først pappa.. så mamma.. så storebror..

[AnonymBruker]

Er det noen mening med det?

Nå er det sant nok 6 år siden min far døde. Den gang var jeg 16.. Det var det vondeste jeg har opplevd.

Så i november fant jeg mammaen min. Min beste venn. grunnmuren i livet mitt. Jeg skjønte det den dagen. Jeg hørte på sangen hun har nevnt hun vil ha i begravelsen, og når jeg så henne så ble jeg helt tom. Jeg slo til ambulansearbeideren som bekreftet at hun var død, fordi han småflirte. Jeg var apatisk. Har ikke grått en eneste tåre. Jeg satt å lo i begravelsen hennes, og holdt en perfekt og verdig tale uten en gang å skjelve i stemmen, jeg vet ikke hva som gikk av meg.

2,5 uke senere står presten på døren.. Jeg spurte bare:"Hvem av de er det?" Jeg skjønte at det var en av brødrene mine.. Han hadde tatt selvmord pga sorgen. Det ble for tøft å bære at mamma var borte. Enda ikke en eneste tåre.
Jeg gikk rett i gang med det praktiske. Ringte begravelsesbyrået, planla, ringte prest etc. I begravelsen sang jeg.

Jeg står tilbake.. 22 år gammel.. foreldreløs, og uten storebror. Jeg har heldigvis min andre bror, som står sammen med meg i tykt og tynt. Men skal jeg aldri mer møte mamma? Hvem skal jeg nå ringe til når jeg er syk, eller barna mine er syke? Jeg hadde eksamen dagen før begravelsen hennes, og igår fikk jeg vite at jeg besto. Mamma hadde hylt av glede.. Men hun er ikke her til å dele det med meg.. Ikke pappa heller... Ikke storebror heller..

vet ikke hvor jeg vil med dette..

Anonymous poster hash: 65983...f39

[AnonymBruker]

huff jeg vet ikke hva jeg skal si TS.. dette er altfor mye å oppleve som 22åring.. får vondt langt inn i hjerterota og skulle ønske jeg kunne skrevet mye oppmuntrende og hjelpsomme ord til deg. Jeg har ikke særlig erfaring når det gjelder å miste noen, men jeg krysser fingrene for at noen som har vært gjennom tap kan si noen kloke ord!

tenker på deg

Anonymous poster hash: ba5ae...401

Endret 6. januar 2015 av Surriball

[AnonymBruker]

Ufattelig trist TS. Dess lengre jeg lever dess mer går det opp for meg at livet er vanvittig urettferdig. Er nok ikke så mye jeg kan trøste deg med, annet enn at jeg føler med deg. Glad for at du hvertfall har en bror igjen


Anonymous poster hash: b6eeb...c98

Endret 6. januar 2015 av Surriball

[Strikkemamma]

God klem til deg<3 vondt å lese din historie, spesielt det siste du skrev fikk meg til å tenke på hva som er meningen med livet. Hva er vel karriere og gode prestasjoner om man ikke har de nærmeste rundt seg til å dele gleder og sorger med.

[Surriball]

Ryddet for upassende innlegg og svar til dette. Ber folk vise hensyn til at TS er i en tung situasjon.

Surriball, mod.

[Crobern]

Gir deg en klem.

[Leini]

Du har nok en skikkelig sjokk-reaksjon. Det er neimmen ikke rart heller. Har ikke annet åkomme med enn at jeg er glad du har en bror som er der for deg. Ikke press frem sorgen og ikke hold den tilbake. Ta deg tid til å sørge, men ikke stopp lykken.

Gratulerer med bestått eksamen !!

Håper det går bedre med deg etterhvert

[Gjest Blomsterert]

Er det noen mening med det?

Nå er det sant nok 6 år siden min far døde. Den gang var jeg 16.. Det var det vondeste jeg har opplevd.

Så i november fant jeg mammaen min. Min beste venn. grunnmuren i livet mitt. Jeg skjønte det den dagen. Jeg hørte på sangen hun har nevnt hun vil ha i begravelsen, og når jeg så henne så ble jeg helt tom. Jeg slo til ambulansearbeideren som bekreftet at hun var død, fordi han småflirte. Jeg var apatisk. Har ikke grått en eneste tåre. Jeg satt å lo i begravelsen hennes, og holdt en perfekt og verdig tale uten en gang å skjelve i stemmen, jeg vet ikke hva som gikk av meg.

