg fortjente å få være en del av det, og få komme med mine tanker og meninger, men jeg har aldri bært nag ovenfor henne på grunn av dette. Jeg var ung og uerfaren, og har faktisk forståelse for det valget hun tok, men fortsatt den dag i dag, så sørger jeg over det livet som aldri fikk bli til, eller utvikle og utfolde seg som alle oss andre.

Dette var en gripende historie. Det var lett å skjønne hvordan du følte alt. Vondt :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Dette var virkelig en fin tekst. Flott skrevet !
Forstår godt at du har det vondt, det å "miste" et barn vil man vell aldri glemme....
Sitter her med tårer i øynene å håper virkelig du får oppleve det å bli far en dag :hug:

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var en gripende historie. Det var lett å skjønne hvordan du følte alt. Vondt :hug:

Dette var virkelig en fin tekst. Flott skrevet !

Forstår godt at du har det vondt, det å "miste" et barn vil man vell aldri glemme....

Sitter her med tårer i øynene å håper virkelig du får oppleve det å bli far en dag :hug:

Tusen takk :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...
AnonymBruker

Jeg er selv mor og har en sønn som fyller 18 år til sommeren. Han er en av mine kjæreste skatter. Det du skriver er vondt å lese.



Anonymous poster hash: 61e4d...568
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Håper på at du ikke dveler for mye om fortiden og lar det ødelegge for deg nå...Kom deg videre så håper jeg at du finner noen å dele livet ditt med og som ønsker barn med deg :)



Anonymous poster hash: a9ea8...8bf
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg vil ikke på noen måte være stygg med deg, men jeg hadde selv en spontanabort. Men jeg kan ikke se på det som mitt barn og tenke hvor gammelt barnet ville vært i dag dersom det hadde gått bra. Det går ikke an rett og slett fordi det var bare et embryo og slikt skjer. På samme måte med vanlig abort også. Du kan ikke vite at fosteret hadde blitt til en baby.

Mor hadde vært hovedforsørger uansett fordi du ikke bodde i det landet engang. Så selvsagt er det bare hennes valg når det var slik.

Jeg synes du er alt for opphengt i fortiden. Du må komme deg videre i livet



Anonymous poster hash: 1a289...c4b
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Jeg vil ikke på noen måte være stygg med deg, men jeg hadde selv en spontanabort. Men jeg kan ikke se på det som mitt barn og tenke hvor gammelt barnet ville vært i dag dersom det hadde gått bra. Det går ikke an rett og slett fordi det var bare et embryo og slikt skjer. På samme måte med vanlig abort også. Du kan ikke vite at fosteret hadde blitt til en baby.

Mor hadde vært hovedforsørger uansett fordi du ikke bodde i det landet engang. Så selvsagt er det bare hennes valg når det var slik.

Jeg synes du er alt for opphengt i fortiden. Du må komme deg videre i livet

Anonymous poster hash: 1a289...c4b

Synes ikke det var antydninger til noe stygt en gang, bare en personlig tilbakemelding. :-)

Jeg er ikke opphengt i det selv om jeg stadig tenker på det, i alle fall slik jeg ser det.

Vi var begge norske statsborgere som bodde i Norge på den tiden, med omtrent 40 mil mellom oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Huffda :( Sjeldent man hører om en mann som ønsker seg barn så fælt. :troest::klemmer: Håper du finner ei som vil ha barn.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes også det var fint skrevet. Håper du møter ei bra dame å få barn med! Det er ikke for sent ☺

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Raven Emerald, mod.

Shit, naa ble jeg nysgjerrig! :-o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...