Gå til innhold

Hvordan reagerer dere på folk med dårlig selvinnsikt?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg har i det siste opplevd at utrolig mange sier ting som vitner om vanvittig dårlig selvinnsikt. Jeg er en person som observerer alt som foregår rundt meg av samtaler, ansiktsuttrykk, kroppspråk og stemningen, og jeg har kommet til den konklusjonen at jeg må bite det i meg når det kommer slike uttalelser så ikke pokerfjeset ryker.

Her er noen eksempler:

En venninne som manipulerer folk og utnytter folk for det de er verdt forteller om hvor sjokkert over hvordan psykopater og manipulerende personer er, og at hun aaaldri ville gjort noe sånn eller slikt. Ganske komisk for oss som hørte på ettersom vi alle er klar over hvordan hun er. Hun er voksen og har barn som har fortalt oss hvordan hun har trykket dem ned, manipulert dem og utnyttet dem. Hun er også sånn mot andre. Jeg svarte ingenting annet enn "selvinnsikt er noe dritt", som i at de forferdelige menneskene hun snakket om ikke kunne se det selv. Snakket selvfølgelig om henne. Hvordan hadde du reagert? Et av barna hennes, som nå er voksen, snakket med meg om det etterpå fordi hun satt der da det ble sagt.

Min mor har vært voldelig, truende og veldig nedlatende hele oppveksten. Hun satt i familieselskap, foran flere andre som kjenner til hennes oppførsel, og bedyret at hun var en fantastisk mor for oss og at hun virkelig hadde funnet "oppskriften" på den perfekte oppdragelsen fordi vi hadde klart oss så bra. Det er på ingen måte takket være henne, men det ser hun ikke selv. Akkurat der trenger jeg ikke bekrefte hennes versjon fordi hun er min mor, men hun nekter å godta at jeg sier noe annet enn "du har gjort en god jobb" til henne. Alt annet blir bare kostet under teppet og samtaleemne blir byttet.

Så til slutt, har noen venner som er uten jobb. Jeg ville ikke ansatt dem fordi de er late, har dårlig arbeidsmoral og sykemelder/egenmelder seg så fort de får en jobb (som de ofte får, men ofte "mister"). De klager de gangene de har jobb på at lønnen er for dårlig og at arbeidet er lite tilrettelagt dem fordi sjefene blir sure hvis de kommer for sent osv. De mener altså at de er perfekte arbeidstakere og har ingen forståelse for at den måten de oppfører seg på ikke fungerer i et arbeidsliv. Jeg blir helt paff hver gang og skjønner ikke helt hva jeg skal si. Har så vidt prøvd å si at jeg er på jobb når jeg skal, kommer til tiden, så og si aldri er borte eller syk og at dette er forventet. De kan bare ikke forstå at jeg har fått fast jobb og ikke de.

Så, hvordan takler dere mennesker med dårlig eller manglende selvinnsikt? Ignorerer dere eller sier dere fra?

Høres ut som jeg har en dårlig omgangskrets ;) Har en del normale venner og en del normal familie også ;) Dette er bare "kremen av kremen" :fnise:



Anonymous poster hash: 509bb...08b
  • Liker 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Kommer an på om jeg vet at de hører eller nekter å høre.

Hvis personen aldri kommer til å høre på det jeg vil si og kanskje ta det til etterretning så orker jeg ikke ha dem i min krets. Dette er energisugere.

Jeg synes det er veldig viktig med selvinnsikt og reflektere over egne valg og handlinger. Man lærer så lenge man lever, og jeg forstår ikke hva som er så vanskelig ved å tenke at ja, man kunne kanskje gjort noe annerledes.



Anonymous poster hash: 70fa9...fa3
  • Liker 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg reagerer ikke veldig på det.

Hvis din mor syntes hun var en dårlig mor ville hun opptrådd annerledes. Enten syntes hun sin oppdragelse var legitim eller så er hun i benektelse. Samme med din venninne.

De fleste mennesker er ikke mottakelige for kritikk og de fleste mennesker klarer ikke se seg selv utenfra. Noen er selvsagt verre enn andre, men det er ikke noe jeg kaster bort energi på.



Anonymous poster hash: 45377...d8a
  • Liker 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Sånne mennesker er ufattelig slitsomme. Jeg måtte kutte ut en venninne til slutt pga. det. Trist men det var ikke noe vennskap der lengre for meg. Moren min er også sånn, helt blottet for selvinnsikt, og alle vet hun er sånn så trenger nå i det minste ikke unnskylde henne, blir flau osv. Men det er slitsom det også, men hun er liksom min mor...

Så mitt råd; kutt ut de som du kan "velge" å kutte ut, venner og bekjente som suger energi fra deg, samme hvorfor. Kan jo velge å kutte familie også, men der er terskelen som regel noe høyere.



Anonymous poster hash: e6926...ffd
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Minya

Har en sånn en på jobb, tiden hennes er mye mer verdt enn alle andres og det er ikke måte på hvor langt andre må strekke seg for henne, mens hun selv ikke gjør mer enn akkurat nødvendig.

Er på grensa til at hun ikke gjør arbeidsoppgavene sine i det hele tatt også til tider.

Er det snakk om å bytte vakter så er det hun skal alltid mye mer viktig enn det alle andre skal.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Det er såpass mange mennesker som mangler selvinnsikt, at jeg ikke kan si i fra til alle jeg mener lider av slik mangel. Da ville det bare blitt masse konflikter (selv om jeg gldt kan ta en konflikt i blant). Og så kan man jo ha selvinnsikt på visse områder, men kanskje ikke på alt, så det kan variere for hver person. Kanskje man selv også sliter med selvinnsikt på enkelte områder (da vet man jo ikke nødvendigvis det)

Det hjelper ikke nødvendigvis å si det heller, for de vil neppe være enige (de har jo ikke selvinnsikt) og de vil vel ikke akkurat få den innsikten av å få kritikk.

Man får velge sine venner og omgangskrets ut fra hva man setter pris på hos andre, og så kan man velge å ikke irritere seg sånn over andre som man anser som lite reflekterte.

Kanskje du etterhvert kan ta et oppgjør med din mor (det kan gjøres på mange måter, men anbefaler å gjøre det ved hjelp av en psykolog), sånn at du blir fri fra det taket hun kanskje har på deg i dag. Du behøver jo ikke ha tett kontakt med henne i dag.

Anonymous poster hash: a988f...161

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg har i det siste opplevd at utrolig mange sier ting som vitner om vanvittig dårlig selvinnsikt. Jeg er en person som observerer alt som foregår rundt meg av samtaler, ansiktsuttrykk, kroppspråk og stemningen, og jeg har kommet til den konklusjonen at jeg må bite det i meg når det kommer slike uttalelser så ikke pokerfjeset ryker.

Her er noen eksempler:

En venninne som manipulerer folk og utnytter folk for det de er verdt forteller om hvor sjokkert over hvordan psykopater og manipulerende personer er, og at hun aaaldri ville gjort noe sånn eller slikt. Ganske komisk for oss som hørte på ettersom vi alle er klar over hvordan hun er. Hun er voksen og har barn som har fortalt oss hvordan hun har trykket dem ned, manipulert dem og utnyttet dem. Hun er også sånn mot andre. Jeg svarte ingenting annet enn "selvinnsikt er noe dritt", som i at de forferdelige menneskene hun snakket om ikke kunne se det selv. Snakket selvfølgelig om henne. Hvordan hadde du reagert? Et av barna hennes, som nå er voksen, snakket med meg om det etterpå fordi hun satt der da det ble sagt.

