Mister litt håpet, selv om det sikkert ikke er noe galt

[Gjest Anonymous]

Det er mulig jeg bare trenger litt oppmuntring, for så langt er det ingenting som tyder på at det er noe galt med hverken meg eller min mann. Men jeg kjenner så utrolig mange som har blitt gravide på første forsøk, alt har liksom gått bra for de rundt oss, så jeg var kanskje litt vel optimistisk før vi også begynte å prøve.

Nå har vi prøvd i 3 måneder, men den ene måneden var jeg bortreist rundt EL, så da fikk vi ikke prøvd ordentlig. Jeg føler av en eller annen grunn på meg at jeg ikke kan bli gravid... Blir litt deppa av det, og det er nedtur hver gang jeg får mensen.

Er på ingen måte fanatisk, og opptatt av dette hele tiden, men jeg merker at det preger meg mer enn jeg hadde trodd. Er det noen andre som har lignende erfaringer, og som kanskje har noen gode råd/gode ord?

[Gjest bare innom]

Hei.

Jeg har det på akkurat samme måte. Ikke det at vi har prøvd så lenge, men jeg bare har den rare følelsen som du snakker om, at vi ikke kommer til å klare det så lett som "alle andre". Blir faktisk veldig deppa innimellom. Jeg har ingen andre gode råd til deg, bortsett fra at du bør dele det med din mann.... Jeg gjorde ikke det i starten, og plutselig her forleden, brøt jeg helt sammen og bare gråt og gråt.... han skjønnte selvsagt ingenting, men trøstet meg så godt han kunne, og når jeg kom til meg selv, fikk vi snakket skikkelig om det. Det var veldig deilig å få bekreftet av han at vi tross alt er to om saken, og at vi støtter hverandre..... Det finnes jo mange muligheter hvis det ikke klaffer etter en stund!!

Lykke til...

[Gjest Anonymous]

Takk for svar, det er godt å høre at andre har det på samme måten.

Jeg har også heldigvis en meget snill og forståelsesfull mann, som i tillegg er ukuelig optimist, og er overbevist om at vi kommer til å bli gravide snart! Så det er ikke bare leit og trist. Og det er jo gøy å prøve...

Hører gjerne om fleres erfaringer også.

Lykke til videre, alle sammen.

[Gjest Hulderjenta]

3 måneder er ikke lenge å prøve, selv om det føles veldig lenge når man ønsker å bli gravid. Det er helt normalt at det tar litt tid, så ta det med ro!

Men følelsen av at det bare aldri kommer til å skje kjenner jeg godt... :trøste:

Personlig har jeg gitt helt opp tanken på at det skjer naturlig, og sjansene for det er også veldig små.. Vi har et kjent problem (dårlig sædkvalitet), er i PP 16 og håper på assistert befruktning i løpet av høsten/vinteren.

Håper det klaffer for dere snart! Og tenk så glad du blir når det endelig skjer! Da gjør ikke de ekstra månedene med prøving noenting

Det er forresten noe sånn som 80% som blir gravide innen et år, og 95% har blitt det innen to år. Eller noe i den duren.

Hvis man prøver et helt år og ingenting skjer, er det lurt å gå til lege for å undersøke om det er noe galt.

Kos dere videre med prøvingen!

[Zianta]

:o 3 mnd er jo ingen ting i denne sammenhengen.

Og i hvertfall ikke når den ene mnd ikke kan telles med.

Jeg skjønner at slike tanker kan komme snikende,

men som Hulderjenta sier:

av alle som prøver så har 80% blitt gravid innen et år.

[Gjest Anonymous]

Ikke lett det der, men man hører ikke ofte om alle oss som prøver opp til 1 år. Det er det som er normalen. Føltes helt pyton når vi prøvde, bare det å høre om nei vi prøvde ikke, det klaffet på første forsøk :evil: ble litt snurten og vonbroten, men det skjedde oss til slutt

[Gjest Anonymous]

Leste et sted at en 24 åring blir i gjennomsnitt gravid etter 6 mesnstruasjonssykluser. Når man er 34 år tar det i gjennomsnitt 10 menstruasjonssykluser.

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for alle svar, jeg setter pris på all omtanken og synes det er fint å høre andres synspunkter. Jeg har ikke lyst å høres kjip ut overfor de som virkelig har prøvd lenge, jeg innser jo at vi såvidt har startet... Så vi får bare stå på, og håpe på det beste!

[edea]

Jeg har det på samme måten. Sluttet på pillen for lenge siden uten at det har skjedd noen verdens ting. Er i tillegg litt overvektig, så jeg tenker hele tiden at det kan være grunnen til at ingenting hender. Men det er jo mange som er overvektige og alikevel blir gravide...

Håper ting snur seg snart, er lei av å få tante på besøk hver måned!

[zmurfette]

Ååååh, godt å høre at jeg ikke er alene. :-)

Ble nesten litt deppa når det ikke funka på første forsøk, jeg. Og så fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg ble deppa når jeg tenkte på alle som har prøvd lenge og ikke får det til....Logisk sett hadde jeg jo ikke noe å deppe for, egentlig. Ikke enda, i alle fall...

