"Angre" på at man har fått to barn?

[AnonymBruker]

Hei

Vi har et barn på to og et halv år. Trives godt slik det er i dag, så veldig usikker på om jeg ønsker fler barn egentlig...

Noen her som har vært i samme situasjon? Fikk dere fler barn og dere som har fått fler..."angrer" dere på at dere ikke stoppet på en?

Anonymous poster hash: 1cf09...706

[mara2012]

Jeg tror jeg vil angre om jeg IKKE får ett barn til.. Det er så vanskelig å oppdra ett alenebarn, mye bedre når de kan få selskap i hverandre. Bare synd barnet mitt allerede er 3 år og jeg er singel.. Skulle gjerne fått nr.2 igår!

[AnonymBruker]

Jeg har to og er sjeleglad for det! De har masse glede av hverandre, og jeg føler at vi er mer en tobarnsfamilie enn en ettbarns.

Anonymous poster hash: 5ef30...733

[Version 2.0]

Jeg har ett barn og har i grunnen ikke ønske om flere. Han er 4,5 år.

Jeg ser den med søsken og gleden i det, men fordi jeg kjenner meg selv og hva jeg ønsker i livet så er et nytt barn ikke et alternativ. Jeg kan ikke få flere barn kun for å glede det ene jeg har, jeg må jo ønske det selv. Og det gjør jeg ikke.

[AnonymBruker]

Klart jeg har angret innimellom på at vi fikk en til. Det er slitsomt og hektisk. Men så er det flott og da! Tror jeg hadde angret mer hvis vi ikke fikk en til...

Anonymous poster hash: 7de14...3e7

[AnonymBruker]

Jeg er veldig redd for om vi hadde endt opp med å angre på det. Har veldig lyst på et barn til, har alltid hatt lyst på to. Men så ble både jeg og samboer rimelig slått i bakken av hvor tøft det virkelig er med barn, når vi fikk nummer en. Barnet ble født på en traumatisk måte og lå på intensiv i nesten to måneder, noe som satte dype spor det første året. Ekstremt nærhetsbehov og ekstremt høysensitiv, og det første året var preget av så mye gråt, sutring og sykdom at det tok nesten livet på forholdet alt for mange ganger og vi var begge på vippepunktet til utbrent lenge. Nettene var eviglange siden barnet aldri sov en eneste natt gjennom, og våknet i hysterisk hylgrining minst en gang i timen. Var ikke bare å legge barnet sammen med oss i sengen heller, da ville vi aldri nølt med å gjøre oss en bjørnetjeneste. De første 7 mnd gikk vi skift og byttet på at en tok natten og byttet i 6 tiden. Etter begge måtte tilbake i jobb ble hverdagen tøffere med så lite søvn. Barnet har også slitt med dagsoving hele livet men når han var nyfødt sov han i det minste 30 min hver 3.time.

Jeg elsker barnet mitt over alt på jord og kunne aldri tenkt meg et liv uten. Det positive veier på alle måter opp for det negative, og det føles kanskje verst når man står i det. Ungen er enda like under 2 år, så det vil kanskje føles annerledes etter noen år. Men jeg innrømmer glatt at det er mer tøft enn jeg noen gang kunne skjønne. Føler oss veldig alene med en så krevende barn som forsterker hvor slitsomt det er siden alle andre er så strålende fornøyde med hvor snille og flinke deres barn er som aldri er krevende og sover hele natten gjennom og må gjerne vekkes om morgenen.

Jeg unner barnet mitt et søsken å vokse opp sammen med, da jeg tror man har godt av å ha noen å dele livet med. Noen å dele sorger og gleder med. Leke med, lære seg å dele, samarbeide, styrke hverandre. Men tanken på og kanskje måtte gå gjennom det samme igjen med et så krevende barn skremmer meg voldsomt. Helt ærlig tror jeg heller ikke forholdet vårt hadde taklet det på nytt hvis vi i tillegg skulle hatt et eldre barn å ta oss av.

Anonymous poster hash: 6bf8c...a57

[jenten28]

Når barn blir over 3 år leker de mer selvstendig og tv bynner de å se mere på. Å ha to barn er fantastisk men ikke stress med at de trenger å være så tette. 4 års mellomrom vil gjøre det mindre hektisk.

[AnonymBruker]

Jeg elsker barnet mitt over alt på jord og kunne aldri tenkt meg et liv uten. Det positive veier på alle måter opp for det negative, og det føles kanskje verst når man står i det. Ungen er enda like under 2 år, så det vil kanskje føles annerledes etter noen år. Men jeg innrømmer glatt at det er mer tøft enn jeg noen gang kunne skjønne. Føler oss veldig alene med en så krevende barn som forsterker hvor slitsomt det er siden alle andre er så strålende fornøyde med hvor snille og flinke deres barn er som aldri er krevende og sover hele natten gjennom og må gjerne vekkes om morgenen.