Min mor har vært voldelig, truende og veldig nedlatende hele oppveksten. Hun satt i familieselskap, foran flere andre som kjenner til hennes oppførsel, og bedyret at hun var en fantastisk mor for oss og at hun virkelig hadde funnet "oppskriften" på den perfekte oppdragelsen fordi vi hadde klart oss så bra. Det er på ingen måte takket være henne, men det ser hun ikke selv. Akkurat der trenger jeg ikke bekrefte hennes versjon fordi hun er min mor, men hun nekter å godta at jeg sier noe annet enn "du har gjort en god jobb" til henne. Alt annet blir bare kostet under teppet og samtaleemne blir byttet.

Så til slutt, har noen venner som er uten jobb. Jeg ville ikke ansatt dem fordi de er late, har dårlig arbeidsmoral og sykemelder/egenmelder seg så fort de får en jobb (som de ofte får, men ofte "mister"). De klager de gangene de har jobb på at lønnen er for dårlig og at arbeidet er lite tilrettelagt dem fordi sjefene blir sure hvis de kommer for sent osv. De mener altså at de er perfekte arbeidstakere og har ingen forståelse for at den måten de oppfører seg på ikke fungerer i et arbeidsliv. Jeg blir helt paff hver gang og skjønner ikke helt hva jeg skal si. Har så vidt prøvd å si at jeg er på jobb når jeg skal, kommer til tiden, så og si aldri er borte eller syk og at dette er forventet. De kan bare ikke forstå at jeg har fått fast jobb og ikke de.

Så, hvordan takler dere mennesker med dårlig eller manglende selvinnsikt? Ignorerer dere eller sier dere fra?

Høres ut som jeg har en dårlig omgangskrets ;) Har en del normale venner og en del normal familie også ;) Dette er bare "kremen av kremen" :fnise:

Anonymous poster hash: 509bb...08b

De fleste mennesker har sine livsløgner, også jeg. Men jeg sier kun ifra dersom det faktisk bør sies og eventuelt kan hjelpe dem å få høre det. Men da gjør jeg i motsetning til deg, også det.

Jeg sier ikke at eksemplene du kommer med ikke viser personer med manglende selvinnsikt, men jeg synes du er litt feig. Det du skriver vitner om at du er passiv- aggressiv, og slik du kommuniserer så får du heller aldri satt deg inn i hvorfor de mener det de gjør, men du ender bare opp med å bekrefte dine egne tanker.

Generelt så er det også slik at man trekker konklusjoner om andre ut fra snevrere informasjon enn det de selv sitter på og ofte vektlegges deres meritter det siste året ubevisst for mye når man generaliserer. Den fundamentale attribusjonsfeilen går ut på at man når man vurderer andre tror at atferd i større grad skyldes personlighet enn det den egentlig gjør, og glemmer å ta med situasjonelle faktorer som medvirker sterkt.

Folk trekker derimot konklusjoner om seg selv ut fra innsikt i egne motiver, personlighet og situasjonell kontekst, og de har en lengre tidshorisont.

Selv har jeg en venninne som har en sykdom som absolutt alle forstår er helt uforenlig med å få barn, men hun har planer om minst to. Jeg har ikke sagt noe til henne om det enda, det kan vente til den dagen hun får en kjæreste slik at det nok bør sies. Inntil videre skal hun ha lov til å drømme i fred.

Anonymous poster hash: b6323...89f

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Men da en venninne som snart er i midten av førtiårene tenkte litt på å dra til Danmark, bli inseminert og få barn alene- da sa jeg fra at jeg dessverre så på det som en veldig dårlig ide med tanke på alderen hennes, jobben hennes og hvor krevende det er å ha barn. Hun ble nok litt lei seg, men det var slikt som burde sies.



