Andre enn meg som innerst inne liker singlelivet, men er samnen med noen fordi det er forventet?

[AnonymBruker]

Ble en dårlig formulert overskrift. Jeg sa det allerede som 14 åring, da venninner fikk seg kjæreste: Er det ikke slitsomt å alltid ha noen rundt seg?. Som 20 åring sa jeg det igjen: Er det egentlig så trivelig å bo sammen med en kjæreste? Fikk som svar at det var noe jeg kom til å bli vant til og helt klart sette pris på. Jeg er snart 30 og stnes kjærestelivet er ganske slitsomt. Det er fint også, men innerst inne, om jeg skulle være helt ærlig, så synes jeg kanskje at det hadde vært best å kunne komme hjem til mitt. Å få den roen som jeg kun får når jeg er helt alene. Kunne feste og snakke med hvem jeg vil, med de intensjonene jeg måtte ønske. Reise dit jeg vil, flørte om jeg vil eller bare få nye venner her og der. Komme hjem etter en arbeidsdag og spise rett fra kjøleskapet om jeg måtte ønske. Legge opp dagen som jeg vil, skru av mobilen og aldri ha dårlig samvittighet overfor andre enn meg selv. Jeg elsker kjæresten min og vil jo ha barn, men der kommer også forventninger inn. Av og til fantaserer jeg om å være alenemor fordi jeg synes det er slitsomt med en mann som vil ha sex, som ser på tv på natten, som spiser meg ut av hus, som jeg "må" pynte meg litt for, som krever sitt av oppmerksomheten ( naturligvis) som skal være med på å bestemme reisemål, som klager på rotet mitt og som alltid må finne på noe. Samtidig er det også mye positivt med han. Det var fint i forelskelsesfasen, mrn også slitsomt. Vet at jeg har trang til å stifte familie, noe som er i konflikt med ønsket om å være alene. Andre som meg?

Anonymous poster hash: fa9a4...9b8

[Infinite]

Ble en dårlig formulert overskrift. Jeg sa det allerede som 14 åring, da venninner fikk seg kjæreste: Er det ikke slitsomt å alltid ha noen rundt seg?. Som 20 åring sa jeg det igjen: Er det egentlig så trivelig å bo sammen med en kjæreste? Fikk som svar at det var noe jeg kom til å bli vant til og helt klart sette pris på. Jeg er snart 30 og stnes kjærestelivet er ganske slitsomt. Det er fint også, men innerst inne, om jeg skulle være helt ærlig, så synes jeg kanskje at det hadde vært best å kunne komme hjem til mitt. Å få den roen som jeg kun får når jeg er helt alene. Kunne feste og snakke med hvem jeg vil, med de intensjonene jeg måtte ønske. Reise dit jeg vil, flørte om jeg vil eller bare få nye venner her og der. Komme hjem etter en arbeidsdag og spise rett fra kjøleskapet om jeg måtte ønske. Legge opp dagen som jeg vil, skru av mobilen og aldri ha dårlig samvittighet overfor andre enn meg selv. Jeg elsker kjæresten min og vil jo ha barn, men der kommer også forventninger inn. Av og til fantaserer jeg om å være alenemor fordi jeg synes det er slitsomt med en mann som vil ha sex, som ser på tv på natten, som spiser meg ut av hus, som jeg "må" pynte meg litt for, som krever sitt av oppmerksomheten ( naturligvis) som skal være med på å bestemme reisemål, som klager på rotet mitt og som alltid må finne på noe. Samtidig er det også mye positivt med han. Det var fint i forelskelsesfasen, mrn også slitsomt. Vet at jeg har trang til å stifte familie, noe som er i konflikt med ønsket om å være alene. Andre som meg?

Anonymous poster hash: fa9a4...9b8

De tingene jeg har uthevet kan jeg fortsatt gjøre selv om jeg har samboer.

De tingene jeg har streket under stemmer ikke overens med hvordan jeg opplever det å ha samboer.

Kanskje er det bare jeg som er heldig, men det å ha kjæreste har hvertfall ikke satt begrensninger hos meg på noen som helst måte. Får til og med mye (nesten litt for mye) alenetid selv om jeg faktisk bor med kjæresten, fordi han ofte jobber overtid.

Men om du virkelig ikke er særlig begeistret for å ha kjæreste (eller samboer?) så ser jeg heller ingen grunn til at du skal ha det. Det er jo ikke noe man MÅ ha, og hvem er det som egentlig forventer at man absolutt skal ha det? Vi lever jo i 2014, ikke femti år tilbake i tid, det er jo blitt helt normalt å være alene.

Endret 26. september 2014 av Infinite

[got2go]

Hvorfor gidder du å følge hva du føler forventes av deg istedet for å gjøre hva du føler for? Er ikke livet for kort til å leve i et forhold du ikke vil være i?

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det litt på samme måte, men jeg er veeeldig selektiv med hvem jeg flytter sammen. Skal virkelig være min sjelevenn og en jeg kan kose meg sammen. Det er ikke lett ¨å finne, så jeg bor fremdeles alene;-)

Anonymous poster hash: fa9fa...38e

[Gjest Heartbeat]

Dere trenger jo ikke å bo sammen da Mange par velger å bo hver for seg samtidig som de er kjærester. Funker godt for de som vil det

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn, ts. Har bodd alene i noen år nå og stortrives. Jeg kan bare ha samboer dersom det er min sjelevenn, ingen andre Jeg har ikke fått vurdering av psykolog, men er "selvdiagnosisert" sterkt innadvendt. Å være sosial går bra, men det må være med folk jeg velger selv og byr meg om. Å sosialisere med andre, f.eks. kolleger utenfor abeidstid, blir helt feil for meg.