Jeg unner barnet mitt et søsken å vokse opp sammen med, da jeg tror man har godt av å ha noen å dele livet med. Noen å dele sorger og gleder med. Leke med, lære seg å dele, samarbeide, styrke hverandre. Men tanken på og kanskje måtte gå gjennom det samme igjen med et så krevende barn skremmer meg voldsomt. Helt ærlig tror jeg heller ikke forholdet vårt hadde taklet det på nytt hvis vi i tillegg skulle hatt et eldre barn å ta oss av.

Anonymous poster hash: 6bf8c...a57

Dette tror jeg kanskje er litt av nøkkelen til hvorfor du synes deres tilværelse er så fryktelig slitsom. Når du sier at alle andre er strålende fornøyde og har barn som aldri er krevende og sover hele natten, så forteller det meg at du/dere antakelig er veldig navlebeskuende og selvmedlidende. De aller fleste med småbarn opplever tøffe perioder, og ingen av mine venninner har noen sinne opplevd at hver eneste dag i løpet av de første par årene (og mange av dem har flere barn) har vært en dans på roser. Hvis du tror det, har du gått inn i småbarnsfasen på helt feil forutsetninger.

Vi har også en på snart 2, som også var ekstremt krevende som baby. Det begynte med kolikk, og dermed omtrent ikke et minutts søvn hver eneste natt, som varte til han var fire måneder. Deretter vedvarte det med store søvnproblemer hver eneste natt (type oppvåkning med hyling hver til annenhver time), og det er først nå de siste to månedene (han er altså snart 2) at han omsider har begynt å sove natten gjennom 2-3 netter pr uke.

Dagsoving har også alltid vært trøblete, helt siden han var bitteliten har han vært avhengig av å måtte trilles på tur for å få sove, så vi har måttet ut og gå i all slags hver og føre, mange, mange ganger om dagen i månedsvis. Aldri tid til å hvile eller hente seg inn mens babyen sov (som mange andre tross alt kan). Fordi han sov dårlig både dag og natt var han omtrent alltid trøtt, og dermed også konstant sutrete, masete og klengete, helt frem til han var nesten året.

Likevel har jeg helt siden den dagen han ble født syntes det var helt fantastisk å ha blitt mamma, og at han var sønnen min, og vi begynteforholdsvis raskt å lengte etter en nummer to. Vi begynte vel å få lyst på det da han var rundt 6 måneder, men jeg fikk ikke mensen tilbake før han var 10 måneder. Jeg ble gravid på nytt da han var litt over året, og nummer to er nå rett rundt hjørnet. Vi gleder oss enormt til den nye babyen kommer, og håper selvsagt på en litt mindre tøff babytid denne gangen, men er også forberedt på at de neste to årene kan bli knalltøffe. Det må man nesten være dersom man velger å få småbarn, og blir det for ille må man bare ha i bakhodet at "this too shall pass". Ellers kan man faktisk strengt tatt ikke få barn!

Anonymous poster hash: b3874...cbb

[kiki1980]

Småbarnsperioden er hektisk og tøff. Jeg hadde et veldig vanskelig svangerskap med truende abort og senere truende prematur fødsel hengende over min hodet hele begge to svangerskap. Og jeg har to tette barn. Ville aldri hatt et barn egentlig. Jeg ville ha to barn. Ja, det er vanskelig i begynnelsen men med god organisasjon alt går. det er ikke bare at storebroren fikk noen å ha men det er også slik at vi har blitt ei skikkelig familie med andremann. Han har forandret oss på ei positiv måte. Han er også mye roligere enn storebroren var.

[Mafalda]

Vi angret såpass lite på barn nummer to at vi bestemte oss for å få barn nummer tre

"En er som ingen og to er som ti" stemte overhodet ikke i vårt tilfelle. Jeg synes den kjempestore overgangen kom fra ingen barn til ett barn- DET var sjokk. Med barn nummer to var jeg mer erfaren og syntes alt gikk mye greiere.