2,5 uke senere står presten på døren.. Jeg spurte bare:"Hvem av de er det?" Jeg skjønte at det var en av brødrene mine.. Han hadde tatt selvmord pga sorgen. Det ble for tøft å bære at mamma var borte. Enda ikke en eneste tåre.

Jeg gikk rett i gang med det praktiske. Ringte begravelsesbyrået, planla, ringte prest etc. I begravelsen sang jeg.

Jeg står tilbake.. 22 år gammel.. foreldreløs, og uten storebror. Jeg har heldigvis min andre bror, som står sammen med meg i tykt og tynt. Men skal jeg aldri mer møte mamma? Hvem skal jeg nå ringe til når jeg er syk, eller barna mine er syke? Jeg hadde eksamen dagen før begravelsen hennes, og igår fikk jeg vite at jeg besto. Mamma hadde hylt av glede.. Men hun er ikke her til å dele det med meg.. Ikke pappa heller... Ikke storebror heller..

vet ikke hvor jeg vil med dette..

Anonymous poster hash: 65983...f39

Du vil nok bare få det ut,og treffe oss som så inderlig føler med deg. Jeg tror du fornekter følelsene dine?

Det er fort gjort,og en blir liksom litt lammet. Du må føle på følelsene og gråte. Tror det vil hjelpe litt,

[AnonymBruker]

Føler med deg, TS!

Mistet selv tre av mine nærmeste i løpet av få år. Ble veldig fokusert på alt det praktiske, og å "være sterk".

Å prøve å ta det innover seg går ikke helt. På en måte vet jeg at jeg aldri får se dem igjen, på en annen måte skjønner jeg det ikke. Alt skjedde så fort... Fikk ikke summet meg etter det ene, før det andre skjedde...

Jeg holdt også tale i to av begravelsene. Helt uten å gråte. Autopilot..

Å le er visst ikke en uvanlig ting å gjøre, under ekstreme situasjoner hvor det egentlig absolutt ikke passer seg.

Får du hjelp hos noen? Psykolog e.l.?

Du må føle på følelsene og gråte.

Hvordan føler man på følelsene?

Man bør jo verken presse frem eller fortrenge følelser. Men begynner man først å fortrenge, må man nesten presse de frem senere? Det er visst ikke helt bra..

Akkurat nå prøver jeg å akseptere at jeg ikke tenker på de jeg har mistet, eller sørger som jeg "burde gjort". Det er ikke bevisst fortrengelse jeg driver med, det er nok noe i meg som vil beskytte seg selv, og da blir det bare sånn

Anonymous poster hash: 965ed...05e

[Gjest Blomsterert]

Føler med deg, TS!

Mistet selv tre av mine nærmeste i løpet av få år. Ble veldig fokusert på alt det praktiske, og å "være sterk".

Å prøve å ta det innover seg går ikke helt. På en måte vet jeg at jeg aldri får se dem igjen, på en annen måte skjønner jeg det ikke. Alt skjedde så fort... Fikk ikke summet meg etter det ene, før det andre skjedde...

Jeg holdt også tale i to av begravelsene. Helt uten å gråte. Autopilot..

Å le er visst ikke en uvanlig ting å gjøre, under ekstreme situasjoner hvor det egentlig absolutt ikke passer seg.

Får du hjelp hos noen? Psykolog e.l.?

Hvordan føler man på følelsene?

Man bør jo verken presse frem eller fortrenge følelser. Men begynner man først å fortrenge, må man nesten presse de frem senere? Det er visst ikke helt bra..

Akkurat nå prøver jeg å akseptere at jeg ikke tenker på de jeg har mistet, eller sørger som jeg "burde gjort". Det er ikke bevisst fortrengelse jeg driver med, det er nok noe i meg som vil beskytte seg selv, og da blir det bare sånn

Anonymous poster hash: 965ed...05e

Du,jeg er enig i det du skriver.

Jeg tenkte mer på åt en må få gråte,bli sint osv når en ville.