Anonymous poster hash: b6323...89f
Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 8 måneder senere...
AnonymBruker

En venninne som manipulerer folk og utnytter folk for det de er verdt forteller om hvor sjokkert over hvordan psykopater og manipulerende personer er, og at hun aaaldri ville gjort noe sånn eller slikt. Ganske komisk for oss som hørte på ettersom vi alle er klar over hvordan hun er. Hun er voksen og har barn som har fortalt oss hvordan hun har trykket dem ned, manipulert dem og utnyttet dem. Hun er også sånn mot andre. Jeg svarte ingenting annet enn "selvinnsikt er noe dritt", som i at de forferdelige menneskene hun snakket om ikke kunne se det selv. Snakket selvfølgelig om henne. Hvordan hadde du reagert? Et av barna hennes, som nå er voksen, snakket med meg om det etterpå fordi hun satt der da det ble sagt.

Anonymous poster hash: 509bb...08b

Har en sånn "venninne" jeg også. Jeg sa aldri ifra, men jeg burde jo gjort det.

1) Oppførselen til min "venninne" går jo ut over andre.

2) De som faktisk sier ifra ender opp med å ta all støyten og om kun en person sier ifra så blir jo hun som sier ifra ikke trodd, hun blir vel heller fremstilt som en drittsekk av psykopat "venninnen".

Var i hvert fall sånn med min psykopat "venninne", hun kom gråtende til meg fordi hun hadde blitt behandlet så dårlig. Da tenkte jeg 1) rimelig dårlig selvinnsikt av henne 2) litt min feil som aldri hadde sagt ifra.

Anonymous poster hash: 3e842...4ac

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

De to første eksemplene er da strengt tatt fortsatt manipulering. Selvsagt vil noen som manipulere også prøve å manipulere andre til å tro at den aldri ville gjort noe slikt. Det andre eksempelet er også en måte å prøve å skaffe seg psykologisk overtak på.



Anonymous poster hash: b5a2f...9e4
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg skjønner ikke hvordan folk ikke klarer å ha selvinnsikt! Jeg tror jeg har god selvinsikt, jeg vet hva jeg må jobbe videre med, og det er jo alltid forbedringspotelsiale. Jeg liker ikke tenke "sånn er jeg bare". Hvis jeg har en kollega som bare baksnakker alle så tenker jeg jo at jeg må passe min egen baksnakking før jeg kan klage på andre. Hvis jeg blir ittiert på noe forde dem gjør en dårlig jobb så må jeg passe på at jeg gjør en god jobb selv, ellers er jeg ikke bedre. Slik sett så gir jeg meg ikke lov å irritere meg, gjør det heller ikke til en kokuranse om å bli best. Selv ok jeg har god selvinsikt ser jeg ikke på meg selv som et bedre menneske, men jeg føler jo at jeg kan faktisk kan klare mye. Og med det kommer og selvdisiplin. Jeg har masse mer å jobbe med og er virkelig ikke perfekt, har derfor ingen grunn til å sitte slik som disse TS beskriver. Det er vanskelig å forholde seg til personer som tror de er perfekte og helt blottet for selvinsikt.



Anonymous poster hash: 1af97...bc7
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Zenobia

jeg må bite det i meg når det kommer slike uttalelser så ikke pokerfjeset ryker.

En venninne som manipulerer folk og utnytter folk for det de er verdt forteller om hvor sjokkert over hvordan psykopater og manipulerende personer er, og at hun aaaldri ville gjort noe sånn eller slikt. Ganske komisk for oss som hørte på ettersom vi alle er klar over hvordan hun er. Jeg svarte ingenting annet enn

"selvinnsikt er noe dritt",

:skratte:

Så, hvordan takler dere mennesker med dårlig eller manglende selvinnsikt? Ignorerer dere eller sier dere fra?

De mer perifere kan jeg jatte med. Nære vennskapsbånd blir umulig, da ekte fortrolighet er basert på ærlighet og felles forståelse av realitetene. For min del har de utkrystallisert seg når jeg har kommet med min ærlige mening. De som fortsetter å gi næring til den illusjonen de lever i, trekker seg unna, fordi jeg blir en påminnelse om at de er avslørt.

Ellers har jeg en grunnregel: Det vennskap som ikke tåler at alt blir sagt, holder ikke i det avgjørende øyeblikk - C.J. Hambro

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Slike er det best å holde seg unna. Eller bare se på som dårlig underholdning :P de har jo ikke selvinnsikt, så de vil jo aldri ta til seg kritikken heller.

Kjenner en som er helt ekstremt paranodi på kritikk. Personen har også enormt lite selvinnsikt. Kan si "sånn og slikt gjør jeg aldri" i det h*n gjør denne tingen. Prøver man da å si "jamen du gjør jo det akkurat nå" så tipper det helt over. Personen er nok ikke frisk. Jeg har lenge prøvd å hjelpe (også ved å be om proff hjelp), men har gitt opp og tatt fullstendig avstand. Det nytter ikke.

Men fordelen er at jeg har gått i meg selv. Jeg har virkelig vridd hjernen for å påse at jeg selv har mer selvinnsikt. Og jeg tar meg ofte i å reflektere over mine handlinger ovenfor mine venner. For å være bevisst på at jeg behandler de så bra jeg klarer. Men klart - innimellom kan jo jeg også bitche.



Anonymous poster hash: 0b702...56a
  • Liker 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Alle mangler selvinnsikt til en viss grad, men når det tipper over til å bli ekstremt så trekker jeg meg unna, det blir for slitsomt å for eksempel ha en kompis som drikker til alle døgnets tider men som samtidig sier at han har et helt normalt forhold til alkohol ;-) . Men som fenomen synes jeg det er interessant, hvordan i all verden kan hjernen lure oss på en slik måte, hvorfor klarer vi ikke å se det som er synlig for alle andre, hvordan kan man for eksempel si og mene at man har et helt normalt forhold til alkohol når det er tydelig for alle andre at det har man ikke? Vet jo at det dreier seg om forsvarsmekanismer, det bruker jo alle, men når benektingen blir ekstrem så synes jeg både det er fascinerende men samtidig ekstremt anstrengende, så da skygger jeg banen.



Anonymous poster hash: ab346...246
Lenke til innlegg
Del på andre sider
QueenOfTheSidewalk

Alle mangler selvinnsikt til en viss grad, men når det tipper over til å bli ekstremt så trekker jeg meg unna, det blir for slitsomt å for eksempel ha en kompis som drikker til alle døgnets tider men som samtidig sier at han har et helt normalt forhold til alkohol ;-) . Men som fenomen synes jeg det er interessant, hvordan i all verden kan hjernen lure oss på en slik måte, hvorfor klarer vi ikke å se det som er synlig for alle andre, hvordan kan man for eksempel si og mene at man har et helt normalt forhold til alkohol når det er tydelig for alle andre at det har man ikke? Vet jo at det dreier seg om forsvarsmekanismer, det bruker jo alle, men når benektingen blir ekstrem så synes jeg både det er fascinerende men samtidig ekstremt anstrengende, så da skygger jeg banen.

Anonymous poster hash: ab346...246

Han er alkoholiker, de vet det selv innerst inne, men nekter det for omverden. De overbeviser seg selv om at de kan stoppe når de vil også, men de vil ikke prøve for å bevise det.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Slike er det best å holde seg unna. Eller bare se på som dårlig underholdning :P de har jo ikke selvinnsikt, så de vil jo aldri ta til seg kritikken heller.

Kjenner en som er helt ekstremt paranodi på kritikk. Personen har også enormt lite selvinnsikt. Kan si "sånn og slikt gjør jeg aldri" i det h*n gjør denne tingen. Prøver man da å si "jamen du gjør jo det akkurat nå" så tipper det helt over. Personen er nok ikke frisk. Jeg har lenge prøvd å hjelpe (også ved å be om proff hjelp), men har gitt opp og tatt fullstendig avstand. Det nytter ikke.