[Frøken Smilla]

Dette tror jeg kanskje er litt av nøkkelen til hvorfor du synes deres tilværelse er så fryktelig slitsom. Når du sier at alle andre er strålende fornøyde og har barn som aldri er krevende og sover hele natten, så forteller det meg at du/dere antakelig er veldig navlebeskuende og selvmedlidende. De aller fleste med småbarn opplever tøffe perioder, og ingen av mine venninner har noen sinne opplevd at hver eneste dag i løpet av de første par årene (og mange av dem har flere barn) har vært en dans på roser. Hvis du tror det, har du gått inn i småbarnsfasen på helt feil forutsetninger. Vi har også en på snart 2, som også var ekstremt krevende som baby. Det begynte med kolikk, og dermed omtrent ikke et minutts søvn hver eneste natt, som varte til han var fire måneder. Deretter vedvarte det med store søvnproblemer hver eneste natt (type oppvåkning med hyling hver til annenhver time), og det er først nå de siste to månedene (han er altså snart 2) at han omsider har begynt å sove natten gjennom 2-3 netter pr uke. Dagsoving har også alltid vært trøblete, helt siden han var bitteliten har han vært avhengig av å måtte trilles på tur for å få sove, så vi har måttet ut og gå i all slags hver og føre, mange, mange ganger om dagen i månedsvis. Aldri tid til å hvile eller hente seg inn mens babyen sov (som mange andre tross alt kan). Fordi han sov dårlig både dag og natt var han omtrent alltid trøtt, og dermed også konstant sutrete, masete og klengete, helt frem til han var nesten året. Likevel har jeg helt siden den dagen han ble født syntes det var helt fantastisk å ha blitt mamma, og at han var sønnen min, og vi begynteforholdsvis raskt å lengte etter en nummer to. Vi begynte vel å få lyst på det da han var rundt 6 måneder, men jeg fikk ikke mensen tilbake før han var 10 måneder. Jeg ble gravid på nytt da han var litt over året, og nummer to er nå rett rundt hjørnet. Vi gleder oss enormt til den nye babyen kommer, og håper selvsagt på en litt mindre tøff babytid denne gangen, men er også forberedt på at de neste to årene kan bli knalltøffe. Det må man nesten være dersom man velger å få småbarn, og blir det for ille må man bare ha i bakhodet at "this too shall pass". Ellers kan man faktisk strengt tatt ikke få barn! Anonymous poster hash: b3874...cbb

Jeg er på mange måter enig med deg; jeg har også en sønn som har slitt med søvn og vond mage. De første fire månedene var et helvete, de neste nå seks månedene har vært variable. De siste to ukene har han sovet hele netter så godt som hver natt. I min nære omgangskrets (barselgruppa, nære venner) er det åpenhet på at ja, spedbarnstiden er tøff. Det er som en studievenninne sa; det er ikke bare roser og kaffe latte. Men jeg har samtidig merket at litt mer perifere kjente snakker om sine spedbarnsperioder som om de bare var soving og lykke. Jeg har også tatt meg i det når jeg har snakket med folk jeg egentlig ikke kjenner, og de har spurt hvordan det går, at jeg lett sier at "det går veldig fint!". Eller når folk stiller det ledende spørsmålet "du koser deg vel?". Da blir ofte svaret "åhja, veldig!", selv om jeg natten før har vært helt i kne pga vrælebaby. Så når ts sier at "alle andre" har "snille sovebabyer", er det nok fordi folk rundt henne ikke har vært ærlige, og hun har urealistiske forventninger.

[AnonymBruker]

Dette tror jeg kanskje er litt av nøkkelen til hvorfor du synes deres tilværelse er så fryktelig slitsom. Når du sier at alle andre er strålende fornøyde og har barn som aldri er krevende og sover hele natten, så forteller det meg at du/dere antakelig er veldig navlebeskuende og selvmedlidende. De aller fleste med småbarn opplever tøffe perioder, og ingen av mine venninner har noen sinne opplevd at hver eneste dag i løpet av de første par årene (og mange av dem har flere barn) har vært en dans på roser. Hvis du tror det, har du gått inn i småbarnsfasen på helt feil forutsetninger.

Vi har også en på snart 2, som også var ekstremt krevende som baby. Det begynte med kolikk, og dermed omtrent ikke et minutts søvn hver eneste natt, som varte til han var fire måneder. Deretter vedvarte det med store søvnproblemer hver eneste natt (type oppvåkning med hyling hver til annenhver time), og det er først nå de siste to månedene (han er altså snart 2) at han omsider har begynt å sove natten gjennom 2-3 netter pr uke.

Dagsoving har også alltid vært trøblete, helt siden han var bitteliten har han vært avhengig av å måtte trilles på tur for å få sove, så vi har måttet ut og gå i all slags hver og føre, mange, mange ganger om dagen i månedsvis. Aldri tid til å hvile eller hente seg inn mens babyen sov (som mange andre tross alt kan). Fordi han sov dårlig både dag og natt var han omtrent alltid trøtt, og dermed også konstant sutrete, masete og klengete, helt frem til han var nesten året.