Tror min depp skyltes at "alle" jeg hører om som blir gravide enten blir det på første forsøk eller har problemer og må ty til prøverør o.l. Og da tenkte jeg automatisk at siden jeg ikke ble gravid med en gang så er det kanskje noe galt med meg? Men det kan jo hende at de som har prøvd en stund, men ikke veldig lenge, før det klaffer ikke synes det er noe stort poeng å fortelle om det til resten av verden. Det er jo full klaff på første forsøk og de som har vanskelig for å bli gravide som er "sensasjonene" - om man kan kalle det det når det gjelder...kanskje 30% av befolkningen til sammen? - og derfor spennende å snakke om.

[Zianta]

Ååååh, godt å høre at jeg ikke er alene. :-)

Ble nesten litt deppa når det ikke funka på første forsøk, jeg. Og så fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg ble deppa når jeg tenkte på alle som har prøvd lenge og ikke får det til....Logisk sett hadde jeg jo ikke noe å deppe for, egentlig. Ikke enda, i alle fall...

Tror min depp skyltes at "alle" jeg hører om som blir gravide enten blir det på første forsøk eller har problemer og må ty til prøverør o.l. Og da tenkte jeg automatisk at siden jeg ikke ble gravid med en gang så er det kanskje noe galt med meg? Men det kan jo hende at de som har prøvd en stund, men ikke veldig lenge, før det klaffer ikke synes det er noe stort poeng å fortelle om det til resten av verden. Det er jo full klaff på første forsøk og de som har vanskelig for å bli gravide som er "sensasjonene" - om man kan kalle det det når det gjelder...kanskje 30% av befolkningen til sammen? - og derfor spennende å snakke om.

:enig_animasjon:

Veldig bra sagt.

Det er som regel de som blir gravide på første/andre forsøket, eller de som har prøvd en liten evighet man hører om. De som har prøvd 6-7 mnd før det klaffet,

og som ikke har fortalt noe at de prøver,

de hører vi sjelden om.

Nå hører jeg til den sist nevnte gruppen,

men etter 4 1/2 år og 2 prøverør forsøk så gikk det. :D

Hilsen Zianta

7+2

[KalloRilla]

Jeg sitter og med en følelse av at det er mange som vil være "sensasjoner" jeg. Det er helt sikkert mange som sier at de fikk blink på første forsøk, men som har prøvd over tid - de vil bare ikke innrømme det.... En skal heller ikke se bort fra at de ikke vil innrømme prøveperioden. Rett og slett fordi det er "flaut" mht vrangforestillingene om at det er noe galt dersom timingen er rett i forhold til el og en ikke blir gravid.

[Gjest Engel, ikke pålogget]

Kjenner meg godt igjen her ja... Har nå gått inn i min 5. pp, og begynner å bli litt småfrustrert selv om jeg vet at det ikke er noen grunn til det. En venninne av meg lyktes nå etter 4. pp (da er ikke 2 perioder tatt med siden de da ikke fikk hatt sex til riktig tid). Det er håp for oss alle, vi må bare være tålmodige. Men gudene skal vite at det er jammen ikke enkelt!

[Gjest bare innom]

Kjenner godt følelsen.. Hadde vel ikke prøvd mer enn tre-fire mnd før jeg syntes verden var urettferdig. Har gjerne en sammenheng med at flere i min omgangskrets blir gravide om og om igjen uten problemer. Men sånn blir det ikke for meg... Etter et års prøving, fikk jeg time hos gyn. Nå er jeg operert for cyster på eggstokkene, og vi skal til første samtale på fert.klinikk i oktober... Spent ja!!!

Ønsker deg lykke til!! Husk at den som venter på noe godt...

[Imax]

At alle blir gravide ved første forsøk er også litt lureri, i og med at veldig mange ikke utbasunerer at de prøver. Så når de blir gravide virker det som om det er ved første forsøk fordi man ikke har hørt et pøkk om det før.

Lykke til videre med prøvingen. Husk å tenke på noe annet også innimellom....

[tyttebæret]

Jeg vet akkurat hvordan du har det...etter 3 mnd var jeg dødsfrustrert. Trodde det aldri skulle bli vår tur osv. Særlig etter 6-7 mnd var det ille. Grein og grein...

Nå har det gått ytterligere noen mnd (dvs snart 2 år) og smerten over å ikke ha barn, prøver og prøver mens "alleandre" klarer det på første forsøk er der. MEN det er på en måte bedre nå. Flere vet at vi prøver, noen forstår og gir kjempestøtte, andre fatter ikke at det er så vanskelig osv. Det beste for meg har vært å surfe på nettet - særlig snartgravid-sidene som lærete meg mye om kropp og befruktning. Men jeg trives nå best her sammen med KG-jentene og dagboka her, da!

Har på en måte forsonet meg med at dette vil ta tid. Det er kanskje ikke greit, men det er nå en gang virkeligheten jeg er nødt tilå forholde me til.

Lykke til - og bruk nettet for alt hva det er verdt!!!

[Gjest Bjørnsdatter]

Synes det toppa seg litt da jeg leste på tekst-tv i stad om at "det er høysesong for kjærlighetsbarn", og en eller annen "fagperson" uttalte at folk planla permisjonen sin slik at barnehagene startet akkurat når barnet var ett år og mor skulle tilbake i jobb.

Da ble jeg litt sint jeg. Har prøvd siden nyttår uten å få det til, og jeg vet at de fleste ikke kan time sånt. Det trodde jeg virkelig at de fleste andre visste også, og da er det dumt å komme med en sånn uttalelse! :evil: