Veldig usikker på forholdet med samboeren

[Gjest laisaa]

Jeg og kjæresten har vært sammen i snart to år. Vi er begge midt i 20-årene. Jeg møtte han i en veldig dårlig periode der jeg hadde hatt noe på gang med en annen et års tid før jeg møtte min nåværende kjæreste. Det skjærte seg med han første, det viste seg at han ikke var så interessert i meg, og jeg hadde vel en magefølelse på at jeg ikke var så interessert i han heller, vi var nok bare venner og han behandla meg ikke så alt for bra uansett.

Tre måneder etter "bruddet" med forrige, og jeg hadde egentlig gitt opp å finne en snill og grei fyr, men så møtte jeg min nåværende type. Han var snill, morsom og det virket som han ville ta vare på meg. Jeg falt for han med én gang, og jeg var på besøk hos han hele tiden og flyttet så og si inn. Vi hadde det kjempefint, sexlivet var fantastisk, han fikk meg til å le og han var så god mot meg.
Vi bestemte oss etter noen måneder å flytte til en ny by, en ny start for begge, ettersom jeg hadde failet skolen, igjen, og mange kjente hadde allerede begynt å flytte fra byen.
Jeg hadde noen venner i hjembyen, og kjæresten hadde noen venner. Vi begge hadde jobb og familie der. Vi flyttet fra alt.

Etter vi flyttet til den nye byen, hadde vi det veldig fint det første året, vi stortrivdes sammen. Han hadde fast jobb og jeg jobbet deltid. Jeg var veldig optimistisk for å få nye venner i den nye byen, enten gjennom jobb eller fritidsaktiviteter. To år har gått og jeg har enda ikke blitt kjent med noen. Kjæresten min har blitt kjent med et par jevnaldrende på sin jobb som han henger med en sjelden gang. Han tar de ikke med hjem, han er alltid hos de eller er ute med de.

Jeg begynte å savne muligheten til å dra til venninner for å komme meg litt ut. Jeg begynte å bli veldig fort irritabel og lei meg og gråt av ingen ting. Kjæresten min spurte alltid hva det var jeg var så lei meg for, og jeg svarte at jeg bare savner vennene mine, at jeg savner mulighetene til å være hos dem og se film, prate, finne på ting. Han sa han ikke savner sine venner, og når han først møter de igjen, så er det ikke så spennende, for alt er som det alltid har vært uansett.

Før jeg møtte typen min, var jeg alltid med venner, var på fest, filmkvelder, jentekveld, dro ut på kino og for å spise, og reise. Nå sitter jeg bare inne og sjekker Twitter og ser på TV. Jeg har hatt et par venninner på besøk, men jeg føler jeg ikke kan dra ut på byen med dem og ha det gøy med god samvittighet, eller prate om det jeg føler for, i frykt for å si noe feil overfor typen. Jeg føler vibbene til typen, og han synes ikke det er greit at jeg er på byen, har er veldig sjalu. Jeg har aldri vært utro mot noen før. Jeg klarer så vidt å se på andre menn når jeg er i et forhold, og ville aldri ha gjort noe slikt. Han har også vært veldig opptatt av hvem jeg snapchatter med, hvem jeg chattet med på Facebook (som jeg nå har slettet fordi jeg følte at hver gang jeg brukte Facebook var det galt av meg). Jeg kan såvidt nevne gutter jeg har vært venn med, da blir han sjalu eller mistenksom med en gang. Nevner jeg en gutt, tror han med én gang det er en jeg har hatt meg med, eller vært sammen med. Jeg kvier meg også for å reise å treffe venner, fordi jeg føler at jeg ikke får lov. Han sier det er greit, men jeg ser jo på han at det ikke er det...

Jeg har slitt med angst i flere år uten å vite at det var det som plaget meg, og den blomstret virkelig opp etter vi flyttet til den nye byen. Spesielt det andre året vi bor her. Hver gang jeg har forsøkt å prate med han om at jeg ikke har det helt bra her nede, blir han offensiv og sier "Nei, hva skal vi gjøre da? Får bare flytte hjem igjen da? Jeg har i hvert fall IKKE lyst til å flytte tilbake dit", blir sur og låser seg. Han er veldig hårsår, takler kritikk dårlig, og har lett for å sette opp veggene når jeg prøver å ta opp ting. Dette er veldig vanskelig for meg. Det nytter ikke å ta opp ting på en ikke-offensiv måte, bruke "jeg føler"-metoden eller å ta det i en casual tone i stua. Alt blir galt, uansett.
Han sier «Har du det ikke bra sammen med meg? Jeg har gått rundt å trodd at alt var bra, så sier du dette? Elsker du meg ikke lengre? Hva med ALT jeg har gjort for deg, så er dette det jeg får?», så begynner han å gråte og stenger seg inne på rommet.

Jeg har for tiden ikke jobb, på grunn av angsten, og fikk heller ikke til å gå skolen ferdig, av samme grunn, så kjæresten betaler nå alt av utgifter for begge to. Vi har ikke barn, bil eller egen leilighet (vi leier sammen). Jeg har elendig samvittighet. Jeg har fått henvisning til psykolog for å snakke om angsten, men det kan jo være opp til måneder med ventetid.. Jeg vil snakke med psykologen, og komme meg tilbake i jobb så snart som mulig.

Jeg spør typen ofte om vi skal finne på noe. Gå tur i skogen, dra på kino, dra ut å spise, dra på date, dra på klatring, være med på ting når vi blir spurt av hans kollegaer. Men det må mases for å få han med på noe. Er han med på noe, er han som oftest sur på vei dit, ukomfortabel når vi er der, og vil helst bare hjem. Selv om jeg har angst, vil jeg prøve å komme meg ut å gjøre noe. Spesielt når jeg ikke har noen venner her, vil jeg at kjæresten skal være min venn, og ta meg med på ting. Dette har jeg sagt flere ganger, men han vil bare komme hjem fra jobb, sette seg i sofaen og spille og se på TV. Han sier han er så sliten at han ikke orker å gjøre noe når han kommer hjem. I helgene vil han også bare sitte å slappe av. Jeg blir utrolig rastløs og frustrert av dette, og jeg føler meg bare i veien, hele tiden.

Han sier fremtiden skal bli så bra. Vi skal få oss fint hus, hund, barn og det skal bli giftemål. Men Hvis livet mitt slik det er nå, skal være livet mitt i årene fremover, takler jeg det ikke. Jeg kan ikke si ja til å dele livet mitt med en som bare vil sitte hjemme og ikke møte andre folk, og bli mistenksom hvis jeg vil ha venner. Jeg er ikke ute etter å være utro mot typen min, jeg vil bare ha et sosialt nettverk, noe jeg føler han hindrer meg fra…
Jeg kan ikke flytte tilbake til hjembyen, jeg vet jeg ikke vil trives der uansett. Jeg har ikke noe kontakt med familien eller moren min der, og de fleste vennene mine har flyttet derfra de også. Jeg har vurdert å kanskje finne et rom i bofellesskap eller en hybel så snart det lar seg gjøre, for å ta en pause, eller få litt «meg»-tid.. Kjæresten min gir utrykk for at han ikke trenger å være litt for seg selv, så jeg får dårlig samvittighet om jeg føler jeg må det. Han tar det også feil, hvis jeg f.eks vil ligge på rommet å se film/serier. Han sier «Vil du ikke være sammen med meg? Hvorfor skal du ligge på rommet når du kan sitte på siden av meg her?», så blir han sur.

Han er flink til å si fine ting til meg, og han sier han elsker meg flere ganger om dagen. Han tar også mye på meg, og han får meg fortsatt til å le. Jeg synes fortsatt han er kjekk og deilig.
Jeg er så utrolig forvirret. Jeg er ikke på utkikk etter en ny kjæreste, men jeg tror jeg er på tur til å miste meg selv litt, og det er ikke en bra følelse. Jeg føler bare det er ett eller annet som ikke stemmer. Han har også løyet til meg før om mindre alvorlige og litt mer alvorlige ting. Han har lovet ting han ikke har holdt, og han har gått bak ryggen min flere ganger. Han tror det er bare å gjøre, for så å si unnskyld etterpå, så er alt bra. Det er ikke store ting det er snakk om, med de er dypt lenket fast i mine mest «ømme områder», som jeg trengte å stole på han om å ikke gå bak ryggen min for. Han har også en tendens til å være sarkastisk ofte, og ikke tenke før han snakker. Dette har laget en del konflikter mellom oss.

Jeg prøver også å fortelle han og vise han hvor og hvordan jeg liker det i senga, hvor jeg liker å bli tatt på ogsånn, men også da blir han offensiv og mistenksom, han tenker at det må være slik jeg har gjort det med ekser, at eksene mine pleide å gjøre ting på den og den måten, osv.
Jeg kan f.eks ikke si «Åååh, jeg elsker å bli pjusket på», når han pjsuker meg, da går det direkte over til «Jaha.. Av meg?» fra hans side. Selvfølgelig mener jeg han…
Han kan imidlertid laste ned tusenvis av nakenbilder og pornovideoer av andre jenter, se på masse andre jenter på nettet og sånn, men gud forby hvis jeg viser litt kløft, eller kler meg litt sexy utenfor husets fire vegger. Og gud forby om han får høre at noen har flørtet litt med meg. Og gud forby om jeg skal treffe ei singel venninne (for da vil ho mest sannsynlig ha meg med på byen). Og gud forby, om jeg bare scroller forbi et tilfeldig bilde av en mannlig venn på Facebook eller Instagram. «Er det eksen din?» «Var bare redd det var eksen din» «Det ligna på eksen din» «Hvem var det der?». Aaargh!!!!!!

Jeg skulle ønske han kunne lyttet bedre til meg. Jeg er ikke en person som går rundt å sender signaler, jeg sier det hvis det er noe jeg vil ha endret eller snakket om. Men han lytter ikke.. Jeg skulle ønske han kunne overraske meg med å gjøre noe. Ta meg med nå noe. Stelle i stand noe for oss en dag. Det trenger ikke å være ofte heller. Det trenger ikke være dyrt. Eller ta en hel dag. Jeg skulle ønske han var mer sosial. Kanskje var mer sammen med kompiser, eller var med for å gjøre mer for at vi skal treffe andre mennesker.. Jeg skulle ønske jeg kunne prate om mine behov og preferanser uten at han føler seg, som han sier, "sammenlignet" med mine ekser.
Jeg skulle ønske vi kunne ha middagsgjester, eller venner på besøk for å ta et glass vin, høre på musikk, snakke og le. Skulle ønske vi kunne dra mer på små og store eventyr sammen. Det eneste vi har som holder oss sammen nå, er emosjonelt vanskelige tider vi har gått gjennom og støttet hverandre, føles det ut som. Det er jo vel og bra, men jeg føler det trengs noe mer..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke om jeg føler det jeg gjør fordi jeg trenger å dra til psykolog, at jeg ikke har det så bra mentalt nå, eller om jeg trenger å flytte for meg selv…
Jeg vet heller ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg måtte bare «lufte meg» litt, ettersom jeg ikke har noen å dele dette med.

[AnonymBruker]

Syns det her var utrolig trist å lese… kjenner meg igjen i mye du skriver. Virker nesten som han har en makt over deg, han bruker skjult herseteknikker for at han alltid skal få viljen sin, og spiller på samvittigheten din. Han syns nok det er praktisk å være sammen med deg, du er nesten som dukka hans som passer fint inn i livet hans. Ikke tro han vil dele deg med noen! Vennene dine liker han ikke. Alle er en trussel. Hadde du hatt god kontakt med familien din hadde han nok nektet å blitt med å besøk de og...

Du er hans gjenstad/ting, du er ikke et medmenneske som han ønsker skal være lykkelig.

Han driter i om du er ulykkelig så lenge han er fornøyd. Det er jo han det er så synd på om alt. Han som betaler og forsørger deg. Han ser vel helst at du ikke skal gå på skole for da kan du treffe andre gutter og trussler mot han. Når skal hele tiden straffe deg psykisk, med at han alltid vrir det til at det er synd på han, og han kan gjerne gråte for å forsterke dette.

Du er fortsatt så ung og har hele livet foran deg, tenk så mye rikere liv du hadde hatt med å fått bygd opp et nettverk med venner og følt deg glad og fri til å gjøre hva du har lyst til. Jeg skjønner at det er vanskelig at du er forelsket og føler deg avhengig av typen din pga du føler du skylder han mye. Tro meg, du skylder han INGENTING!!! Han skylder deg at du skal være lykkelig. Det er lettere å finne venner å bygge opp relasjoner når du er singel / har lov til å være med venner så lenge du vil. Og jeg tror at du faktisk hadde hatt det bedre uten han.

Uansett hva du velger å gjøre så ønsker jeg deg lykke til, og jeg håper virkelig og ønsker at du tenker på deg selv og dine behov! Har du lyst på flere venner og en lykkeligere hverdag så JUST DO IT!
Kommer ikke til å bli bedre med årene når alle rundt deg har bestevenninner til å ha som forlovere i bryllup og du sliter med å holde på venner pga typen skal kontrollere alt at de er godkjente….

Stor klem!

Anonymous poster hash: ae057...85b

[AnonymBruker]

Du kan ikke basere forholdet deres på emosjonelt vanskelige tider dere har gått gjennom sammen.

Grunnen til du er ulykkelig er fordi han ikke lar deg ha venninner. Du er jo livredd for å fortelle venninnene dine hele sannheten, mennesker er sosiale vesener og har behov for å støtte seg til noen for å lette på trykket! Det holder ikke bare med å snakke med typen din, du trenger noen du kan snakke med og - om slike ting som dette. Jeg skjønner du er redd for at du skal forsnakke deg om typen din og han skal finne det ut, men hvis du går og har mye angst og frykt for dette er det jo en grunn til du ikke vil folk skal vite hvor gale det er!!!! Du kan ikke leve i håp om han lover deg gull og en lykkelig fremtid, du må tenke hvordan ståstedet deres er i dag. Det er mer realistisk at SÅNN kommer det til å være resten av livet ditt.

Anonymous poster hash: ae057...85b

[Kraula]

Du kan jo begynne med å be han om å skjerpe seg når han spør deg om hver jævla mann/gutt i verda er eksen din. Har du hatt veldig mange ekser? Du kan jo eventuelt si sånn "Jeg har x-ekser, det er Arne, Bjarte og Christian. Skal du se bilde, høre historien og så kan jeg presisere hvorfor vi IKKE er sammen, mens du og jeg ER sammen?". Fordi herregud, det må han bare gi seg med.

Når det gjelder sosialisering får du gi han valget om at han enten får være vennen din i stor nok grad til at du føler deg sosialisert i en tilfredsstillende grad, eller så må han slutte å klikke hver gang du vurderer å være sammen med/få deg venner. Tror det vil gå seg radig til med venner når du evt kommer deg tilbake i jobb, eller kanskje du kan skrive en melding i deler av forumet for de som ser etter nye venner.

[AnonymBruker]

Dette var trist å lese. Lille venn, jeg har bare lyst til å gi deg en stor klem!

Dett forholdet høres ikke bra ut! Kjæresten din høres utrolig usikker ut og han overfører sin usikkerhet på deg ved å kontrollere deg og drive med emosjonell utpressing. Og du lar han holde på. Du må sette ned foten og nekte han å behandle deg slik. Men mulig det har gått for langt og det er for sent fordi han er for godt vandt til å ha overtaket.

Synes du skal vise han innlegget ditt. Forklare han at slik føler du det uavhengig av hva han å si og at du ikke er interessert i å høre en forsvarstale. At det du skisser i innlegget er grunnen til at du ønsker å gå. Han kan få en eneste sjangse til å gi deg det du ønsker, fordi han ødelegger deg. Dette kan ikke fortsette. Det kommer du til å angre dypt på.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 7a466...3f5

[Gjest laisaa]

Tusen takk for svar! Veldig godt å endelig få litt perspektiv og la andre mennesker få litt "innsyn"..

Ja, han inntar martyr rollen så snart jeg prøver å ta opp ting, og der er "fryktelig" synd i han,
for han har jo gitt meg så mye.

Og denne var spikern på hodet!
"Du er hans gjenstad/ting, du er ikke et medmenneske som han ønsker skal være lykkelig.

Han driter i om du er ulykkelig så lenge han er fornøyd. Det er jo han det er så synd på om alt. Han som betaler og forsørger deg. Han ser vel helst at du ikke skal gå på skole for da kan du treffe andre gutter og trussler mot han. Når skal hele tiden straffe deg psykisk, med at han alltid vrir det til at det er synd på han, og han kan gjerne gråte for å forsterke dette."

Jeg skal sjekke på forumet her om det finnes andre i denne byen som også leter etter noen å bli kjent med, takk for tips! Så får jeg se hvordan han reagerer når/hvis jeg får meg venninner her. Guttevenner skal jeg se laaangt etter, for typen mener jenter og gutter aldri kan være bare venner..

I dag sa typen at han aldri har hatt det bedre i et forhold før.. Så dette blir fryktelig vanskelig å ta opp.
Tror nok ikke jeg er psykisk sterk nok til å håndtere dette alene nå, kanskje jeg burde vente til jeg har startet timene hos psykologen..

[Baibiii]

Jeg har bare en ting å si kjære deg, kom deg ut av forholdet. Det er IKKE bra for deg. Jeg sliter med det samme selv, men jeg har ikke sjalusidelen. Håper du finner ut av d...

[AnonymBruker]

Enten bevisst eller ikke, vil psykopater vurdere nytteverdien av sine romantiske partnere. Under utredningsfasen, vil psykopater samhandle tett med sine ofre for å finne ut hvordan de tenker og fungerer. De stiller sonderingspørsmål, for å oppdage offerets uoppfylte behov og svakheter. De lokker sine ofre med løfter om å tilby dem alt de har savnet i livet. Hvis du er på vei opp igjen etter en skilsmisse, tilbyr de deg vennskap og et spennende nytt romantisk forhold. Hvis du har lidd et dødsfall i familien, vil de late som de er en sympatisk venn. Hvis du går gjennom økonomiske vanskeligheter, låner de deg penger for å virke sjenerøs.

Under manipulasjons-fasen, konstruerer psykopaten en «psykopatisk fiction.» De smører på sjarmen for å hekte sine ofre følelsesmessig og få deres tillit. De presenterer seg som godhjertede individer. Selvsagt, og for å klare det tyr psykopater til vanvittige løgner, siden de i virkeligheten er det stikk motsatte. I romantiske forhold spesielt, fremstiller de seg selv ikke bare som kompatibel med deg, men også som en sjelefrende. Som et tilsynelatende kompliment til deg, presentere de også seg selv som ditt speilbilde. De hevder å dele dine interesser og følelser. Denne psykologiske bindingen fester seg på og utnytter din indre personlighet, gir et løfte om større dybde og muligens intimitet, og tilbyr et forhold som er spesielt og unik og evigvarende.

Fordi psykopater er gode manipulatorer og overbevisende løgnere, har vi sett at mange av deres ofre ikke enser faresignaler. Under de tidlige fasene av et romantisk forhold, vil folk generelt ha en tendens til å bli altfor blendet av eufori og forelskelse til å fokusere på og legge merke til røde flagg. I denne innledende fasen, viser psykopater seg frem med sin beste atferd. Generelt sett går de lei altfor lett til å være i stand til å opprettholde masken av tilregnelighet konsekvent veldig lenge. Bryllupsreise-fasen av forholdet varer vanligvis inntil psykopaten intuitivt føler at han har deg på kroken eller inntil han er blitt lei av forholdet og flytter til andre mål. Han viser sitt sanne jeg, når han ikke har noen grunn til å late som lenger. Når psykopater har tømt et offer for all verdi, det vil si når offeret ikke lenger er nyttig, forlater de offeret og går videre til noen andre.

Dette reiser spørsmålet om hvorfor en psykopat idealiserer sine ofre i begynnelsen. Hvorfor investerer psykopater så mye krefter, tid og energi på å gi en illusjon av intimitet og mening i et forhold, gitt at de egentlig aldri knytter seg ordentlig til andre mennesker i første omgang? Et opplagt svar vil være at de gjør det for moro skyld og utfordringen. De nyter både å jakte og drepe, forførelse og svik. Det ekstra krydderet er å skape illusjonen av at de er noe de ikke er. De liker også å observere hvordan de lurer andre til å tro denne illusjonen de har skapt. Dessuten, når en psykopat uttrykker beundring, smiger eller entusiasme for noen, er det alltid fordi han ønsker noe fra denne personen. Jeg tror imidlertid at denne forklaringen er noe reduktiv. Mange psykopater opplever kraftige tvangstanker som ligner intense lidenskaper. Denne forklaringen skiller ikke ut bedragere som er falske for å lure noe ut av noen, fra psykopater som er «forelsket», som arbeider med sine ofre for det som i utgangspunktet virker selv for dem, som «romantiske» grunner.

Anonymous poster hash: ae057...85b