Jeg er langvarig singel og syns de bare høres ut som mas med menn som skal ha sex. Så da regner jeg også med at jeg er aseksuell. Egne barn kunne jeg hatt, men tror jeg forblir uten familie da jeg ikke orker mann

Anonymous poster hash: 7f2aa...baf

[AnonymBruker]

Skjønner godt hva du mener. Jeg ett par forhold bak meg, og alle har egentlig bare vært begrensninger. Alle forholdene har hatt ulike problemer, som har ført til mye usikkerhet og sjalusi fra begges sider og blitt til en stor begrensning. Har alltid trivdes best som singel. Ser ikke helt ulempene med det.
Annet enn når jeg ser på meg selv, jeg er 26 år og alle rundt meg begynner på andre kullet med barn, kjøper hus sammen og ser ut til å ha det fint og stabilt. Da er jeg misunnelig.
Men det er jo bare fasaden; flott med barn og hus, men innenfor husets fire vegger skjer det sikkert mye dritt jeg ikke hadde orket å hanskes med, og da blir jeg plutselig glad for å være singel igjen.

Jeg har selv ett barn, så standarden for hva jeg ville blitt sammen med nå, er jo en del høyere enn tidligere. Men likevel ser jeg flere fordeler med singellivet enn forhold.
Jeg elsker å komme hjem til egen leilighet, hvor det er orden og system, og at ingen venter på meg når jeg kommer hjem. Ingen som maser om sex eller lager big deal av at jeg har guttekompiser. Få lov til å gå rundt i leiligheten halvnaken uten at det må ende i sex. Og ingen som roter og søler uten å ordne opp etter seg. Ingen andre å ta hensyn til og jeg trenger ikke å bli med på ting jeg ikke vil "bare for å være høflig".
I tillegg har jeg ett par venninner i forhold, og noen av de maser så inni hampen om forholdet sitt og har stadig problemer med sjalusi og noen utroskap. I løpet av singellivet har jeg selv viklet meg inn i noen nye bekjentskaper med menn som har vist seg å være i forhold, typer man aldri kunne trodd skulle være utro fordi de virker så samlet og ordentlig. Alt dette gir meg totalt avsmak på forhold. Jeg har nesten en sånn teori om at "alle menn er utro", så jo senere jeg finner en, jo større sannsynlighet er det for at det kan vare fordi han har "rast fra seg". Men, man har jo aldri noen garanti.. Men akkurat nå er det bare ikke verdt det.

Anonymous poster hash: fe7eb...832

[AnonymBruker]

Jeg trodde det å være sammen med noen, bare for å være sammen med noen, var noe som tilhørte fjortis-alderen.

Det var på den alderen at jeg overhørte et råd til datteren min fra en venninne.

"Du kan jo bare bli sammen med X. Han er kjempeforelsket i deg, men du trenger ikke være forelsket i han. Det viktigste er at da har du i alle fall kjæreste."

Slikt hører ikke hjemme i voksen alder.

Vil du være alene, så er du alene, og ferdig med den saken!

Ingen andre har noe de skulle ha sagt om ditt privatliv, det bestemmer du selv.

Men det er klart, alle valg har konsekvenser, og da vanligvis både positive og negative.

Velger å du være alene, velger du samtidig de negative sidene med dette.

En løsning kan jo være å være i forhold, men bo alene.

Anonymous poster hash: fdb39...7a1

[AnonymBruker]

Ble en dårlig formulert overskrift. Jeg sa det allerede som 14 åring, da venninner fikk seg kjæreste: Er det ikke slitsomt å alltid ha noen rundt seg?. Som 20 åring sa jeg det igjen: Er det egentlig så trivelig å bo sammen med en kjæreste? Fikk som svar at det var noe jeg kom til å bli vant til og helt klart sette pris på. Jeg er snart 30 og stnes kjærestelivet er ganske slitsomt. Det er fint også, men innerst inne, om jeg skulle være helt ærlig, så synes jeg kanskje at det hadde vært best å kunne komme hjem til mitt. Å få den roen som jeg kun får når jeg er helt alene. Kunne feste og snakke med hvem jeg vil, med de intensjonene jeg måtte ønske. Reise dit jeg vil, flørte om jeg vil eller bare få nye venner her og der. Komme hjem etter en arbeidsdag og spise rett fra kjøleskapet om jeg måtte ønske. Legge opp dagen som jeg vil, skru av mobilen og aldri ha dårlig samvittighet overfor andre enn meg selv. Jeg elsker kjæresten min og vil jo ha barn, men der kommer også forventninger inn. Av og til fantaserer jeg om å være alenemor fordi jeg synes det er slitsomt med en mann som vil ha sex, som ser på tv på natten, som spiser meg ut av hus, som jeg "må" pynte meg litt for, som krever sitt av oppmerksomheten ( naturligvis) som skal være med på å bestemme reisemål, som klager på rotet mitt og som alltid må finne på noe. Samtidig er det også mye positivt med han. Det var fint i forelskelsesfasen, mrn også slitsomt. Vet at jeg har trang til å stifte familie, noe som er i konflikt med ønsket om å være alene. Andre som meg?

Anonymous poster hash: fa9a4...9b8

Åh,som om jeg skulle forfattet dette selv!! Jeg er samboer,men på vei ut.Passer absolutt ikke til å bo sammen med noen andre enn barna mine.Ikke lett og heller ikke billig å være alenemor,men guuuuud så mye mer befriende!! Dette pjattet om sex og klissete kjærlighetsærklæringer,en mann som kommer fra jobb og ser ut som draugen,svett og stinkende forventer at du skal være fra deg av glede for at han skal glefse i deg middag du venter klar med osv......blæææææh!!!

Anonymous poster hash: 8bd68...d98