Likevel har jeg helt siden den dagen han ble født syntes det var helt fantastisk å ha blitt mamma, og at han var sønnen min, og vi begynteforholdsvis raskt å lengte etter en nummer to. Vi begynte vel å få lyst på det da han var rundt 6 måneder, men jeg fikk ikke mensen tilbake før han var 10 måneder. Jeg ble gravid på nytt da han var litt over året, og nummer to er nå rett rundt hjørnet. Vi gleder oss enormt til den nye babyen kommer, og håper selvsagt på en litt mindre tøff babytid denne gangen, men er også forberedt på at de neste to årene kan bli knalltøffe. Det må man nesten være dersom man velger å få småbarn, og blir det for ille må man bare ha i bakhodet at "this too shall pass". Ellers kan man faktisk strengt tatt ikke få barn!

Anonymous poster hash: b3874...cbb

Og jeg(som overhodet ikke har hatt såpass med utfordringer som dere ifht søvn - all respekt til dere for å ha orket den jobben med en ståpå-innstilling) synes faktisk sånne innlegg er helt meningsløse.

De baserer seg på DIN måte å håndtere det på - og den trenger ikke være gjeldende for andre.

Dersom noen synes noe er mer slitsom enn deg, selv når de ikke har hatt samme utfordringer, ja da synes de det.

Alle her i verden kan ikke la være å få barn fordi man ikke kan vite på forhånd at ting håndteres med ståpåvilje til siste bit.

Mennesker er forskjellige både fysisk og mentalt, og det kommer ofte ikke frem i en før barna faktisk er ankommet.

Anonymous poster hash: 95a36...d21

[AnonymBruker]

Jeg er på mange måter enig med deg; jeg har også en sønn som har slitt med søvn og vond mage. De første fire månedene var et helvete, de neste nå seks månedene har vært variable. De siste to ukene har han sovet hele netter så godt som hver natt. I min nære omgangskrets (barselgruppa, nære venner) er det åpenhet på at ja, spedbarnstiden er tøff. Det er som en studievenninne sa; det er ikke bare roser og kaffe latte. Men jeg har samtidig merket at litt mer perifere kjente snakker om sine spedbarnsperioder som om de bare var soving og lykke. Jeg har også tatt meg i det når jeg har snakket med folk jeg egentlig ikke kjenner, og de har spurt hvordan det går, at jeg lett sier at "det går veldig fint!". Eller når folk stiller det ledende spørsmålet "du koser deg vel?". Da blir ofte svaret "åhja, veldig!", selv om jeg natten før har vært helt i kne pga vrælebaby. Så når ts sier at "alle andre" har "snille sovebabyer", er det nok fordi folk rundt henne ikke har vært ærlige, og hun har urealistiske forventninger.

Dette tror jeg stemmer.

Mange jeg treffer svarer slik, og spesielt på sosiale medier faktisk. Men når jeg treffer dem alene så kommer de mer realistiske versjonene - ikke noe helt vilt, men vanlige babyproblemer ifht det ene eller det andre.

Selv prøver jeg å la være å svare overdrevent positivt dersom det faktisk ikke er slik. Jeg synes eksempelvis babyen er helt bedårende fin, men jeg har ikke hatt det helt fantastisk overhodet. Noen bra dager, noen dårlige. Sånn er det med baby for de fleste

Men klart, noen har jo faktisk innmari enkle babyer. De er ikke nødvendgvis enkle for alltid - men var det i babyfasen.

Anonymous poster hash: 95a36...d21

[Gjest Artistina]

Og jeg(som overhodet ikke har hatt såpass med utfordringer som dere ifht søvn - all respekt til dere for å ha orket den jobben med en ståpå-innstilling) synes faktisk sånne innlegg er helt meningsløse.

De baserer seg på DIN måte å håndtere det på - og den trenger ikke være gjeldende for andre.

Dersom noen synes noe er mer slitsom enn deg, selv når de ikke har hatt samme utfordringer, ja da synes de det.

Alle her i verden kan ikke la være å få barn fordi man ikke kan vite på forhånd at ting håndteres med ståpåvilje til siste bit.

Mennesker er forskjellige både fysisk og mentalt, og det kommer ofte ikke frem i en før barna faktisk er ankommet.

Anonymous poster hash: 95a36...d21

Jeg synes sånne innlegg er fine for det er med på å bevise at det stemmer det som sies - man klarer det man må klare.

[AnonymBruker]

Vi fikk tre barn på fire år. Siste hadde en tvilling. Koste meg med de, og ser at de har stor kos av hverandre. I alle fall de to eldste.

Anonymous poster hash: 6a25d...dbf