Men fordelen er at jeg har gått i meg selv. Jeg har virkelig vridd hjernen for å påse at jeg selv har mer selvinnsikt. Og jeg tar meg ofte i å reflektere over mine handlinger ovenfor mine venner. For å være bevisst på at jeg behandler de så bra jeg klarer. Men klart - innimellom kan jo jeg også bitche.

Anonymous poster hash: 0b702...56a

Jøss, høres jo ut som vi snakker om samme person her! Det høres jo særdeles ille ut at du tom.prøvde å viderehenvise vedkommende til profesjonell hjelp som vedkommende ikke ville ta i mot..! Du prøvde nok å være en god og støttende venn og du hadde helt sikkert svært gode grunner for å kutte ut vedkommende.

For ja, selvinnsikt er et svært vanskelig ord å begripe for enkelte 😉 og ja, jeg har også vært borti en sånn helskrudd person som var totalt blottet for dette, som ikke taklet noe som minnet om kritikk, men som alltid var på pletten til å korrigere alle andre.

Det var rett og slett skremmende hvordan vedkommende manipulerte, løy, sparket nedover med vernesko og samtidig slikket oppover, herjet, snyltet, sjefet med folk i det spesifikke hobbymiljøet vi vanket i og hvor redde folk var/er for henne. Virkelig et ubehagelig menneske, og det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg tenker på henne.

Vi har heldigvis ikke mye med hverandre å gjøre lenger, men dessverre hender det at jeg støter på henne i forbindelse med vår felles hobby og da er jeg kun høflig avmålt. Hun igjen hilser smørblidt og later som ingen ting - noe vi alle finner høyst besynderlig - mulig hun tror vi ikke har oppdaget dobbeltspillet hennes og hva hun er laget av?

Det mest interessante er dog at hun hevder hardnakket å ha tatt avstand fra oss andre, meg især, men sannheten er vel det stikk motsatte. Jeg fjernet henne umiddelbart fra alle sosiale medier, blokkerte nr.hennes etc.samt tok total avstand da vi fant ut at hun bla. hadde bedrevet nettsjikane i stor stil, så grov at vi faktisk vurderte å anmelde det, i tillegg til å komme med forkvaklede løgner i det nevnte miljø. Som igjen bare slo tilbake på henne. Men til tross for dette forsetter hun å gjøre seg til "offer"/passiv-aggressiv-adferd, og komme med løgn på løgn også i skriftlig form på ulike nettfora ("smart" er hun også som dere også sikkert skjønner 😉)

Vil tippe at kun noen få i min nåværende bekjentskapskrets fortsatt kjøper disse historiene hennes, og resten har vel innsett hvordan hun er og handler deretter. Folk repliserer forøvrig med stor vemmelse når navnet hennes nevnes, og det sier jo litt. Når det gjelder forståelsen av begrepet selvinnsikt er det null tegn til bedring, og det mest interessante er at jeg har gjenkjent henne i tråder på KG som nettopp omhandler manglende selvinnsikt hos andre! 😉 O' the irony!

Jeg personlig bryr meg forøvrig nada om hva hun måtte mene om meg, vi synes bare dama er et svært interessant studium i seg selv. Godt "voksen", typ 48-50 ish, er hun jaggu også, og det sier vel i grunn det meste. Jeg har selv kommet til det stadiet hvor jeg flirer litt overbærende inni meg, men holder meg milevis unna! Likevel er jeg faktisk glad jeg har gjort denne svært bitre og uhyggelige erfaringen, for da har jeg også blitt tvunget til å gå i meg selv, foretatt en slags selvransakelse i forhold til mine mellommenneskelige relasjoner på et vis. For når man møter slike krevende og ustabile mennesker er det vanskelig å opprettholde selvfølelsen og tenke klart osv. Man blir helt blind og samtidig veldig opptatt av å tekkes den andre at det nesten blir selvutslettende. Jeg har iallfall lært å styre unna folk som alltid havner i konflikt med "alle", og samtidig roper ut om all urett de har vært utsatt for.

Anonymous poster hash: 54913...ff2

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jøss, høres jo ut som vi snakker om samme person her! Det høres jo særdeles ille ut at du tom.prøvde å viderehenvise vedkommende til profesjonell hjelp som vedkommende ikke ville ta i mot..! Du prøvde nok å være en god og støttende venn og du hadde helt sikkert svært gode grunner for å kutte ut vedkommende.

For ja, selvinnsikt er et svært vanskelig ord å begripe for enkelte 😉 og ja, jeg har også vært borti en sånn helskrudd person som var totalt blottet for dette, som ikke taklet noe som minnet om kritikk, men som alltid var på pletten til å korrigere alle andre.

Det var rett og slett skremmende hvordan vedkommende manipulerte, løy, sparket nedover med vernesko og samtidig slikket oppover, herjet, snyltet, sjefet med folk i det spesifikke hobbymiljøet vi vanket i og hvor redde folk var/er for henne. Virkelig et ubehagelig menneske, og det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg tenker på henne.

Vi har heldigvis ikke mye med hverandre å gjøre lenger, men dessverre hender det at jeg støter på henne i forbindelse med vår felles hobby og da er jeg kun høflig avmålt. Hun igjen hilser smørblidt og later som ingen ting - noe vi alle finner høyst besynderlig - mulig hun tror vi ikke har oppdaget dobbeltspillet hennes og hva hun er laget av?

Det mest interessante er dog at hun hevder hardnakket å ha tatt avstand fra oss andre, meg især, men sannheten er vel det stikk motsatte. Jeg fjernet henne umiddelbart fra alle sosiale medier, blokkerte nr.hennes etc.samt tok total avstand da vi fant ut at hun bla. hadde bedrevet nettsjikane i stor stil, så grov at vi faktisk vurderte å anmelde det, i tillegg til å komme med forkvaklede løgner i det nevnte miljø. Som igjen bare slo tilbake på henne. Men til tross for dette forsetter hun å gjøre seg til "offer"/passiv-aggressiv-adferd, og komme med løgn på løgn også i skriftlig form på ulike nettfora ("smart" er hun også som dere også sikkert skjønner 😉)

Vil tippe at kun noen få i min nåværende bekjentskapskrets fortsatt kjøper disse historiene hennes, og resten har vel innsett hvordan hun er og handler deretter. Folk repliserer forøvrig med stor vemmelse når navnet hennes nevnes, og det sier jo litt. Når det gjelder forståelsen av begrepet selvinnsikt er det null tegn til bedring, og det mest interessante er at jeg har gjenkjent henne i tråder på KG som nettopp omhandler manglende selvinnsikt hos andre! 😉 O' the irony!

Jeg personlig bryr meg forøvrig nada om hva hun måtte mene om meg, vi synes bare dama er et svært interessant studium i seg selv. Godt "voksen", typ 48-50 ish, er hun jaggu også, og det sier vel i grunn det meste. Jeg har selv kommet til det stadiet hvor jeg flirer litt overbærende inni meg, men holder meg milevis unna! Likevel er jeg faktisk glad jeg har gjort denne svært bitre og uhyggelige erfaringen, for da har jeg også blitt tvunget til å gå i meg selv, foretatt en slags selvransakelse i forhold til mine mellommenneskelige relasjoner på et vis. For når man møter slike krevende og ustabile mennesker er det vanskelig å opprettholde selvfølelsen og tenke klart osv. Man blir helt blind og samtidig veldig opptatt av å tekkes den andre at det nesten blir selvutslettende. Jeg har iallfall lært å styre unna folk som alltid havner i konflikt med "alle", og samtidig roper ut om all urett de har vært utsatt for.

Anonymous poster hash: 54913...ff2

Tror vi er flere som kjenner denne dama... :)

Anonymous poster hash: a3bf3...b9d

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...